Værmelding: fonner av snøfnugg i dalstroka innafor

Det er alltid spennende å få tilbakemelding på sin egen undervisning. Det gir alltid, uten unntak, nye perspektiver på det man driver med.

Som i dag, når jeg sniktitter på evalueringen av høstemnet, der jeg har bedt studentene om å åpent kommentere “andre ting” de ønsker å få sagt om emnet.

Og så er det en som er misfornøyd med begrunnelsen hen fikk på eksamenskarakteren! Det er ikke så hyggelig lesning.

Fakta

Kristin Melum Eide

Eide er en av UAs gjesteskribenter.

Utdanning: Hovedfag i nordisk. Doktorgrad i skandinavisk lingvistikk.

Nåværende jobb: Professor i nordisk språkvitenskap. Professor II ved UiB.

Roller i UH-sektoren: Tidligere medlem av NTNUs styre i åtte år. Tidligere professor II, Høgskolen i Østfold.

Faglige interesser: Menneskets språkevne. Den medfødte grammatikken. Komparativ lingvistikk. Elsker å formidle faget mitt. Aktuell med boka Språket som superkraft.

Opptatt av: At folk skal få realisere sitt potensial! Jeg føler meg superheldig som kan få jobbe med det, både i jobb og på fritida.

 

Dette tar jeg på største alvor. Dette må jeg ta på største alvor; om studenter oppfatter en i utgangspunktet konstruktivt ment tilbakemelding som nedbrytende og frekk, har vi et kommunikasjonsproblem. I hvert fall. Det kan tenkes vi har dypere problemer også, men i hvert fall har vi et kommunikasjonsproblem.

Og samtidig er det superlett å sklitakle seg sjøl rett inn i en forsvarsposisjon: Dette er sikkert en kandidat som fikk veldig dårlig karakter. Når noen får så dårlig karakter, for eksempel om vi setter en F, er det rett og slett på grunn av at vi ikke klarte å forsvare for oss sjøl å sette godkjentstempel på denne kandidaten, å la dette resultere i ståkarakter ville være å uttrykke overfor skoleinspektører og andre arbeidsgivere at «dette holder i massevis for å bli norsklektor på NTNU.» Det går jo ikke.

Og da foregår det en slags legitimering oss sensorene i mellom – for vi VIL jo så gjerne at folk skal stå! «Men vi kan rett og slett ikke sette ‘ok’ på denne besvarelsen, sier vi.» Og så forklarer vi det ganske entydig for hverandre, hvorfor det ville være hårreisende å la denne kandidaten stå.

Men dette blir kanskje for sterk kost, for hard ordelag og for nedbrytende for dagens unge? De som omtales som Milenniumene. «Snøfnuggene» (=oversensitive personer som er lett å krenke).

Og ved å velge å bruke ordet «snøfnugg» har jeg samtidig avslørt meg selv for dem, som en «anti-woke», som en «Karen» (= en hvit, middelaldrende dame som bruker sin privilegerte posisjon til å hevde seg på bekostning av andre).

Om de ikke skulle være enige i min definisjon av «Karen», kan de jo bare si «ok, boomer» – for jeg er født på grensa mellom baby-boomerne (født mellom 1946—1964) og generasjon X (1965 – 1980), så jeg er håpløst akterutseilt uansett. I romanene vi leste på skolen, såkalte ungdomsromaner, kalte de gæmlisene for «fossil.» Sjøl om vi aldri hadde hørt om noen som kalte noen for det, skjønte vi at det skulle bety noe eldgammelt og forsteina, som aldri kommer til å røre på seg igjen.

Akkurat som «Ok, Boomer.»

Det har vært mange oppslag i det siste om at akademia begynner å bli for woke, for sensitiv, for fintfølende. Senest for noen dager siden leste vi et oppslag i Khrono om at folk i akademia varsler altfor ofte på sine ledere.

«Hva hvis lederen er udugelig og ubehagelig, favoriserer enkelte, tråkker på andre og tåler ikke uenighet: Bør det ikke varsles mot slike ledere?» spør journalist Mikkelsen.

«Nei, overhodet ikke,» svarer Elin Ørjasæter, Dosent i HR og arbeidsliv ved Høgskolen i Kristiania. Hvis lederen er uvennlig og mobber deg, bør du finne deg en annen jobb.

Men Ørjasæter er jo helt åpenbart en «Karen.» Så hvorfor skulle en høre på henne, liksom. Hun tolererer nok ikke særlig mye fra snøfnugg, tipper jeg.

Men det er klart at slike som meg, slike baby-boomer/generasjon X-kloninger, vi måtte venne oss til et annet regime gjennom vår skolegang.

