En varm velkomst og oppvekst ved NTNU

Denne første kommentaren er dedisert til alle de fantastiske ansatte ved NTNU som har løftet meg opp og/eller lagt igjen sterke inntrykk hos meg langs min vei her. Blant dem Even J. Christiansen, Arne M. Midjo, Lars M. Lundheim, Odd Kr. Pettersen, Ingrid Schjølberg og Anne Borg.

I januar ringte UA meg opp og spurte om jeg ikke ville være gjesteskribent for dem. Det kom litt brått på og jeg ble litt satt ut skal jeg være ærlig. Jeg med 3 og 4 i norsk på vgs., gjesteskribent? Sure. Jeg hadde nå skrevet noen tidligere kommentarer som jeg tror falt i smak hos noen, men likevel var ikke dette noe jeg hadde sett for meg som mulig. Ettersom at jeg har vært hyppig leser av UA sine gjesteskribenter over de siste årene, og synes at mange av disse kommentarene har vært/er utrolige gode, var det en ære å bli spurt, ikke minst som eneste student i gruppen. Å si nei til dette tilbudet virket derfor ikke riktig, så det ble et stort JA!

Fakta

Adrian Heyerdahl

Adrian Heyerdahl er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: Nesten ferdigutdannet elektroingeniør

Nåværende jobb: Vitenskapelig assistent ved Institutt for elektroniske systemer og fulltidsstudent ved NTNU

Tidligere roller i UH-sektoren (som student): Vararepresentant - Universitetsstyret NTNU. Representant – Studenttinget ved NTNU. Representant – Velferdstinget i Gjøvik, Ålesund og Trondheim. Medlem av studieprogramrådet for elektroingeniører. Medlem av SFU-komité ved IES

Faglige interesser: Elektronikk og IoT

Utdanning og undervisning. Politikk

Mye annet rart.

Er opptatt av: NTNU, utdanning, teknologi, å skrive kommentarer i UA.

Å sørge for at visse personer ved instituttet ikke får fred ;)

Den første tanken deretter var «hva skal jeg faktisk skrive om»? Tidligere hadde jeg sendt inn konkrete kommentarer på diverse saker, i det de utfoldet seg ved NTNU. Nå var alt åpent. Likevel så dukket det fort opp en god idé til min første kommentar som gjesteskribent og tastaturet «klang med en gang». Tidligere har jeg vært relativt kritisk mot NTNU og prøvd å løfte opp ting jeg mener burde forbedres. I min «første» kommentar her ønsker jeg å løfte opp det som er fantastisk ved NTNU, nemlig menneskene. Uten deres dedikasjon og velvilje hadde ikke NTNU funket så godt som i dag. Folk her strekker seg langt og det koster dem av erfaring ikke lite tid. Jeg kan dessverre ikke ta for meg alle NTNUs ansatte, da det er et noe større prosjekt, men jeg vil løfte frem noen av de jeg har blitt godt kjent med; de som har hjulpet meg eller de som har lagt igjen et stort inntrykk hos meg. Jeg vil notere at dette bare er refleksjon på det jeg har opplevd og jeg håper det ikke anses av noen som forsøk på smigring. Hvis en tenker det, kan en sjekke ut mine tidligere kommentarer ;)

Even J. Christiansen

En av de første ansatte jeg møtte som ny student ved elektroingeniør (bachelor), var Even J. Christiansen. Mitt første møte med Even var i labtimene mine der han var hovedansvarlig. Jeg husker ikke alt da det er noen år siden, men jeg husker at han da som nå er en av de mest engasjerte ingeniørene jeg har møtt ved NTNU. En evig entusiast. Jeg satt og jobbet på noe mikrokontrollerrelatert i en av de første timene (noe jeg selv var engasjert over) og han begynte å gi meg masse tips til morsomme ting jeg kunne lage på fritiden. Ikke nok med det, etter hvert som jeg gjorde mer og mer fikk jeg hjelp og veiledning så mye som jeg ønsket det. Jeg var innom hans og andres kontor mange ganger etter timene og ble sjeldent «sendt vekk». Even har vært veilederen min på flere prosjekter, både i og utenfor undervisningsaktiviteter. Han har alltid hjulpet meg der jeg trengte det og har lært meg utrolig mye i og utenfor pensum. Jeg trodde jeg kunne mye før jeg startet på NTNU, men når jeg ser tilbake i dag ser jeg hvor mye jeg har lært av Even.

