- Norsk høyere utdanning er i ferd med å miste fotfestet, og tilliten til de som styrer er borte, skriver denne ukas gjesteskribent.
- I følge Oddmund Hoel skal høyere utdanning ikke prioriteres fremover. Når dette kommer fra ministeren som skal ivareta våre interesser, er det fare på ferde, skriver Eli Smeplass.Foto: Kristoffer Furberg
EliSmeplassFørsteamanuensis, Institutt for lærerutdanning
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Vi ser nå daglig overskrifter om
økonomiske utfordringer i universitets- og høyskolesektoren. På NTNU må flere
fakulteter ty til drastiske tiltak for å få budsjettene i balanse: oppsigelser,
nedleggelse av studieprogram og omstilling over hele linja. Men hvorfor hører
vi så lite fra statsråden? Og hvorfor er det ikke mer kritikk av denne
politiske styringen?
Problemer i hele landet
Fakta
Eli Smeplass
Utdanning: Doktorgrad i sosiologi
Nåværende jobb: Førsteamanuensis i yrkespedagogikk ved Institutt for lærerutdanning
Roller i UH-sektoren: Medlem av New University Norway og initiativtaker til ProtestPub
Faglige interesser: Utdanning og samfunn
Opptatt av: Utdanningspolitikk på alle nivå, menneskelig engasjement og samhandling
Problemene for sektoren er nasjonalt
omfattende. Universitetene i Bergen, Stavanger, Sørøst-Norge, og Nord varsler
nedbemanning mens Universitetene i Oslo og Tromsø samt høgskolene i Innlandet
og Østfold varsler nedskjæringer. Endringer i studietilbud, nedleggelser og
nedbygging av fagmiljø er ikke uvanlig, nye satsninger og prioriteringer skjer
hele tiden. Men den hastigheten som endringene nå skjer med, er uten sidestykke
i norsk UH-historie. Å si opp ansatte i faste stillinger i offentlig sektor er
tiltak som kun brukes i desperasjon, når det ikke finnes andre løsninger. Årsakene
er noe sammensatt, men enkel å oppsummere; det strammes inn på finansieringen. Institusjonene
prøver å få balanse i langtidsbudsjettene sine, og ser at regnestykkene rett og
slett ikke går opp.
Ny finansieringsmodell
Nedskjæringene kommer samtidig med
den nye finansieringsmodellen i høyere utdanning som i hovedsak fokuserer på
kandidatproduksjon. Det har også kommet et nytt krav om at avsetningene, det
vil si pengene som institusjonene har satt av på bok, skal ned på et mye lavere
nivå med kun fem
prosent. Å ikke kunne ha noen buffer svekker institusjonenes evne til å
håndtere usikkerhet.
Endringene som nå påvirker
sektoren er blant annet lavere søkertall på enkelte utdanninger, og stopp i
etter- og videreutdanningstilbud som tidligere regjering iverksatte. Institusjonene
må også raskt vurdere lønnsomheten i studieporteføljene sine, og flere ser seg
nødt til å legge
ned studieprogram, noe som i neste omgang betyr ytterligere færre
stillinger i fremtiden.
Det har vært satset på høyere
utdanning i Norge i mange år, med gode resultater. Norge er i en særstilling på
mange måter. Vi har en stor offentlig sektor, og et utdanningssystem som i
hovedsak er gratis og som over tid har ekspandert betraktelig. Det er påpekt
hvordan Norge har en av verdens
best offentlig finansierte UH-sektorer. Vi smykker oss samtidig med titler
som Kunnskapsnasjonen
Norge. Dette signaliserer at vi investerer i utdanning for å være en
produktiv og konkurransedyktig nasjon.
Landskapet for høyere utdanning
og forskning som vi ser på i dag er resultat av samfunnsendringer og politisk
investering over lang tid. Dette er for øvrig ikke unikt for Norge. Globalt
beskrives dette som ‘massification’, en prosess hvor et økende antall
studenter får tilgang til høyere utdanning. Fra å ha vært reservert for en
liten elite i samfunnet har høyere utdanning ekspandert til å bli bredere ved
at det er flere studieprogrammer og studieplasser. I Norge er det i hovedsak
staten som har tatt regningen, og det har det vært bred enighet om.
En høyere utdanningsrevolusjon
På 1970-tallet var det under 20 000
studenter i høyere utdanning, mens det i dag er nærmere 300 000.
