Likheten mellom hillbillyen J.D. Vance og innvandrersønnen Abid Raja

I 2016 kom J.D. Vances bok «Hillbilly Elegy: A Memoir of a Family and Culture in Crisis». Den gang var Vance en ukjent, nyetablert advokat. Siden er han blitt kjent først som republikansk senator i Ohio, og deretter som visepresident i USA. 

Abid Raja var kultur- og likestillingsminister da hans bok «Min skyld - en historie om frigjøring» kom ut i 2021. Raja er i dag stortingsrepresentant og en av to nestledere i partiet Venstre. 

Biografier med stor gjennomslagskraft 

Da stipendiat i litteratur Ingeborg Helleberg disputerte til doktorgrad om Ruth Maiers livsskriving i slutten av februar, var temaet hun fikk for sin prøveforelesning kjønn, politikk og (u)kultur i bøkene til Abid Raja og J.D. Vance. 

– Jeg ble veldig glad for å få dette temaet, forteller hun til Uniforum.

Helleberg underviser i emnet Livsskrivning på bachelorprogrammet I nordisk litteratur på Institutt for lingvistiske og nordiske studier, og har begge disse bøkene på pensumlisten. 

I kursbeskrivelsen omtaler Helleberg de to bøkene som eksempler på innflytelsesrike politiske selvbiografier. J.D. Vances bok ble en bestselger da den kom ut i 2016, og boken ble senere filmatisert. I Norge ble «Min skyld» årets mest solgte bok i 2021.

– Nettopp fordi slike politiske biografier har så stor gjennomslagskraft, er det viktig å analysere disse bøkene kritisk, mener Ingeborg Helleberg. 

Et ønske om å være et eksempel

– Hva ønsker Vance og Raja å oppnå med sine bøker?

– Begge tar et oppgjør med det de mener er negativt med kulturen de vokste opp i, og begge ønsker å være et eksempel for andre med samme bakgrunn, påpeker Helleberg. 

– J.D. Vance forteller allerede i første setning at han ikke har skrevet boka fordi han har oppnådd noe ekstraordinært. Han har tvert imot oppnådd noe ganske ordinært, men som ikke så mange av dem som vokser opp som ham får oppleve. 

Abid Raja skriver i innledningen av Min skyld at han har et genuint, ærlig ønske om å ta et oppgjør med ukulturen, slik at flere kan få frigjorte og likestilte liv. For Raja er motivet også å skape en større forståelse i storsamfunnet for virkeligheten mange etniske minoriteter vokser opp i. 

En oppvekst preget av vold og ukultur 

I prøveforelesningen sin pekte Helleberg på flere likheter mellom historiene til de to forfatterne. Både Vance og Raja beskriver en oppvekst preget av traumatiske opplevelser, og begge peker på uheldige trekk ved kulturen de vokste opp i.

J.D. Vance vokste opp i en arbeiderklassefamilie i Middletown i rustbeltet i Ohio, i Appalachia-området i USA. Miljøet han beskriver, er preget av økonomisk knapphet, vold og rus. Dette er slik Vance framstiller det, symptomatisk for hele kulturen. Symptomatisk for hele kulturen er det også at skylden på alle problemer legges på samfunnet. 

Rajas «Min skyld» skildrer en oppvekst preget av skam, vold og utenforskap i en norsk-pakistansk innvandrerfamilie i Iladalen i Oslo. Raja vokser opp med en autoritær far, i en æreskultur der lojalitet til familien er viktigere enn individuell frihet. At han er født med en funksjonsnedsettelse som gjør at han tidvis sliter med å holde på avføring, gjør det ikke enklere. 

Støtte fra omgivelsene

– Men både J.D. Vance og Abid Raja klarer mot alle odds å overvinne de kulturelle hindringene. Hva er det som gjør at de lykkes?

– J.D. Vance klarer seg fordi han får støtte fra besteforeldrene og særlig fra bestemoren som presser ham til å jobbe hardt og få seg en utdannelse. I boken beskriver han også hvordan militærtjenesten sammen med utdanning hjelper ham til å overvinne kulturelle og sosiale barrierer. 

Abid Raja får støtte fra lærere, venner, helsevesenet og etter hvert konen sin Nadia til å frigjøre seg fra skammen og komme seg opp i verden. 

Et utdatert syn på mannsrollen 

Et av spørsmålene Helleberg diskuterte i sin prøveforelesning var hvordan Vance og Raja forholder seg til kjønn.

– Er det noen likheter og forskjeller i hvordan de to forfatterne ser på menn og kvinner?