Even har alltid oppmuntret meg til å være med og til å lage kule ting. Etter hvert som vi ble bedre kjent og jeg ble flinkere i emner, gikk jeg fra student til en samarbeidspartner. Jeg var ikke originalt så interessert i å jobbe for NTNU da jeg ønsket å bevare «min frihet». Det var ikke et problem. Even ga meg haugevis med kule ting å gjøre likevel og jeg fikk velge og vrake. Det opplevdes aldri som noe press å si ja, han så bare at jeg var litt som han selv med hobbyvirksomheter. Slikt startet jeg å bli «en del av NTNU». Det var i utgangspunktet ikke noe jeg hadde sett for meg da jeg startet her – ironisk med tanke på alt som har skjedd siden.

Det opplevdes veldig merkelig da jeg på ingen måter følte meg ansvarlig nok til dette. Det startet enkelt med å utvikle/bidra med det tekniske ved samarbeidsavtalen elektroingeniør har med Thora Storm videregående skole. Jeg synes dette var et fantastisk opplegg, da jeg selv kunne ønske jeg hadde hatt det som elev på min egen videregående. Etter å ha uttrykt interesse for å bli med, inkluderte Even (og Arne) meg på stud. ass.-laget deres. Jeg var ikke ansatt, jeg bare bidro der jeg kunne fordi det var morsomt. Jeg fikk prøve meg frem på veiledning og på å utvikle de tekniske oppleggene vi hadde med skoleklassen. Det var en kjempe-erfaring, som ledet til mye annet jeg har gjort ved NTNU siden. Jeg er fortsatt evig takknemlig for at jeg fikk bli med der og for alt som skjedde i etterkant.

Til slutt ble jeg en «fast» del av driften ved studieprogrammet og det virket som at jeg hadde opparbeidet flere sin tillit. Ut av det blå en gang i mars 2019 foreslo Even at jeg skulle bli ansatt som en såkalt «Vit. ass.», etter at jeg tidligere hadde uttrykt at jeg «ikke bare ønsket å være en vanlig stud. ass.» (det vil si at jeg ønsket å gjøre litt som jeg selv ville, hehe). Dette trodde jeg ikke var mulig gitt at jeg var 1.5 år inn i bachelorgraden min. Der tok jeg feil. Fordi Even hadde visst (uten å fortelle meg det først) foreslått for Arne at jeg burde få en slik kontrakt. Det viste seg at dette lot seg gjøre og uten å engang søke på en jobb fikk jeg et jobbtilbud – et godt og utrolig kult jobbtilbud ved NTNU (som senere viste seg å være mye større enn jeg trodde). Det var en utrolig anerkjennelse, en jeg har stor takknemlighet til Even for. I dag er Even avdelingsingeniør ved Institutt for elektroniske systemer og jeg er stolt av å kalle han min kollega. I etterkant har jeg aldri sett han sende vekk de nye studentene når de kommer bankende på døren heller.

Arne M. Midjo

Neste person på listen, som også har blitt nevnt ovenfor, er Arne M. Midjo. Sammen med Even var han min start på NTNU. Han har vært med på det meste av historien hittil i kommentaren. Mitt første møte med Arne var i klasserommet da han var foreleseren min i emnet datateknikk. De fleste nye studenter sin opplevelse (inkludert min) av Arne er at han snakker litt for sakte og rolig. Nye studenter har til tider kommentert at Arne sin stemme er godt materiale å sovne til. Det kan kanskje stemme, men om en tar initiativet til å sjekke bak denne gardinen så vil en bli overasket. Arne virker konstant som verdens roligste person, dette mens han har et uendelig sett med «baller i luften». Nestleder for utdanning ved instituttet, 7 emner og mange verv får en ikke inntrykket av i forelesningene hans. Arne er, som Even, en engasjert entusiast. Kanskje ikke så visuelt som Even, men det er likevel der.

