Mener lederes godkjenning av søknader kan hindre akademisk ytringsfrihet

Førsteamanuensen ved Institutt for lærerutdanning mener dette er et punkt som også bør diskuteres når ekspertutvalget skal utrede behovet for et sterkere vern av den akademiske ytringsfriheten.

Mangeårig tidligere instituttleder Margrethe Aune opplever problemstillinga som litt søkt. Hun har selv ingen erfaring med at noen nektes å søke forskningsmidler.

Torvatn forklarer resonnementet sitt slik:

Når Forskningsrådet lyser ut midler, og NTNU ofte internt, blir instituttlederne bedt om å prioritere én søknad fra instituttet. Fakultetene blir bedt om det samme, å prioritere noen få søknader. For at søknadene om midler skal gå videre i systemet, trengs det en underskrift fra institusjonen.

Likedan kan tildeling av stipendiater ved instituttene også kunne favorisere enkelte fagmiljø framfor andre.

- Her er det selvsagt store muligheter for å sortere ut forskning man ikke liker og som er kontroversiell og prioritere de mest anerkjente professorene, sier hun.

LES OGSÅ: Ytringsfrihet - hvor går grensen?

LES OGSÅ: Også akademikere har lov til å ytre seg kritisk

- Kan være lettere å støtte ukontroversielle tema

Dessuten mener hun at ved konflikterende fagsyn, kan noen forskere risikere at de ikke får direkte og indirekte forskningsstøtte fordi det kun gis støtte til det ene miljøet.

Dette kan særlig slå negativt ut når det er snakk om kontroversielle tema. Torvatn viser til den omstridte ME-studien. Ville forskere med et annet syn, fått midler? Økonomi er et annet tema: Vil du få støtte hvis du for eksempel har et uvanlig syn på formuesskatt? Særlig innenfor samfunnsfagene vil det være områder som er politisk kontroversielle, for eksempel innvandring.

- Alle tema har potensial for å være kontroversielle. Jeg tror ikke instituttene i de fleste tilfeller vil foreta ei urimelig sortering, men idet man støtter noen som er en vanlig idé framfor en uvanlig idé, så kan det gå utover den akademiske ytringsfriheten.

Selv er Torvatn fornøyd med tingenes tilstand ved Institutt for lærerutdanning på Kalvskinnet. Men som språkviter har hun et annet syn på grammatikk enn hva som er den rådende strømninga på Dragvoll.

- Derfor var det enklere for meg å være på lærerutdanninga og det var lettere å få støtte til min forskning der.

- Da jeg søkte om stipend, fikk jeg det ikke på Dragvoll. Mitt inntrykk var at det var en viss kø jeg ikke kom inn i fordi jeg var opptatt av skole, lesing og skriving. Ulike fagfelt har ulike prioriteringer. Jeg søkte stipend på lærerutdanninga og fortsatte der. Sitter du som stipendiat og har et avvikende syn enn flertallet, da blir det vanskeligere for deg.

- Forskning har mye sprengstoff i seg

Trynefaktor kan også gjøre seg gjeldende i et slikt system, problematiserer Torvatn.

- De mest anerkjente professorene kan fort bli prioritert hver gang.

Et annet moment er at det fins mange ulike fagområder ved et institutt og instituttleder kan ikke bedømme den faglige kvalitetene veldig godt.

- Likevel får instituttleder og fakultet ansvar for å bedømme prosjekter opp mot hverandre.

Anne Charlotte Torvatn peker på at forskning kan ha enorm sprengkraft. Ett eksempel er balubaen rundt doktorgradsavhandlinga til en høgskolelektor ved Høgskolen i Innlandet: «Butikk eller pedagogikk? En studie av store private barnehagekjeder i Norge.»

I debatten som oppsto påsto Private Barnehagers Landsforbund at informantene i avhandlinga var håndplukket for å støtte forskerens ideologi.

