Er vi nødt til å bygge glassbur?

Jeg lurer på hvem som fant ut at et treningsrom for gruppetimer bør plasseres i et hjørne på bakkeplan, med glass fra gulv til tak. Full innsikt fra gateplan på alt som skjer der inne. Det er definitivt ikke stedet jeg vil stå med rumpa i været, prøve så godt jeg kan å følge yoga-instruktørens bevegelser, og risikere å få blikkontakt med noen som sitter på flybussen.

Fakta

Astri Elgethun

Astri Elgethun er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: Har tidligere gått på Fotofagskolen, men går for øyeblikket siste året i en bachelorgrad i kunsthistorie og siste året av en bachelor i pedagogikk.

Nåværende jobb: Har en liten deltidsjobb i Luka, resepsjonen på Samfundet (for å få studentøkonomien til å gå rundt).

Roller i UH-sektoren: Nåværende student og tidligere leder av Studentersamfundet i Trondhjem.

Faglige interesser: Sosial urettferdighet, internasjonal solidaritet og utdanningspolitikk. I tillegg til kunst, design og estetikk.

Opptatt av: Økningen av sosial og økonomisk ulikhet både nasjonalt og internasjonalt, og hvordan det vi omgir oss med påvirker oss og våre liv.

Sits nye treningssenter har maksimalt innsyn og det blir dessverre ikke bedre når du beveger deg inn i det nye NTNU-bygget og ser rommene ment for undervisning. Det første du møter er et åpent rom i midten, som et kjøpesenters atrium. Herfra ser du det meste, og de fleste kan se deg. Flere etasjer med grupperom og klasserom, hvor glassveggene tårner oppover vendt inn mot dette sjenerende fellesområdet. 

Fullt innsyn.

Alltid noe å distraheres av – Og en evig følelse av å bli sett.

Det hele føles litt for mye som en slags overvåkning. Hvor kommer denne besettelsen av å lage vegg på vegg av glass, spesielt i undervisningsbygg, fra? Tester NTNU fokuset vårt? Vil de sikre at vi alltid oppfører oss eksemplarisk fordi vi vet at noen hele tiden kan se hva vi gjør?

Jeg forstår det ikke. Estetisk sett kan det kanskje diskuteres som en smaksak, men praktisk gir det hvert fall lite mening. Glass skaper store energiutfordringer, med varmetap om vinteren og overoppheting om sommeren. Dragvoll er et perfekt eksempel – det føles som et drivhus på varme sommerdager, mens om vinteren må du kle deg som om du skal på en polferd. Å regulere temperaturen i et bygg av glass er verken energieffektivt eller bærekraftig, noe man skulle tro NTNU ville prioritere.

Et undervisningsbygg har først og fremst én konkret oppgave: å tilrettelegge for læring. Vi mennesker er konstruert for å lett la oss distrahere, og når det stadig er folk som passerer forbi klasserommet, er det alt for enkelt å la blikket vandre. Det er en grunn til at gardinene i klasserommene på Dragvoll ofte blir trukket for. I tillegg reflekterer glass lyd, som forverrer akustikken og gjør læringsmiljøet enda mer krevende.

Jeg prøver ikke å si at glass og vinduer i et undervisningsrom aldri er lurt, for vi har godt av dagslys, selv når vi er inne. Ser vi på mange av de større forelesningssalene har man i flere tilfeller klart å kombinere dagslys fra takvinduer, uten å skape unødvending innsyn eller distraherende utsyn. Noen av de eldre byggene på Gløshaugen, som Hovedbygningen, har også flere rom som har bra med dagslys, uten å legge opp til et svekket fokus.

For et helt normalt vindu gjør jobben med dagslys helt utmerket. Vi trenger ikke bures inne i glasskamre hvor oppmerksomheten vår, som allerede er under et alt for stort press i dag, blir satt opp for å feile og hvor man alltid føler seg observert.

Planene så langt for de mange byggeprosjektene som skal til for å gjennomføre campussammenslåingen gjør meg ikke veldig optimistisk for fremtidens undervisningsbygg. Jeg håper NTNU innser idiotien før alle glassburene er bygget og vi blir nødt til å rette opp feilene med folie, gardiner eller, som vi allerede kan finne i klasserom i dag, fastskrudd plater foran glassvegger.