Fra mine tidligere ord kan dere sikkert forstå at jeg «plaget» Arne like mye som Even. Jeg var, og er fortsatt ofte innom kontoret til Arne (og Even). I dag tilsvarer det å ringe med en gang Teams-statusen blir grønn. I likhet med Even satt også Arne meg til verks. Jeg ble aktivt inkludert i alle slags mulige aktiviteter ikke veldig lenge etter at jeg startet her. Arne og Even har begge således vært mine mentorer. Spesielt med Arne har jeg diskutert både emnespesifikke tematikker så vel som utdanning og politikk ved NTNU. Ved mine større verv rådførte jeg meg litt hos han da jeg var i en såkalt «vann-over-hodet-situasjon» med noen ganske store avgjørelser. Arne har brukt mye (mye!) tid til å snakke med meg om alt mulig rart opp igjennom årene. Gitt at han har få «forpliktelser» ovenfor meg som student, og utrolig mye annet å gjøre, er jeg ekstremt takknemlig for det.

Etter min ansettelse som vitenskapelig assistent ved Institutt for elektroniske systemer tok Arne og Even meg godt i bruk. Plutselig ble jeg gitt flere, og ganske seriøse arbeidsoppgaver jeg hadde mindre erfaring med. Men det gikk fint fordi jeg fikk god støtte fra dem begge. Fra utvikler, til lab- og prosjektansvarlig, til delvis underviser også til ansvar for halvparten av et emne og emnets sensur. Den veien gikk raskt, raskere enn jeg selv skulle tro. Jeg ble gitt tillit fordi jeg var ansvarlig (og under oppfølgning selvfølgelig). Det hadde bare aldri falt meg inn tidligere at dette var mulig for meg å gjøre mens jeg studerte ved NTNU. Arne og Even sørget for at jeg fikk være med på alt dette. De sørget også for at jeg alltid følte meg (og var) inkludert. Dette siden begynnelsen, uten noe kjennskap til meg fra tidligere av. De ville gjort det for enhver som banket på døra.

Lars M. Lundheim

Før, imellom, og i etterkant av alt dette skjedde det mye rart. Jeg ble en frivillig underviser ved Thora Storm videregående skole via samarbeidsavtalen studiet mitt hadde med dem, og jeg ble studentkontakt ved Institutt for elektroniske systemer. Jeg nevner dette fordi det var i disse rollene at jeg møtte neste rekke med kule personer. Lars M. Lundheim må være en av de mest spesielle (på en god måte) professorene jeg har møtt ved NTNU. Personligheten og klesstilen hans er kul/engasjert/«merkelig» professor. Litt sånn som en artig professor kan bli fremstilt på amerikanske filmer noen ganger. Jeg visste hvem Lars var før jeg møtte han for å si det sånn. Det tror jeg gjelder mange andre også.

Jeg møtte Lars ordentlig for første gang på lunsjrommet til instituttet rundt februar 2019. Kjøkkenet hadde jeg ikke egentlig tilgang til på det tidspunktet, men naturligvis hadde jeg fulgt etter Even dit. Mens jeg og Even snakket om opplegget på Thora Storm fulgte tydeligvis Lars med på samtalen vår, så ble han en del av den. Jeg endte opp med å bli stående på lunsjrommet og snakke med Lars etter at Even gikk videre. Det gikk sikkert ikke mer enn fem minutter før Lars hadde bestemt seg for at han ønsket meg med i Senter for fremragende utdanning-komiteen sin. «Ja takk», ble svaret. Derifra begynte jeg å «plage» Lars på kontoret også. Han som resten, tok seg tiden til å snakke med meg og inkluderte meg i alle slags mulige aktiviteter.

