Biblioteksparadokset

Et universitetsbibliotek knyttet til Norges største lærerutdanning bør bruke potensialet det har for å skape entusiasme for bøker, lesing og kunnskap, og for å synliggjøre lesingens verdi på tvers av epoker og samfunnsområder. Etter vårt syn gjør NTNU en stor tabbe hvis forslaget om å innskrenke tilgangen til Gunnerusbiblioteket og flytte publikumsfunksjoner til Lysholm gjennomføres. 

I det siste i rekken av innlegg om planene for Gunnerusbiblioteket skaper universitetsbibliotekar Per-Olav Broback Rasch en visjon om et bibliotek som forener utlån, lesesal og utstillinger, fremfor å flytte deler av samlingen til biblioteket på Lysholm. Blant hans sterkeste argumenter er at lokalene på Gunnerus, i motsetning til på Lysholm, er spesialtilpasset biblioteksbruk. Som ansatte ved Institutt for lærerutdanning, og som litteratur- og lesekulturforskere, vil vi gi vårt helhjertete bifall til denne planen. Norges eldste vitenskapelige bibliotek bør få spille den rollen det kan og fortjener.

I teaterstykket Drontheim, som handler om trønderske kvinners motstandsarbeid under andre verdenskrig, fungerer biblioteket som selve arnestedet for demokrati og ytringsfrihet. Stykket gir urovekkende gjenklang med dagens sensur av bøker og kritisk tenkning i USA og deler av Europa. Den sentrale rollen biblioteket spiller her, er bare ett av de mange tegnene på den sterke oppvurderingen av bibliotekenes rolle i samfunnet, som vi ser for tiden. 

Bibliotekene er «grunnsteiner i det norske samfunnet», heter det i regjeringens strategidokument Rom for demokrati og dannelse, og det siste året har regjeringen lansert en Leselyststrategi som styrker skolebibliotekene og litteraturformidlingen, SV har fremmet et representantforslag for en «helhetlig bibliotekspolitikk og et biblioteksløft for hele landet», og ulike nasjonale tilskuddsordninger vektlegger betydningen av å styrke lesekulturen, papirboka og skolebiblioteket. Tilsvarende satsninger ser vi i skolen.

I lys av dette er det paradoksalt at Universitetsbiblioteket ved Norges største universitet ikke har en egen offentlig tilgjengelig strategi, annet enn et veikart som foreslår nedlegginger av filialer, og at det legges planer for å stenge deler av publikumsfunksjonene ved Norges eldste vitenskapelige bibliotek, Gunnerusbiblioteket.

Vi har vårt daglige virke ved Institutt for lærerutdanning på Kalvskinnet, hvor Lysholmbiblioteket fungerer som bruksbibliotek for studenter og ansatte. Her finnes pensumlitteratur, studieplasser og kopimaskiner, og ikke minst hyggelige og kompetente ansatte. Samtidig kan man, slik også Rasch gjør, stille spørsmål ved hvor egnet lokalene egentlig er. Vårt svar er: De er trange og lite egnete for mennesker og bøker. 

I vår undervisning fremhever vi at lesekultur og leseengasjement i skolen krever at lesestoff er synlig og lett å finne, og at det finnes områder hvor man kan slå seg ned med ei bok. På Lysholm ligger biblioteket bak ei stor, svart branndør, og mye av skjønnlitteraturen er plassert i mørke hvelvkjellere. Slik situasjonen er nå, tilbyr ikke NTNU et sted for fremtidens grunnskolelærere som sporer til nysgjerrighet overfor lesing, og evner å inspirere til senere praksis i skolen.

Planen om å stenge publikumsfunksjonen ved Gunnerusbiblioteket, som bare ligger noen få hundre meter bortenfor Lysholmbiblioteket, og som er byens eneste bygg som er reist eksklusivt med formål om å fungere som bibliotek, bygger bl.a. på Gregersen-rapporten fra 2019. I rapporten argumenteres det for at bibliotek i fremtiden skal legge mindre vekt på fysisk utlån og mer på digitale kilder. Rapporten inneholder ingen visjoner for hva et universitetsbibliotek skal være, og virker kjemisk rensket for betraktninger om bibliotekets og lesekulturens viktige rolle i samfunnet, og dermed om den sentrale rollen det spiller i vårt demokrati. 

Siden 2019 har både en pandemi og en KI-revolusjon vist oss begrensningene til digitale uttrykk, betydningen av fysiske sosiale rom og verdien av det trykte og håndskrevne. Dessuten har Skjermbruksutvalget nylig helt kaldt vann i blodet på dem som mener det er uproblematisk at mobil- og PC-bruk får forrang fremfor lesing av papirtekster. Kunnskapsministeren varsler nå flere papirbøker og begrenset bruk av digitale verktøy i skolen. Å redusere tilgangen til og synligheten av papirbøker vil i så måte være å sende studentene våre baklengs inn i fremtiden. Dette gjelder særlig de studentene som er fremtidens lærere. I en tid hvor polarisering og antidemokratisme griper om seg, og hvor barn og unge leser mindre enn før, bør Universitetsbiblioteket også være et sted som bygger kultur for lesing.

Som Rasch understreker, har Gunnerusbiblioteket alle muligheter til å være et åpent, formidlende bibliotek som svarer på det politiske formålet om å støtte opp under bøker og lesekultur, i samspill med lærerutdanningen og museumsdriften på Kalvskinnet. Det kan være et moderne rom for lesing, og et arnested for demokrati, som både trekker besøkende til bokhistoriske utstillinger og samtidig et åpent bibliotek som formidler aktuell skjønn- og faglitteratur. Hvis kostnadskutt er det viktigste, er vårt klare ønske som lærerutdannere og litteraturforskere at NTNU flytter samlingene ved Lysholm til Gunnerus.