– Begge forteller om en kultur med et utdatert syn på mannsrollen, svarer Helleberg. 

– Vance forteller at han som barn forbandt skoleflinkhet med femininitet, og mannlighet med styrke, mot og kampvilje. Han kritiserer fedrene i kulturen for å ikke ta ansvar for barna sine. Det gjelder også hans egen far som forlot familien da han var ganske liten.

Også Raja beskriver et oppvekstmiljø der den sterke mannen er et ideal. Fra faren sin får han høre at han er en halv mann, fordi han er født med en funksjonsnedsettelse.

En kultur hvor en frigjort kvinne er et skjellsord 

– Men hva med kvinnene i de to bøkene? Er også deres rolle utdatert?

– Raja forteller om en kultur hvor en frigjort kvinne er et skjellsord, og hvor foreldre ikke ønsker at døtrene skal utdanne seg fordi de uansett skal giftes bort, kommenterer Helleberg og presiserer:

– Raja skriver at ukulturen I det pakistanske miljøet bidrar til å låse både kvinner og menn i utdaterte kjønnsroller. Samtidig viser han til at flere kvinner fra det muslimske miljøet har skrevet bøker om sosial kontroll for å frigjøre seg. «Min skyld» er hans forsøk på å skrive om det samme fra en manns perspektiv slik at både kvinner og menn skal få likestilte liv. 

For Raja er idealet det han kaller den likestilte norske frihetsmodellen, påpeker hun.

Her er det ifølge Helleberg en forskjell mellom Vance og Raja.

– Kvinnene som lykkes hos Vance, som søsteren Lindsay, tanten Wee, og morens kusine Gail, klarer seg fordi de evner å velge gode ektemenn og skape gode og stabile hjem for barna sine.

Om Gail skriver Vance at hun lykkes fordi hun gjør morsrollen til sin identitet. Denne forståelsen av kjønn og suksess speiles også i måten han fremstiller sin egen kone Usha. Vance beskriver Usha som en skytshelgen og en heltinne i en Ayn Rand-roman, det vil si en heltinne som støtter og beundrer en mannlig helt. 

Viktige nyanser går tapt

– Både Vance og Raja er svært kritiske til kulturen de vokste opp i. Ser du noe problematisk ved beskrivelsen av hillbillykulturen og den pakistanske kulturen i disse to bøkene?

– Både Vance og Raja beskriver kulturen de kommer fra i generaliserende termer.

Vance beskriver hillbilly-kulturen som nærmest statisk. Han skriver blant annet om hillbillyene at de bærer preg av uforanderlige familiestrukturer, religion, politikk, og verdier. Raja beskriver den pakistanske kulturen som patriarkalsk og tradisjonell.

I disse generaliseringene går viktige nyanser tapt, mener Helleberg. 

– Ikke alle pakistanere kjenner seg igjen i denne beskrivelsen, og det finnes også norske familier hvor kjønnene ikke er likestilte, påpeker hun. 

Myten om den norske homogeniteten

– I prøveforelesningen snakket du om myten om den norske homogeniteten. Hva ligger i denne myten?

– Raja trekker i boken sin fram flere eksempler på hvordan myten om den norske homogeniteten er til hinder for integrering. Han forteller om politikere som snakker nedsettende om pakistanske innvandrere, og hvordan han blir behandlet annerledes i det norske helsevesenet enn etnisk norske barn. Et annet eksempel er når barnevernet sender han tilbake til foreldrene, fordi de mener at volden i hjemmet skyldes kulturelle normer som krever andre prosedyrer enn for etnisk norske familier, sier Helleberg.

– Men Rajas livsfortelling utfordrer også den norske myten om homogenitet, legger hun til. 

– Raja skriver for eksempel at han elsker bollywoodfilmer og pakistansk mat, samtidig som han kjøper hytte på fjellet og går på ski.

I Rajas biografi er det ifølge Helleberg også mange eksempler på at kulturelle fellesskap ikke er statiske og enhetlige. Et av eksemplene er Pakistansk studentsamfunn som jobbet for at både gutter og jenter med pakistansk bakgrunn skulle ta høyere utdanning. Og når faren til Raja til slutt godtar at han gifter seg med Nadia, er det støtten Raja får fra slektninger i Pakistan som er utslagsgivende. 

Velferdsstaten som et hinder

– Både Vance og Raja er kritiske til kulturen de kommer fra. Hva mener de kan gjøres for å endre kulturen? 