For dem som ikke kjenner Lars så er han professor i signalbehandling ved instituttet, men hans nåværende lidenskap er utdanning. Han bruker mye av tiden sin på å legge til rette for bedre læringsformer ved studieprogrammet Elsys. Som en del av dette har han et opplegg (for dem som måtte finne det) kalt Den Elektroniske Klatreveggen. Her kan engasjerte studenter søke om å få midler til gjennomføring av diverse aktiviteter som ikke nødvendigvis er en direkte del av utdanningen deres (selv om jeg tipper Lars ville argumentert for at det er nettopp dette). Jeg var ikke klar over dette før jeg selv spurte Lars om støtte til opplegget jeg drev på Thora Storm. Jeg sendte han en epost med alle relevante dokumenter og budsjett og fikk et svar at han ikke hadde tid til å se over det. I neste setning lurte han på om 10.000 kr var greit? Det var det selvfølgelig, sa jeg sjokkert.

Odd Kr. Pettersen

Etter å ha blitt mer kjent med rollen min ved instituttet så fant jeg ut av jeg også var ansatt som en såkalt studentkontakt der. Det involverte mye rart, blant annet å forbedre studiet fra et studentperspektiv. Jeg hadde jo mine meninger om ting som kunne forbedres ved studiet fra før av (og jeg hadde vært vokal rundt dem), så det passet egentlig helt perfekt. Slikt møtte jeg høsten 2019 instituttleder Odd Kr. Pettersen. I begynnelsen var ting litt «turbulente» gitt mine «sterke» meninger. Tilsynelatende virket det ikke som at vi så helt øye til øye på saker, men det stemte ikke helt. Det var noe med denne kommunikasjonen. Der jeg var vant til en mer «sterk»/visuell måte å uttrykke meg på, var han vant til en rolig og saklig måte. I øyeblikket var jeg litt frustrert på flere saker og ting så det bidro nok ikke så godt heller. Derimot, etter at vi hadde snakket litt og jeg hadde blitt vant til hans «språk» så synes jeg det ble et veldig godt samarbeid. Det påstår jeg at det er den dag i dag også.

Hvis jeg skulle beskrevet Odd så ville jeg sagt at han er en sånn stereotypisk god sjef. Rett fremover, saklig, enkel å ha med å gjøre og logisk. Det er aldri noe tull med Odd. Han er også sjefen som sitter på kontoret med døren åpen så det faktisk føles innafor å ta kontakt. Fra alt jeg kan se så har han bygget et veldig godt arbeidsmiljø ved instituttet (sammen med mange andre dyktige ansatte selvfølgelig). Siden begynnelsen har han inkludert meg og studentkontakten ved studiet Elsys på en god måte (og selvfølgelig de stundetillitsvalgte ved instituttet). Spennende oppdrag er heller ikke mangelvare. Det var han, sammen med ledergruppen, som satte i gang ordningen med studentkontakter. Det er ikke ved mange institutter at jeg har sett så aktiv bruk av studenter som ved IES (ikke at jeg kjenner til alle institutter selv). Hvis han leser denne artikkelen, så finner han det kanskje litt merkelig at jeg av alle «kranglefanter» skriver alt dette. Likevel, så er det slik jeg ser det. Hverdagen ved instituttet er utrolig spennende og hyggelig (selv om det til tider også kan være mye arbeid). Jeg har blitt inkludert her på lik linje med de faste ansatte ved instituttet og det er jeg veldig glad for.