37,4
prosent av befolkningen har gjennomført en høyere utdanning. Når man ser på
de seneste kohortene som har hatt tid til å fullføre utdanninger er det mer enn
50 prosent. Dette representerer en utdanningsrevolusjon. Dette har altså vært
en stor politisk satsning i Norge, fra opprettelsen av distriktshøgskolene i 1969 for
å tilby kortere høyere utdanning i distriktene, til etableringen av de statlige
høgskolene i 1994, og videre til dagens masseuniversiteter. Gradvis har vi bygd
ut et offentlig universitets- og høyskolesystem som spiller en avgjørende rolle
både i forskningen og utdanningen i samfunnet.
NTNU er et godt eksempel på et universitet som har
ekspandert gjennom å utvide portefølje og etter hvert innlemme høgskoler og
studieprogram som tidligere var egne enheter. I dag har giga-universitetet mer
enn 43.000 studenter og 9000
ansatte. Universitetet er internasjonalt anerkjent, og utdanner kandidater
til de fleste samfunnsområder.
Det produseres og publiseres også mer forskning enn
tidligere. Til tross for en liten nedgang de senere årene, viser indikatorer at
det registreres mer vitenskapelig publisering enn noensinne. Årsaken er flere
forskere og sterkere fagmiljø, resultatet av en langvarig
satsning på forskning og utdanning. Men nå er det visstnok slutt på
ekspansjonen, Oddmund Hoel har blant annet uttalt at høyere
utdanning ikke skal prioriteres fremover. Når dette kommer fra ministeren
som skal ivareta våre interesser, er det fare på ferde.
En utrygg arbeidsplass
Omfattende kutt fører med seg stor
usikkerhet og risiko for utilsiktede negative konsekvenser, og det som skjer i
sektoren nå er urovekkende. Den raske endringstakten har gjort staten til en
utrygg arbeidsgiver – et paradoks i offentlig sektor.
Det tar lang til å bli ekspert på
et område. Forskere har ofte studert til de er godt voksne, og brenner for sine
fag. Mange kan for første gang tenke langsiktig om egen forskning når de får
faste stillinger. Som fast ansatt kan man søke eksterne midler, gjennomføre
prosjekter med datainnsamling over lengre tid, og operere med mer åpne planer
for publisering og formidling. Dette er vilkår som er helt nødvendige for
grunnforskningen – en av de viktigste kildene til universitetenes uavhengighet
og autoritet. Disiplinfagene er også grunnmuren for den anvendte forskningen.
Fagmiljøer investerer i fremtiden
gjennom å utdanne kandidater som kan tre inn i nye roller etter studiene. Slik
sørger man for kontinuitet og faglig utvikling. Ansettelsesprosesser er også
tids- og ressurskrevende, fordi man skal vurdere grundig hvem som er den beste
kandidaten for stillingen. Ofte legger fast ansatte i sektoren ned betydelig mer
innsats enn det som formelt kreves. Dette problematiseres sjelden, fordi
mange opplever jobben som meningsfull og givende. Ekstrainnsatsen kan i mange
tilfeller forstås som et uttrykk for et sterkt personlig engasjement i jobben.
Dette er et eksempel på det meningsløse sløseriet med menneskelig kompetanse vi nå opplever
Han kan ikke søke jobb ved NTNU igjen på flere år
som en del av avtalen, og fortalte at han følte seg dårlig behandlet. Dette er
et eksempel på det meningsløse sløseriet med menneskelig kompetanse vi nå
opplever. Ressurspersoner blir skviset ut etter årevis med investeringer fra
fagmiljø og enkeltindivider. Vilkårligheten i hvordan pågående økonomisk
omstilling slår ut viser hvordan den langsiktige tankegangen er fraværende. Prosessene
med kutt og oppsigelser underminerer attraktiviteten til høyere utdanning og
ødelegger muligheten for ansatte til å planlegge karrieren sin. Det er ingen
tjent med. Samtidig glimter statsråden med sitt fravær.
Tillit skal gå begge veier
Utfordringene er åpenbare. Samtidig snakkes det om en tillitsreform
i høyere utdanning. Problemet er at tilliten det snakkes om, handler om at
universitetene og høyskolene skal løse problemene alene, uten noen reell
diskusjon om hva som er hensiktsmessig for fremtiden til sektoren. Det er en kunstig
reform hvor tilliten bare går nedover – ikke oppover.
Det kommuniseres for tiden svært lite fra
Kunnskapsdepartementet, forsknings- og høyere utdanningsministeren og
regjeringen, og det er ubehagelig stille fra rektorer og andre ledere. Det er virkelig
på tide å spørre om sektoren er tjent med så rask omstilling som vi ser nå.
Norsk høyere utdanning er i ferd med å miste fotfestet, og
tilliten til de som styrer er borte. Skal vi skape en forsvarlig vei videre, må
vi insistere på åpenhet og ansvarlighet fra ledere som viser at de forstår
verdien av det vi har bygget og anerkjenner at de kan være en del av problemet.