Skal virkelig NTNU ha nok med seg selv?

Lederen i UA rett før påske argumenterer i realiteten for et passivt og konservativt NTNU på to ulike måter. Først gjentar redaktøren sin uforbeholdne støtte til passivitet når det gjelder Israel-Palestina-konflikten. Vi har et universitet som lar andre gå først i å ta kontroversielle standpunkter og som får støtte for unnfallenheten fra Universitetsavisa. 

Historien viser mange tilfeller der feigheten får dominere helt til kampene er vunnet og man skifter strategi til heltemodig etterpåklokskap. I ettertid kan vi alle ta avstand fra Norges fornorskningspolitikk ovenfor samene. Vi kan fordømme diskriminering av homofile og hylle kampen mot apartheid i Sør-Afrika. Men man bidrar ikke reelt til en bedre verden i ettertid, etter at andre har tatt kampene og lidd store tap. 

Kravet om akademisk boikott av Israel er et blindspor

Mens kampene pågår, fronter UA at NTNU skal være passiv og at de som etterlyser aksjon skal hysjes ned. Selv om det er tryggest å ikke ta stilling, er det ikke særlig aktverdig.

Oksholen nøyer seg ikke med det – han topper det hele med å fraråde at universiteter skal ta politiske standpunkt. Argumentasjonen han fremfører blir for høytsvevende for meg, men jeg vil likevel si meg uenig. For hva er det som ikke er politikk? Oljeutvinning, konfliktløsning, energiutbygging, likestilling, utdanning, prioriteringer i helsevesenet, samferdsel og kosthold. Alt dette styres av politikk som delvis støtter seg på forskning fra de norske universitetene. Forskning som ikke er uttrykk for entydig og sikker viten, og som ofte er verdibasert. Det ser vi eksempler på i alle de nevnte saksområdene. 

- Rektor har ingen planer om å fremme en sak om boikott for NTNUs styre

Nesten uansett politisk standpunkt, kan man finne forskning som støtter sitt syn. Skillet mellom politikk og forskning er derfor ikke klart og entydig. Dersom universitetene skal frasi seg retten til å ha et standpunkt, slik både NTNUs rektor og UA på lederplass har tatt til orde for, burde det også gjelde i saker der det å være nøytral har en kostnad, som i klimaspørsmålet. Et nøytralt universitet er i realiteten ikke nøytralt, men godtar at det er makta som rår uten motstand, både i utenrikspolitikken og klimapolitikken. Det er der NTNU står i dag.

Universitetsavisa er motstander av sanksjoner som kan ramme Israel og beskriver andre synspunkter som «hinsides». UA framstår dermed med et tydelig standpunkt, men argumenterer samtidig for at NTNU ikke kan gjøre det samme. Jeg liker at folk sier det de mener og at organisasjoner står for noe, også rektorer og universiteter. Og jeg misliker at NTNUs styre aksepterer å være passive. UA står tydelig vis for en annen linje.