Ingrid Schjølberg

Innimellom skole, jobb og et lengre opphold i studentdemokratiene, bestemte jeg meg for å stille til valg til universitetsstyret. Hvorfor ikke liksom? Dette var igjen i mars 2019. Jeg hadde vært litt rundt om i forskjellige roller da og tenkte at jeg kanskje hadde en liten støtte i studentmassen til valget. Det var et krevende valg å skulle stille til, og om en fikk vervet så ville det jo ikke blitt enklere. Jeg endte ikke opp med å vinne, men jeg endte opp på plass nummer to og ble da vara. Det viste seg at plass to heller ikke kom til å bli noe spøk da min første innkalling var til den såkalte IHS-saken. Tiden gikk og jeg var med på noen styremøter og NTNUs ledersamling i Oppdal. Ved sistnevnte møtte jeg på utrolig mange spennende mennesker, deriblant Ingrid Schjølberg.

Jeg visste at Ingrid var dekan ved Fakultet for informasjonsteknologi og elektroteknikk, men selv hadde jeg ikke møtt på henne før den store festmiddagen ved ledersamlingen i 2020. Jeg kjente ikke akkurat mange ved ledersamlingen og jeg ble litt sånn halvveis «nervøs» av å være i et rom med alle disse menneskene som jeg har enrom respekt for (og ser opp til). Derfor, når vi skulle finne en plass fulgte jeg etter Odd. Han hadde satt seg på det som nærmest ble IE-bordet, gitt at instituttlederne fra IES, IDI, IMF, og Ingrid, satt der. Det må ha vært en av de mest spesielle middagsbordene jeg noen gang har sittet ved. Instituttleder ved IDI, John Krogstie, satt rett ved siden av meg og etter et par glass nerdet vi om kvantedatamaskiner. Det var kjempekult rett og slett. Litt etter ble Ingrid og Odd en del av samtalen og den varte en stund. Jeg husker ikke helt hva som ble sagt, men mener å huske at Ingrid ble imponert over at jeg kunne litt om temaet.

En uke senere møtte jeg på Ingrid igjen ved IES sitt allmøte. Der kunne hun fortelle at fakultetet nå skulle utrede/begynne å se på kvantedatamaskiner. Timingen var litt for tilfeldig så jeg gikk opp etter møte og spurte om det hadde noe å gjøre med samtalen vår uken før. Det stemte tydeligvis. Min øyeblikkelige tanke var «du tuller», det gjorde hun da altså ikke. Jeg vet ikke hva som har skjedd med temaet i etterkant, men jeg synes det var så utrolig kult å være inkludert i en slik samtale som så gikk videre til handling ved NTNU.

Videre har Ingrid involvert seg selv i flere viktige saker relatert til studiet mitt. Hun har alltid i disse sammenhenger tatt seg tiden til å svare meg på epost og snakke med meg skulle jeg møte på henne på campus. Jeg inviterte henne også til studieoppstarten vår forrige semester og det sa hun ja til med en gang. I tillegg har jeg sett henne inkludere elektroingeniører enda mer steder jeg selv ikke viste at vi burde bli inkludert enda mer. Det jeg liker ved Ingrid er at selv som dekan så tar hun seg tiden til å svare de aller fleste. Det er ikke slikt at jeg kjente henne fra før av eller noe. Dette får meg til å tenke at hun ville gjort dette for enhver student som tar initiativ og det setter jeg stor pris på.

Anne Borg

Til slutt ønsker jeg å si noen ord om Anne Borg. Jeg har av åpenbare grunner ikke snakket så mye med henne som de andre i denne artikkelen. Jeg har likevel fått et godt inntrykk av hva slags rektor hun er gjennom styremøter, artikler og annet. Jeg husker godt mitt første styremøte i oktober 2019. Jeg ble tatt vel imot og hilste på alle sammen i rommet. Stemningen var ikke den beste gitt IHS-saken, men folk var likevel hyggelig og støttende. Det var utrolig kult å få håndhilse og snakke med Anne, som ved tidspunktet var konstituert rektor. Håndhilsning med rektor ble derimot ikke toppen av dette møtet.

