Det dype akademiske sukket

Jeg savner tida da undervisning var undervisning
Og forskning var forskning
Da jeg ikke fikk opp titalls programmer ved innlogging
Programmer som liksom skal forenkle og avbyråkratisere
Men som forvikler og byråkratiserer

Jeg savner tida da Inspera, Leganto, TimeEdit, Unit, Visma, Wiseflow, Workplan ikke fantes
Da den såkalte ABE-reformen ikke fantes
Da undervisere var undervisere og forskere var forskere
Da administrativ støtte var administrativ støtte, ikke delegering

Jeg savner tida da administrasjon ikke tok vekk tid og oppmerksomhet
… fra det jeg er ansatt til å gjøre
Undervise, forske, formidle

Jeg savner tida da institusjonene og enhetene var oversiktlige
Da alle visste hva alle gjorde
Da det var korte avstander, fysisk og psykologisk
Da programmene og verktøyene opplevdes som nyttige
Da vitenskapelig ansatte ikke måtte ta over administrasjonens oppgaver

En fiks idé om flate kutt har ridd oss som en mare de siste årene Administrasjonen har ingen skyld; de er blitt en gissel
Vitenskapelig ansatte har ikke noe valg, for noen må gjøre jobben

Men når er nok nok?
Når bikker vi over til det irrasjonelle?

Når kan vi få enhetlige systemer og programmer
På tvers av institusjonene?

Når får vi nok teknisk-administrativt ansatte?
Når slutter vi med meningsløse kutt?

I verdens rikeste land
Med «tillitsreform» på alles lepper

Når skal vitenskapelig ansatte igjen bruke tid og tanke på det de er best til?

Innlegget har tidligere vært publisert i Khrono.