- De mistenkeliggjør boikott som jødehat

I en ytring fra 21. februar argumenterer Courtade et al. mot en akademisk boikott av Israel. Ved å mistenkeliggjøre ønsket om en boikott som antisemittisk motivert eller som noe som kan øke jødehat, virker dessverre argumentet tilslørende, heller enn å bidra til en åpen og faktabasert debatt.

Jødehat er et høyst reelt problem. Sannsynligvis har det også økt etter at krigen i Gaza begynte. Det må tas på alvor, og ingenting kan rettferdiggjøre det. Det er imidlertid essensielt å skille mellom kritikk av staten Israel og hat mot jøder. Israels regjering har lenge brukt beskyldninger om antisemittisme for å mistenkeliggjøre kritikk av deres behandling av palestinerne. Denne avledningsmanøveren har bidratt til å trivialisere og utvanne begrepet. Det bør vi vokte oss for.

Og la oss innledningsvis fastslå dette: Hamas’ terrorangrep mot Israel var fryktelig og kan ikke på noe vis forsvares. Det var en utilgivelig, ondskapsfull massakre, og det gjorde vondt å høre om og se hvilke grusomheter uskyldige israelere ble utsatt for. Ved å fortsatt holde 130 israelske gisler fanget i Gaza er Hamas medskyldige i lidelsene palestinske sivile nå påføres.

Det er også smertefullt å være vitne til at Israel til nå har tatt livet av nær 30.000 palestinere, rundt 70% av demkvinner og barn. Så langt er over 1% av barna i Gaza drept.Medianalderen er fem år. Courtade et al. nevner ikke disse lidelsene i sin ytring.

Tallet på døde i Gaza kommer utvilsomt til å øke ettersom angrepene fortsetter. I tillegg kommer sult- og helsekatastrofene som følger av at innførsel av av vann, mat og medisiner er meget vanskelig. Israel har ogsåblokkert en del av innførselen, og hjelpesendinger fraFN har blitt angrepet. 

Det er riktig at det er delte meninger om hvorvidt Israels krigføring kan klassifiseres som et folkemord. Folkerettsdomstolen fant imidlertid atdet er plausibelt. At domstolen ikke endelig har konkludert — noe som kan ta år — medfører ikke at man kan avfeie deres sterke oppfordring til Israel om a ta hensyn til sivilbefolkningen. Tvert imot er det et argument for at verden må bruke enda sterkere virkemidler for å få Israel å endre kurs så raskt som mulig. Selv om man aksepterer Israels påstand om at målet er å bekjempe Hamas er det i all hovedsak sivile som lider, og katastrofen blir større dag for dag. Verden kan i alle tilfeller ikke akseptere «collateral damage» av en slik størrelsesorden.

Courtade et al. skriver at «konflikten må løses med diplomati og dialog». Ironien er at Israel for lengst har demonstrert at de ikke er åpne for dette. Til tross for oppfordringer og formaninger fra en stor andel av verdens land viser de ingen tegn til å ville stanse angrepene. Tvert imot planlegger de nå å invadere Rafha, hvor en stor andel av palestinerne er fortrengt. Man kan bare forestille seg hvilke konsekvenser det vil få for dem. De har ikke lenger noen steder å flykte.

Ja, akademisk samarbeid kan åpne for dialog og felles forståelse. Men i lys av katastrofen som nå spiller seg ut er det åpenbart at dette ikke monner. Tida er for lengst inne for sterkere reaksjoner. Akademisk boikott er ett slikt virkemiddel.

Ved NTNU har allerede Fakultet for arkitektur og design avsluttet sin samarbeidsavtale med Bezalel Academy of Arts and Design i Jerusalem. Dette er et skritt i riktig retning.OsloMet ogUniversitetet i Sørøst-Norge har innført delvis boikott av israelske institiusjoner.

NTNU har mulighet til å gå enda lenger og innføre en full boikott. Tida er for lengst inne. Vi har en moralsk plikt til å reagere på de grusomhetene Israel nå begår mot sivilbefolkningen på Gaza.