Vitenskap som samfunnsmedisin

Det amerikanske valget minner oss om risikoen ved å overse kunnskapens rolle i samfunnsdebatten. I lys av Trumps gjenkomst reflekterer jeg her over hvordan antiintellektualisme har gitt grobunn for populismen i USA – og presenterer tre viktige prinsipper vi kan forsvare for å unngå en tilsvarende utvikling her hjemme.

Farvel akademia?

Fakta

Eli Smeplass

Utdanning: Doktorgrad i sosiologi

Nåværende jobb: Førsteamanuensis i yrkespedagogikk ved Institutt for lærerutdanning

Roller i UH-sektoren: Medlem av New University Norway og initiativtaker til ProtestPub

Faglige interesser: Utdanning og samfunn

Opptatt av: Utdanningspolitikk på alle nivå, menneskelig engasjement og samhandling

I sommer fikk jeg, sammen med over 400 andre ansatte ved Institutt for lærerutdanning, tilbud om sluttpakke. Årsaken var at fakultetet står i en krevende økonomisk situasjon som det haster med å få kontroll over. I et kort sekund vurderte jeg om jeg skulle takke ja. Det har vært mye styr i UH-sektoren de siste årene, og mange ting virker egentlig å være på tverke. Det bevilges mindre penger, utdanninger som tilbys hvor jeg jobber rekrutterer ikke som før. Universitetsdemokratiet virker egentlig ikke å være en prioritet for verken ledere eller noe de ansatte engasjerer seg for, det er stor avstand til beslutningsrommene. Studentene har blitt overbevist om at de først og fremst skal forberede seg som 'produkter' for et jobbmarked, og fokuserer mer på rettigheter enn før. Kunnskapens egenverdi – som er kjernen i vår sektor – virker truet fra flere kanter.

Allikevel bestemte jeg meg for å ikke forlate stillingen min. Hovedgrunnen til at jeg valgte å bli, er at akademia gir meg en unik mulighet til å gjøre en forskjell med utgangspunkt i forskning og formidling. Jeg underviser studenter som er oppriktig engasjert og ønsker å lære, og jeg har kollegaer med en enorm faglig dybde som jeg stadig lærer noe nytt av og sammen med. Her kan jeg med vitenskapelige metoder være med på å skape ny kunnskap som kan ha innflytelse langt utover universitetets vegger. I møte med samfunnsutfordringer er dette en arena der jeg fortsatt kan gjøre en forskjell.

Amerikansk antiintellektualisme

Det amerikanske valget har fått mye oppmerksomhet i norsk presse. Etter å nylig ha bodd et år i Ohio på forskertermin har jeg et nærmere forhold til landet og folkene der enn jeg hadde forrige gang Trump stilte som presidentkandidat. Kolleger jeg snakket med mens jeg var der borte fortalte om et polarisert samfunn, og manglende konstruktiv dialog mellom ulike grupperinger.

De senere årene har både jeg og sikkert mange andre sluttet å la oss overraske og forferde av noen av de groteske uttalelsene til Trump og hans tilhengere. Det er ikke fordi de ikke er ille, til og med eskalerende. Men populistiske uttalelser i USA er noe vi har blitt vant med å forholde oss til, og dessuten er i stand til å avfeie som det absurde tåkepratet det er.

En ting som kom overraskende på meg før og etter Trump vant valget for første gang var påstandene om såkalte ‘fake news’. En slik måte å delegitimere motstandere på undergraver den offentlige samtalen. Det at det kan være ulike synspunkter er en viktig del av offentlighetens kunnskapsutveksling. Vi aksepterer at det er ulike subjektive posisjoner, og derfor må vi jobbe aktivt for å sette oss inn i meningsmotstanderes argumenter og synspunkter for å unngå at vi snakker forbi hverandre. Men, debatten må alltid ta utgangspunkt i noen objektive fakta, ellers bærer det galt av sted. Denne kommunikasjonsstrategien misbrukes av Trump til å komme med påstander som er åpenbart feilaktige og han slipper unna med det. Dette blir særlig virkningsfullt når mottakerne ikke er rustet til å avsløre løgn og heller ikke har en kritisk innstilling.

I den digitale medievirkeligheten er det vanskeligere å orientere seg enn før. Stadig flere utsettes kun for nyheter som bekrefter det de selv mener, algoritmene i sosiale medier lager ekkokammer. Multimilliardærer kan kjøpe opp og eie sosiale medier og bruker disse til å promotere egne antiintellektuelle budskap. I mange tilfeller har kanskje ikke mottakeren tid eller evne til å sette seg inn i flere sider av en sak. Enkle budskap vinner frem fordi de sjokkerer og underholder. Det handler om å få folk til å følge kanaler og kjente profiler samt klikke på artikler og videofilmer på nettet.

Mange av Trumps uttalelser er sensasjonspregede og har ingenting med virkeligheten å gjøre. Eksempelvis påstander om at valg er «rigget» før de i det hele tatt er gjennomført, at global oppvarming ikke er et menneskeskapt problem, at spesifikke innvandrergrupper spiser kjæledyr, eller at politiske motstandere er med i organiserte kriminelle eller pedofile nettverk. Disse ekstreme påstandene i offentligheten blir mye mer virkningsfulle i kontekster hvor kapitalismen dikterer pressen og sosiale medier. Amerikanerne har videre i mye mindre grad tilgang på medier som etterstreber nyansering og følger etiske koder lik Vær varsom-plakaten.