Ved flere av de tøffe sakene som gikk over dette (og andre) møter så var hun totalt sammenfattet og fokusert. Mens andre kunne virke litt «skjelven»/ukomfortabel så tok hun det helt med ro. Ved det første møtet sendte styret alle på gangen, selv rektoratet/ledelsen etter hvert. Det lukkede møtet varte rundt to timer og mye ble diskutert. Kritikk ble så reist av selveste styreleder mot ledelsen litt etter det lukkede møtet. Fortsatt virket Anne helt rolig. Det som virkelig overasket meg derimot, var når alle begynte å bevege seg inn igjen etter den lukkede delen. Da fortalte en av de faste studentrepresentantene meg at Anne tydeligvis hadde skrytt av meg mens de sto og snakket på gangen, og sagt at jeg var flink til at det var mitt første møte. Det var virkelig ikke noe jeg forventet å høre fra henne den dagen.

Senere i den åpne delen av møtet hadde jeg først bedt rektor unnskylde seg på vegne av NTNU til de ansatte ved IHS. Så hadde jeg lagd en liste med innspill til saken generelt, noen av disse tok jeg opp muntlig. Det var ikke slik at jeg forventet å bli hørt så veldig mye gitt saken og at den hadde mange andre utredninger over en lengre periode av tid. Likevel kom Anne opp til meg i etterkant av styremøtet for å ta opp begge disse innslagene. Først så hadde jeg kanskje brukt litt feil ord med «unnskyldning» men en beklagelse kunne kanskje passe sa hun. Så spurte hun om jeg ikke kunne sende henne listen med innspill jeg hadde laget. Igjen så ble jeg overrasket; det var virkelig ikke noe jeg forventet.

Etter min varaperiode fortsatte jeg å jobbe for NTNU som Vit. ass. En av jobbene mine over sommeren 2020 var å planlegge og arrangere startuken for alle de nye studentene ved elektroingeniørstudiet. Det var noen av de andre ansatte der som hadde spøkt litt med meg om hvorfor jeg ikke bare spurte om selveste rektor kunne bli med. Så jeg tenkte, hvorfor ikke? Jeg sendte Anne en epost i juli en gang. Hun svarte, dagen etter, og sa at hun kom innom om hun hadde tid (dette var immatrikuleringsdagen). Og tro det eller ei, hun dukket opp! Jeg hadde på forhånd sagt at jeg ønsket å intervjue henne så studentene kunne få bli litt bedre kjent med rektor (og dermed hadde jeg gitt henne spørsmål jeg ønsket å stille). Anne kom med flere siders notater i hånden, tilsynelatende til de spørsmålene jeg ønsket å stille henne. Vi var litt uheldige derimot, fordi i det hun skulle si sitt første ord i auditoriet gikk brannalarmen (jeg mener dette bokstavelig talt, hennes første ord). Det var ikke et problem, Anne hadde fortsatt en del tid. Så vi gikk ut på plenen foran Gamle kjemi og fortsatte intervjuet der – jeg, ITV ved IES, og rektor av NTNU – på toppen av en parkbenk, med 150 studenter rundt oss. Anne Borg er en kul rektor.

Jeg forteller alle disse historiene for å vise hvor mye NTNUs ansatte gjør for sine studenter om en bare spør. Folk som har de travleste timeplaner, tar seg ofte tid om det er for en god sak. Folk tilbyr å hjelpe og veilede deg selv om de ikke har nødt til det. Folk tar seg tid til å snakke med deg om en ønsker det. Jeg synes alle disse menneskene er så utrolig kule og har den største respekt for dem. Jeg ønsket å dele dette fordi det gjør meg glad at folk på NTNU er slik. Ikke bare med meg, men med en hvilken som helst student som tar initiativ.

For de som har holdt med meg gjennom hele denne artikkelen, wow virkelig? Credz. Jeg skal prøve å holde videre artikler til under 2000 ord.

Jeg vil helt til slutt takke instituttillitsvalgt ved IES, Annik Riise, for et godt samarbeid over de siste årene. Jeg vil også si at denne listen med mennesker kunne jeg enkelt gjort lengre.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.