Jeg mimret litt her om dagen om tysktimene på videregående, der vi hadde en lærer som oppførte rene Nürnberg-utspørringer på den uheldige stakkaren som ikke kunne leksa på langs og på tvers, som hengte deg ut, uten skrupler, om du svarte feil, som satte opp et totalt uforstående ansikt og lurte på nøyaktig hva du hadde misforstått ved oppdraget ditt: Om det var rollefordelingen som var uavklart? Om du kanskje hadde trodd at læreren ga lekser for sin fornøyelses skyld? Nøyaktig HVA var det som hadde forhindret deg i å oppfylle din del av kontrakten? Den kontrakten som gikk ut på at ditt eminente sosialdemokratiske hjemland tilbød deg en GRAAAAAATIS utdanning av ypperste kvalitet, mens du utelukkende hadde som din skarve, minuskule plikt å absorbere den kunnskapen som var stykket opp og dandert og klargjort for ditt konsum, fritt og franko. DOG, ja nettopp, dog, med et utfall som ÅÅÅÅÅBENBART var å kategorisere under rubrikken «perler for svin.» Uttalt med distinkt rulle-r og laaaaang i.

Mens den uforberedte bare kunne stirre ned i pulten og dissosiere seg vekk fra den verbale kjølhalingen. Kanskje ikke helt supersunt, det heller.

Men jeg kan love deg at vi gjorde tyskleksa! Den kunne vi forlengs og baklengs, og en hel del av den tysken jeg kan i dag, avleiret seg den gangen under dette knallharde regimet. Joda, vi lærte masse tysk, om ikke annet av ren og skjær frykt.

Det finnes relativt liten tvil om at milenniumene og generasjon z bærer på mindre, tildels mye mindre, faktakunnskap enn det vi gjorde på samme alder («Whatever, Karen! Hørt om google?»). IQ-testenes far, statsviteren James Flynn, uttrykker i dag bekymring over skandinavers generelle IQ, som ble påvist i 1984 å ha steget jevnt og trutt for hver generasjon. Nå har den begynt å falle igjen, og delvis ganske drastisk. Nedgangen begynte i ca. 1995, og i dag faller vår gjennomsnittlige IQ med opptil 6,5 poeng pr. generasjon. Forklaringen kan være «at skolearbeidet er mindre krevende i mange land, elevene bruker mindre tid på lesing og lekser,» sier Flynn.

Ulf Danielsson, professor på Uppsala-universitetet, er enig i at «mennesket er blitt dummere.» Men han trekker fallet mye lenger tilbake enn 1995. Han tror det delvis skyldes den tekniske utviklingen.Vi trenger ikke bli smartere, i takt med datamaskinene. Sånn sett er dumhet en livsstilsfølge, sier han.

Dette er også interessant og relevant når vi sammenligner resultatene fra den amerikanske «Different generations in the workplace study» fra 2022, å se hvor forskjellig de ulike generasjonene svarer på hva som er den viktigste kompetansen å ha på en moderne arbeidsplass. Generasjon Z (1995—2010) mener datakunnskaper er den viktigste kompetansen. Milenniumsbarna (1980—1995) mener kommunikative evner er det viktigste; generasjon X (1965—1980) mener problemløsende evne er viktigst, og baby-boomerne (1946—1964) mener logisk tenkning er det som er saliggjørende på en arbeidsplass.

Om vi antar at disse amerikanske tilstandene er overførbare på norske forhold, er det vel en del som tyder på at disse generasjonenes fremste verdier gjelder våre tilsvarende norske kohorter også. I tråd med min nesten-tilhørighet til baby-boomerne og fulle tilhørighet til generasjon x, syns jeg faktisk at jobben min handler mye om å lære studentene logisk tenkning og hvordan de kan demonstrere sin problemløsende evne. Det er disse tingene jeg verdsetter i eksamenssvaret, og det er disse jeg trekker for, når jeg mener de ikke finnes der.

La oss anta at den studenten som har svart på skjemaet mitt er en millenniumer eller en generasjon z, som er flasket opp på at det viktigste er hvordan man kommuniserer, mye mer enn hva man kommuniserer. Da vil hen lese utrolig mye inn i måten svaret mitt er formulert på. Studenten er i så fall et produkt av sin generasjon, slik jeg er et produkt av min.

Da har vi to, studenten og jeg, rett og slett ramla ned i en gedigen generasjonskløft. En ravine, med isfjell på begge sider, der vi kanskje må sitte til vi blir redda av Røde kors.

Men det betyr kanskje også at neste gang jeg skal skrive en slik begrunnelse, bør jeg koble inn ChatBot og be denne om å skrive en mindre krenkende tekst? Det er jo bare å sette spesifikasjonene slik. Da får jeg kommunisert bra, og framvist mine datakunnskaper!

Til slutt – hvis jeg tar meg så nær av en formulering, at studenten var såpass ærlig og direkte om at hen har oppfattet et budskap fra meg og mine medsensorer som frekt, nedbrytende og ufølsomt, i den grad at jeg må vie et helt innlegg i UA til å filosofere over det, hvem er det da som er snøfnugget her?

Den som er uten synd, kast den første sten.

Det blir en logiske slutningen for en Baby-boomer. Det genuine ønsket om å finne en løsning, derimot, stammer nok fra mitt medlemsskap i generasjon x.

PS: Jeg håper dette viser at det er noe vits i å svare på evalueringer. For uten dem, hvordan skal vi kunne bli bedre? Og ikke minst, hvordan kan vi vite at vi er blitt bedre? Tusen takk til den studenten som var åpenhjertig nok til å si dette direkte og ærlig. DS.