Fokus på forskningen og universitetsdemokratiet i urolige tider

Akademia er inne i en omstillingsprosess ulikt alt vi tidligere har opplevd. Vi kommer til å ha færre ressurser. Færre stillinger, mulig nedbemanning. Det vil være fristende å redusere den frie forskningstiden. Man har allerede redusert forskningsterminsfrekvensen. Det vil bli større fokus på eksterne midler. Det vil være mer press fra politisk hold, og større grad av styring av forskningsmidler. Og det vil være kontinuerlig press på akademisk frihet og ytringsklima. I tillegg til at vi vil ha et mer eller mindre ukontrollert inntog av AI.

Hvilket mandat skal ledelsen ved NTNU ha en slik prosess? Kun ved valg vil rektor og dekaner ha det nødvendige mandatet og troverdigheten til å kunne ta de mange og vanskelige valgene som alle ledere i sektoren står ovenfor.

Kan vi kompensere ved å sikre flere eksterne midler? Dette er jo et løp der alle løper fortere og lengre for stadig færre ressurser. Og om vi er til slutt helt avhengig av de midlene, og bruker all vår frie forskningstid på å skaffe disse så er vi blitt ansatte ved et forskningsinstitutt. Uten fri forskningstid. Men med undervisningsplikt. Sannsynligvis økende undervisningsplikt. Og med færre ressurser i samfunnet og næringslivet, og flere konkurrenter, så kan man likevel ikke opprettholde driften med eksterne midler. Men vi vil ha ofret universitetets særegne og verdifulle natur i prosessen.

Selvsagt skal politikere kunne påvirke forskningen med midler og satsninger. Men den frie forskningen som er kjernen i universitetet må være grunnsteinen i forskningsaktiviteten. Det er den som gir oss muligheten til å være kreative, banebrytende, ta risiko, og være frie. Uten den frie forskningen er vi i stor grad ikke universiteter.

De som kommer til å lide mest i den kommende tiden er våre yngste kollegaer. Vi må utvikle nye måter å tenke ph.d. og postdoc løp på. Det vil bli stadig færre stillinger. De må også forberedes på andre karriereveier enn innen akademia. Og de som får stillinger vil slite med å få ph.d. veiledningserfaring, midler, og vil sannsynligvis få større undervisningsbelastning en seniorer har hatt. Vi må ha en intern politikk som ivaretar nye førsteamanuenser. Jeg har selv vært med i og startet mentorordninger, og i nasjonalt samarbeid og jeg tror dette er noe vi trenger å bygge ut i flere disipliner og bredere enn hittil. Jeg tror vi også må utvikle det nasjonale samarbeidet på langt flere områder.

Og oppe i alt dette har vi en trussel i AI. Lettbente løsninger knyttet til trendy teknologi er for lett å gripe til. Jeg opplever for tiden, som redaktør i internasjonalt vitenskapelig tidsskrift, at det renner over av AI genererte artikler fra kollegaer. Det vil være krevende etter hvert å sikre at vitenskapen er sannferdig, etisk, og av god kvalitet. Det må straks komme på plass løsninger for å hindre misbruk og naiv bruk av AI. Vi trenger forskningsbasert kunnskap rundt bruk, implementering og kontroll av AI—systemene er her for å bli, men hittil har man ved NTNU hengt passivt bakpå eller forsøkt å være trendy. Det hjelper neppe. Kun gjennom en kunnskapsbasert tilnærming vil dette bli en ressurs for oss.

Jeg vil hevde at man trenger valgte ledere gjennom hele NTNU systemet, fra de faglige ansatte. Jeg mener at i disse svære, omfattende og i stor grad uønskede omstillingene så trenger vi en ledelse som utgår fra kollegiet—som har det nødvendige mandatet fra de ansatte. Og friheten til å argumentere opp mot politiske myndigheter. Videre må vitenskapelig ansatte ha så høy grad av påvirkning på disse prosessene som mulig. Uten det frykter jeg at det vil være innsparing og løsninger som ikke prioriterer forskningen som vinner frem.

I den sammenheng trenger man uredde, engasjerte og tydelige stemmer inn i NTNU-styret. Som kan argumentere for og representere de vitenskapelig ansatte.