Skal pornosamfunnets verdier få gjennomsyre alt – også i akademia?

Mennesker er meningsjunkies. Helt grunnleggende i språkvitenskapen er koblingen mellom et symbols form og dets innhold. Selv om formen kan være både vakker og vilkårlig, er det meningsinnholdet som gir symbolet substans, som er det viktige. Det er innholdet som fraktes fra en hjerne til den neste i den prosessen vi kaller kommunikasjon; formen er mest et framkomstmiddel for denne substansen.

Fakta

Kristin Melum Eide

Eide er en av UAs gjesteskribenter.

Utdanning: Hovedfag i nordisk. Doktorgrad i skandinavisk lingvistikk.

Nåværende jobb: Professor i nordisk språkvitenskap. Professor II ved UiB.

Roller i UH-sektoren: Tidligere medlem av NTNUs styre i åtte år. Tidligere professor II, Høgskolen i Østfold.

Faglige interesser: Menneskets språkevne. Den medfødte grammatikken. Komparativ lingvistikk. Elsker å formidle faget mitt. Aktuell med boka Språket som superkraft.

Opptatt av: At folk skal få realisere sitt potensial! Jeg føler meg superheldig som kan få jobbe med det, både i jobb og på fritida.

 

Mennesker jakter alltid etter mening. Meningen med livet, meningen bak andres adferd, underliggende forklaringer, tilsynelatende tilfeldigheter som likevel avtegnes som mønstre. Jakten på mening viser seg selv hos toåringen som ser opp på skyene og tydelig ser omrisset av en elefant. I menneskers adferd og uttrykk finnes det nesten alltid et budskap som skal eller kan avdekkes. Kontrakten mellom avsender og mottaker gir et løfte om et meningsinnhold.

Form og innhold. I årevis foreleste jeg for nye HF-studenter om drøftingens sentrale rolle i humaniora og akademia. Temaet innbefatter å identifisere grunnlaget for egen meningsdannelse, hvordan det ikke bør være nok å ha en oppfatning av noe; den skal argumenteres for og ikles en form, egnet til å overtale et akademisk fellesskap. Argumentasjonen må være forsvarlig oppbygd. Men en argumentasjonsrekke uten en sak er bare en intellektuell øvelse, form uten innhold. “Og hva kalles det når vi har noe som er bare form, uten mening, betydning, substans? Det er porno!”

Da lo studentene, og pornobegrepet bidro til at tanken festet seg: I akademia avkreves du å beherske håndverket (argumentasjon og skriving), og et egenbidrag (ditt unike perspektiv på fenomenet som akkurat nå er under lupen). Akademia godtar ikke porno. Her skal vi ha både form og innhold; det du tenker, sier og skriver skal bety noe. Vi skal sørge for at det betyr noe.

Enter pornosamfunnet. Dette stod jeg i auditoriet og forfektet med overbevisning, mens samfunnet utenfor allerede lenge hadde vært i rask endring mot et pornosamfunn. Hva ekte porno angår: Over halvparten av 13-18-åringer i dag ser på porno, halvparten av disse igjen begynte å se porno før de var 13. Influensere i økende antall samlet hundretusener av unge jenter på sine plattformer og forkynte om brystimplantater, brasiliansk voksing, analbleking og kosmetiske underlivsoperasjoner. Dette ble gradvis vanlige diskusjonstema i jakten på en kropp underlagt pornoestetikken. 

Porno som terminologi og praksismodell inntok stadig nye områder. VG tok opp sosialporno allerede i 1980, og leserne fikk ta del i andre menneskers skjebne i påtrengende intim detalj heller enn å være sjelesørger for egne venner. Matporno var tidlig utbredt, å bla i vakre kokebøker og se på TV-kokkers virtuose matlaging mens vi selv spiser posesuppe. Dagbladet nevnte interiørporno alt i 2009, der vi lar oss “inspirere” uten å realisere. Vi ser på reiseporno når vi ikke kan reise selv, det finnes sider viet til bilporno, der folk kan beglo klassiske bilmodeller de aldri vil eie, og nå er mange blitt hektet på ryddeporno, “herlige instagramsider, system og orden i Marie Kondo-stil”, Netflix-serier om rydding vi sluker, omgitt av eget rot.

Pornosamfunnets verdier i akademia? Det var naivt å tro at pornosamfunnets verdisystem aldri skulle nå elfenbenstårnet akademia. Hvorfor skulle det ikke komme hit? Fokuset på overflate og “performance” har slått innover oss uten særlig motstand. Indikatorer, og å bruke helt riktige ord og gjøre helt riktige bevegelser, er blitt viktigere enn hvorvidt du har hjerte og engasjement for jobben og faget ditt. Men hvis du syns engasjement er viktig, kan du jo alltids lage en avkryssingsboks for det også.