Høyere utdanning er i USA dessuten mer tilgjengelig for elitene enn vanlige folk, noe som er med på å nære opp under en kunnskapsforakt som kan aktiviseres på ulike måter. Amerika har en stor arbeiderklasse som aldri har kunnet drømme om å studere ved et universitet eller høyskole. De har tunge jobber, svært lange arbeidsdager og opplever at myndighetene ikke representerer dem eller deres interesser.

Ulikhetene i samfunnet vokser noe som er med på å nære en polarisering i samfunnsdebatten. Det som for oss i Norge virker som helt virkelighetsfjerne fortellinger oppleves dessverre av mange amerikanere som sannhet.

Høyere utdanning kan være demokratiserende

Vi har satset på en demokratisering av kunnskap og høyere utdanning i Norge for å bygge samfunnet. Utdanningsnivået har økt i takt med økonomisk utvikling, og i dag har vi en omfattende og mangfoldig kunnskapssektor som i stor grad representerer ulike samfunnslag. Dette innebærer også at offentlige universiteter og høgskoler tilbyr korte og lange disiplin- og profesjonsutdanninger for de fleste som ønsker å utdanne seg utover videregående skole. Relativt god maktfordeling i samfunnet, kombinert med en høy grad av tillitt til samfunnsinstitusjoner gjør at forskning i hovedsak ansees som legitim og relevant i befolkningen.

Offentlige utredninger gjøres ofte i samarbeid med forskningsmiljøer som er med på å nyansere og balansere statens rolle. Forholdet mellom forskeres faglige uavhengighet og statens behov for kunnskapsbaserte beslutninger skaper en sunn offentlighet, der vi kan håndtere uenighet på en saklig og informert måte. Forskere er ofte ute i pressen i Norge for å nyansere og bidra med faglig kompetanse og respekteres for dette. De fleste norske journalister er interesserte i å belyse saker fra ulike sider. Det skal vi være glade for.

Globalt har vi de siste årene sett hvordan populister og demagoger har sådd tvil om nesten alt – fra vitenskap til politiske institusjoner. Dette skjer samtidig som instrumentelle og økonomiske argumenter tar stadig større plass på samfunnets arenaer, også for kunnskapssektoren. Kunnskapens egenverdi blir dessverre i mindre grad ivaretatt. Jeg mener at utdanning og forskning er en avgjørende motkraft til misinformasjon og antidemokratiske tendenser. Det brede samfunnsoppdraget akademia forvalter er derfor mer relevant enn noensinne. Akademia skal ikke bli et skjellsord; snarere må vi synliggjøre vitenskapens verdi som noe langt mer enn et middel for økonomisk vinning eller eliter i samfunnet– kunnskap må respekteres som et fundament for et demokratisk, opplyst samfunn. Det betyr at vi alle må engasjere oss i spørsmålene om hvor vi vil med utdanningsinstitusjonene våre.

Grunnleggende prinsipper for vitenskapens relevans

Styrkene i vitenskapsområdene varierer naturligvis, men de styres allikevel av anerkjente metoder og prosedyrer og følger de til enhver tid gjeldende reglene for hva som ansees som god vitenskapelig praksis. Det betyr at både naturvitenskapene, humaniora og samfunnsvitenskapene er viktige bidragsytere til samfunnsutvikling på sine ulikeartede måter. I dag får vi stadig høre at forskningssystemet må rigges om for å møte fremtidens behov. Ironien er at mange av disse beslutningene ikke bygger på kunnskap, men på moderne idealer om effektiv organisering og styring – ofte med svak argumentasjon og begrenset kunnskapsgrunnlag. Dette er noe av det vi må kjempe for å endre.

Det finnes flere grunnleggende prinsipper vi må stå fast ved:

1. Høyere utdanning må forbli et offentlig gode, tilgjengelig for alle uansett bakgrunn.

2. Akademia trenger langsiktige rammer for nysgjerrighetsdrevet forskning og utvikling.

3. Universiteter og høgskoler må fremme et mangfold av stemmer, inkludert representasjon fra marginaliserte grupper som kan bidra til kunnskapsutviklingen.

Grasrotbevegelsen for et fritt akademia

For å virkeliggjøre disse prinsippene trenger vi ulike rom for å diskutere og utfordre. I et kapittel i boken Universitetskamp beskriver jeg sammen med kolleger, fire slike «rom» som er betydningsfulle for ulike typer påvirkning i akademia.

Disse rommene – formelle og uformelle, produktivistiske og demokratiske – viser at påvirkning i akademia kan utøves på flere nivåer. I produktivistiske markedsrom dominerer formell påvirkning, der universitetet markedsfører seg som en hvilken som helst annen virksomhet. I lukkede rom har ansatte begrenset medvirkning, mens i lydige rom kan vi delta gjennom høringsuttalelser og formelle organer. Og så finnes de rampete rommene, der initiativ som ProtestPub inviterer til demokratiske diskusjoner og nye perspektiver på universitetets samfunnsrolle.

ProtestPub er en grasrotarena for å diskutere og utfordre endringene i universitets- og høyskolesektoren. Rampete rom som ProtestPub blir en arena hvor akademia kan utfordre eksisterende strukturer på en kreativ og uformell måte, i en trygg atmosfære som inspirerer til å stille kritiske spørsmål og dele alternative visjoner. Målet for oss alle er å lære mer.

12. november inviterer vi igjen til ProtestPub på Dokkhuset, en åpen arena for alle som vil engasjere seg for kunnskapens fremtid. Dette er en anledning til å finne mening i kampen og inspirere til handling – for kunnskapssektoren er verdt å kjempe for.

Les flere bidrag fra gjesteskribentene her