– For Raja ligger løsningen i integrering og tilgang til velferdsordninger, svarer Helleberg. 

– I hans fortelling er velferdsordningene redningen. I barnehagen og på skolen møtte han trygge voksenpersoner, og barnevernet hjalp ham ut av et voldelig hjem. Og da han selv fikk barn, ble helsestasjonen en viktig støtte.

Men der Raja ser den norske velferdsmodellen som forutsetning for integrering og utvikling, ser Vance den amerikanske velferdsstaten som et hinder. Han kritiserer velferdsnyterne og beskylder velferdsstaten for å bidra til samfunnets forfall

Forskjellene skyldes naturligvis ikke bare ideologi, men også kontekst, poengterer Helleberg og viser til at velferdssystemene i USA og Norge er svært forskjellige, og at Vance og Raja har ulike erfaringer med hjelp fra det offentlige.

– Vances løsning dreier seg i hovedsak om en holdningsendring, slår hun fast og utdyper:

– I boken sin beskriver Vance et skisma mellom de som er gammeldagse, selvstendige og jobber hardt, som besteforeldrene hans, og de andre. Moren hans og de fleste i nabolaget hvor han vokste opp, representerer den andre gruppen. 

I Vances perspektiv lykkes han fordi besteforeldrene aldri gir opp håpet om den amerikanske drømmen. Dette gjelder spesielt bestemoren som stadig minner ham på at han må ta utdannelse og jobbe hardt om han vil bli til noe.

Skammen over drømmen som brast 

– Gjennom boken trekker Vance fram en rekke forskere og forskningsrapporter som støtter hans ulike synspunkter. Har Vance et poeng? Er løsningen at barna i rustbeltet begynner å gjøre mer skolearbeid og de voksne begynner å jobbe hardere?

– Referansene til Vance er selektive, kommenterer Helleberg.

Hun viser til at Vance bruker forskning på afroamerikanere når han snakker om hillbillykulturen, og hun trekker fram den amerikanske sosiologen Arlie Russell Hochschild som mener at den amerikanske drømmen også kan ha en annen effekt.

– I en studie av den hvite arbeiderklassen beskriver Hochschild det hun kaller stolthetsparadokset. Stolthetsparadokset oppstår når mennesker har høye forventninger til egen innsats som middel til å realisere den amerikanske drømmen, samtidig som mulighetene for sosial mobilitet er drastisk redusert, forklarer Helleberg.

– Troen på den amerikanske drømmen, bidrar til at mennesker avviser statlig hjelp og overser strukturelle forklaringer på fattigdom og arbeidsløshet. Skammen over å ikke lykkes, fører til frustrasjon og avmaktsfølelse, og kan i verste fall lede til rus- og voldsproblematikk. 

Spenningen mellom det unike og det representative

– I prøveforelesningen snakket du om det representative paradokset i de to biografiene. Hva er dette paradokset? 

Både Raja og Vance framstiller seg som representative stemmer for sin samfunnsgruppe, samtidig som de begge forteller sine helt personlige historier.

De to selvbiografiene til Vance og Raja varierer mellom å være unike fortellinger om en oppvekst preget av vold og traumer, og representative fortellinger om frigjøring fra ukultur. Paradokset beskriver spenningen mellom det unike og det representative i selvbiografiske tekster, forklarer hun.

Personlige memoarer som demokratisk verktøy 

– Begge biografiene er bestselgere, og du beskriver dem også som innflytelsesrike. Hva skyldes suksessen, og hvorfor er de innflytelsesrike? 

– Både Raja og Vance avdekker og løfter frem underbelyste tabuer og livserfaringer, og de forteller ærlig og utilslørt om sine livserfaringer. 

Rajas bok er blitt et utgangspunkt for politiske diskusjoner om kulturell integrering. Vances bok blir lest som en nøkkeltekst til å forstå den hvite arbeiderklassen i rustbeltet, påpeker Helleberg. 

– Samtidig er det noen sider ved sjangeren, det vil si selvbiografiske tekster, det er viktig å være bevisst på, legger hun til og utdyper. 

– Livsskrivning blir ofte sett på som et demokratisk verktøy fordi den løfter fram marginaliserte stemmer, men når Raja og Vance framstiller seg selv, skaper de også forestillinger om de andre.

Memoarer kan bidra til å forsterke stereotypier og til å støtte opp under eksisterende maktstrukturer. Denne spenningen mellom livsskriving som et verktøy for demokratisk representasjon og som en ekskluderende fortellerform, viser hvor viktig det er å lese slike tekster kritisk, understreker hun.