Avgangspapirene blir det viktigste, til slutt viktigere enn karakterer, som hittil har vært den akademiske valutaen. Som alle valutasystemer kan de rammes av inflasjon og devaluering, og til slutt bli verdiløst som valutasystem. Da blir vitnemålet skillet mellom bestått og ikke bestått. Fullføringsgaranti gjør det umulig å stryke i videregående, og i høyere utdanning har strykprosenten sunket fra ca. 15% i 1995 til ca. 7% i dag. Vi har alt nesten fullføringsgaranti i akademia. Alle som vil, kommer inn, og hold ut til eksamen, så kommer også nesten alle ut.

Vitnemålet blir symbolet på at du har lyktes, eller riktigere: Vitnemålet er symbolets form. Men hvor ble det av innholdssiden? Mange undervisere i høyere utdanning har advart mot at kompetansen studenten skal besitte etter endt studium ikke lenger anerkjennes av systemet selv. Til tross for all tiden vi bruker på å formulere læringsmål og læringsutbyttebeskrivelser.

Hvor ble det av kampen for kunnskapssamfunnet? Om en søker på termen kunnskapssamfunnet i retriever og skriver ut tilslagene som en graf, er det lett å se at søkeordet er blitt uaktuelt. Hva skjedde? Stemmer det at drømmen om kunnskapssamfunnet, om en høyest mulig utdannet befolkning, har avgått ved en stille død?

Er det over og forbi med troen på verdien av kunnskap i seg selv?

«Studentene tilpasser seg kravene som stilles; om de var høyere, så hadde folk lest mer”, sier lærerstudentene ved NTNU. Det er altså systemet som krever for lite, som premierer de studentene som bare ønsker å “komme seg greit igjennom” uten å lese så veldig mye.

KI-genererte tekster, klipp-og-lim, parafraseringsprogram som kamuflerer avskrift og plagiat, MA-oppgaver skrevet på bestilling etc., gjør at ditt unike perspektiv blir unødvendig. Du kan lettvint erstattes ved et kjøpt og betalt produkt, eller av en algoritme som gulper opp en gangbar konsensus. Det holder for å få vitnemål. Og etter å ha hentet innholdet fra en eller annen nettside, kan formen overlates til en chatbot. Det er bare å be den om å formulere noen kritiske argumenter for X eller Y eller Z.

Pornosamfunnets verdier hører ikke hjemme i akademia. Selv vi som allerede har vært i akademia lenge, lar oss trollbinde, imponere og fascinere av KI-genererte tekster. Mens det grønnaktige lyset fra skjermen speiler seg i øynene våre, stirrer vi som forhekset på teksten som vokser fram, linje for linje, i en perfekt tegnsatt form, klar til bruk, uten noen gang å vært innom en eneste av våre egne hjernevinninger.

Det ser proft ut. Resultatet er tilfredsstillende. Det er lett, og vi slipper å gjøre noe selv.

Men det er fremdeles porno.

Som utdanningssystem representerer dette en struktur hvor substans, egne kunnskaper og ferdigheter, forståelsen av egen meningsdannelse, ikke premieres (nok). Kunnskap og innhold teller bortimot null i systemets eget valutasystem. Kunnskap kan lett framskaffes via noen tastetrykk, og sannhet er jo uansett relativ, vel? Da trenger vi ikke din kunnskap, ditt perspektiv.

Det er dette uuttalte premisset vi må nedkjempe.

Akademias jobb er fremdeles å formidle at det finnes sannheter, nesten uavhengig av fag. Etter endt studium skal våre kandidater være trent i å se hva som er mer sant og pålitelig enn noe annet, ved å vurdere kilder, argumentasjonsrekker, avsenders etos, budskap og underliggende hensikt. De skal ha lært å stole på eget intellekt, å være konstruktivt kritiske, å lese mellom linjene, å dukke under overflaten, å se etter skjulte sammenhenger og generaliseringer, å skille tilfeldig korrelasjon fra kausalitet. De trenger terminologi for å beskrive det de observerer, knagger å henge innsikter på, og kunnskap, harde fakta, for å finne forklaringer på det de ser.

Deres kunnskap er nemlig helt nødvendig. Det er deres kunnskap som skal utgjøre framtidas kunnskapssamfunn. Det er deres kunnskap som skal redde verden. Intet mindre.

Det er ikke noe lite oppdrag. Det er et oppdrag de må utrustes til.

Og å istandsette dem til dette oppdraget, det er til gjengjeld vårt relativt ubeskjedne oppdrag. 

Les flere bidrag fra UAs gjesteskribenter