Kunstig intelligent? Om ensretting og mangfold i akademia

Vi vil påstå at den meningsutvekslingen som skapte denne teksten er ganske unikt menneskelig. Det er også et poeng at denne diskusjonen i seg selv framhever budskapet: KIs eksistens og menneskets forhold til KI krever en kritisk innstilling. Hvis akademia ikke tar seg tid til å oppøve denne kritiske evnen hos studentene – hva skal vi da med akademia?

For tiden pågår det en debatt i landets universitetsaviser om bruken av KI (kunstig intelligens) i akademia. Debatten handler for eksempel om studentenes bruk av ChatBot til å generere tekst og til oppgaveskriving, og faglærerens bruk av de ulike programmene til å lage læringsmateriell og til og med sensurere studentenes oppgaver.

Fakta

Kristin Melum Eide

Eide er en av UAs gjesteskribenter.

Utdanning: Hovedfag i nordisk. Doktorgrad i skandinavisk lingvistikk.

Nåværende jobb: Professor i nordisk språkvitenskap. Professor II ved UiB.

Roller i UH-sektoren: Tidligere medlem av NTNUs styre i åtte år. Tidligere professor II, Høgskolen i Østfold.

Faglige interesser: Menneskets språkevne. Den medfødte grammatikken. Komparativ lingvistikk. Elsker å formidle faget mitt. Aktuell med boka Språket som superkraft.

Opptatt av: At folk skal få realisere sitt potensial! Jeg føler meg superheldig som kan få jobbe med det, både i jobb og på fritida.

 

Mange tar til orde for at KI som verktøy i prinsippet ikke er annerledes enn å bruke kalkulator, og at de kritiske stemmene vi hører, gjentar argumentene fra den gang kalkulator ble innført som et vanlig verktøy for norske skolelever.

Men sammenligningen er prinsipielt for enkel. Regnestykker har ett svar, uansett hvor lang tid utregninga tar. Men i møtet med humanvitenskapelige problemstillinger, vil det kunne være like mange svar som mennesker som prøver å besvare dem, og alle svarene vil kunne bidra med verdifulle perspektiv, unike blikk, og nyansert framstilling.

Dette betyr at i humaniora er antallet perspektiv viktig i seg selv.

Slik er det ikke for en kalkulator. En kalkulator har heller ikke retoriske eller etiske egenskaper, og vil ikke prøve å overbevise deg om sitt syn. Den bruker ikke skjønn eller tolkning, og lar ikke erfaringer fra sitt virke som kalkulator påvirke svaret den gir.

Derfor er sammenligningen mellom kalkulatorer og KI litt søkt, og stråmannaktig.

Det er bra at spørsmålet om KI utsettes for grundig debatt. Der noen tar til orde for å bannlyse KI som et egnet verktøy for akademia generelt og humaniora spesielt, ønsker vi den kritiske gjennomgangen velkommen. Bannlysing fungerer sjelden over tid, og KI kan være både arbeidsbesparende, strukturerende, og nyttig, Det er en gammel lærdom at mennesket er lat av natur. Hvorfor skulle akademiske mennesker være annerledes?

Likevel finnes det også klare fallgruber. Satt på spissen, kunne en tenke seg eksamensbesvarelser som blir produsert, levert, vurdert og godkjent uten noen gang å vært utsatt for verken faglærers eller studentens kritiske blikk eller skjønn. Problemet framstår som alvorlig for de fleste fag, men møter særlige utfordringer innenfor humaniorafagene.

Kan en tenke seg humanistiske fag uten mennesket? Der tidens krav om ensretting og effektivisering har ryddet bort det menneskelige blikket? Der tolkning og skjønn tar for lang tid? Der eksamenspapiret blir det som er viktig.

Det verdifulle produktet av en akademisk utdannelse er ikke et papir. Det er ikke dette som er svaret på samfunnets bestilling. 

Samfunnets bestilling til humaniorafagene er å utdanne kandidater som besitter en stadig mer nødvendig kompetanse til kritisk tenkning. Selve eksistensen av KI, og den måten det påvirker meningsytring, tilsier at humanistiske fag er og vil bli viktigere enn noen gang. 

Evnen til metarefleksjon finnes ikke hos KI. Den er det bare vi som kan utvikle.

For at humanistiske fag skal kunne oppfylle sitt samfunnsoppdrag, kreves det at alle ledd i en humanistisk skolering setter av nok til grundig og genuin oppøving i kritisk refleksjon. Dette bør være det primære i en humanistisk grad.

Hvis kravet til effektivisering og rask måloppnåelse blir styrende for humaniora som fagfelt, vil resultatet bli utsrakt bruk av teknologiske snarveier, og i siste instans en dehumanisering av den humanistiske virksomhet.

Les gjesteskribentenes bidrag her