- Veldig mye forskning har sprengstoff i samfunnsdebatten. Da kan du i noen situasjoner, hvis du veit at noe er kontroversielt, være tilbakeholden med å finansiere enkelte forskningsprosjekt. Jeg tror ingen med vilje gjør det, men det ligger et potensial her, sier Torvatn.

- Forskere kan forske på hva de vil

Margrethe Aune var instituttleder ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier fra 2005 – 2021.

Aune er enig med Torvatn om at når det søkes interne, og knappe, midler ved NTNU, så blir det ofte prioritert strengt. Da kan det kanskje være vanskelig for den enkelte søker å vite hva som har vært utslagsgivende for positivt eller negativt resultat. At det også kan være vanskelig å få eksternfinansiering av enkelte prosjekt fordi de som finansierer forskningen ikke liker innfallsvinkelen, kan også hende.

- Men dette har ikke vært ei problemstilling hos oss og ikke noe jeg har erfaring med. Jeg har heller ingen opplevelse av at dekaner og instituttledere stopper søknadene før de sendes.

Likevel mener hun det er viktig å ha en forskningsstrategi, og som instituttleder var det greit å diskutere det med jevne mellomrom. Dette må til for å oppnå såkalt «spisset» forskning eller internasjonalt fremragende forskningsmiljø - hvis det er ambisjonen på instituttet.

- Men min oppfatning har likevel alltid vært slik at for å få til »spisser», trenger vi bredde. Jeg har aldri i min tid sagt til noen at de ikke får lov til å søke forskningsmidler.

Den tidligere instituttlederen viser til at det er vanskelig å få forskningsmidler eksternt fra Forskningsrådet og EU. Utlysningstekstene er ofte spisset.

- Min opplevelse er at i den grad forskningen strømlinjeformes, så er det gjennom disse systemene, ikke gjennom en instituttleder og en dekan, sier hun.

Utfordringa, ifølge Aune, har heller vært å passe på at søknadene er gode nok. At forskere opparbeider seg søknadskompetanse for å få økt gjennomslag når de søker midler fra for eksempel Norges Forskningsråd eller EU.

- Det må være veldig sjelden at instituttledere stopper gode søknader fordi man ikke liker enkeltpersoner eller søknadens tema. Men igjen, instituttene kan jo ha en forskningsstrategi - og da er det uheldig dersom alle ønsker å gå i hver sin retning. Det blir det heller ikke gode forskningsgrupper av, noe som er viktig for å få til gode søknader, og ikke minst for at stipendiatene skal trives og få flere vitenskapelige ansatte å spille på.

Videre peker hun på at mange vitenskapelig ansatte har ei forskningstid på 50 prosent. I den tida kan de forske på akkurat det de vil og ingen kan nekte dem det.

- Ikke bra med for mange dårlige søknader

Aune medgir at man godt kan si at forskningen ikke er helt fri lenger siden så mye er innrettet mot eksterne midler. Men det bør ikke styre all forskning på instituttet.

- På vårt institutt har vi for eksempel blitt svært gode på samfunnsfaglig klima- og energiforskning. Vi får mange eksterne midler på dette temaet. Samtidig har det vært viktig for meg å støtte opp om annen type forskning, nettopp for å opprettholde en viss bredde. Forskningsprioriteringene kan endre seg og da er det viktig å opprettholde kompetanse på andre områder.

- Hvilke kriterier har dere for å sørge for at alt går ordentlig for seg når det skal søkes om midler?

- På HF der vi har tilhørighet, tilbys muligheter for å kvalitetssikre søknader. Dette organiserers av prodekan for forskning, og fakultetet bidrar med støtte og råd. De vurderer, meg bekjent, ikke forskningssøknadens faglige profil. På vårt institutt leser vi hverandres søknader, og vi har et forskningsutvalg som også tilbyr støtte hvis nødvendig.

Aune sier videre at kvalitetetssikringa handler om at søkerne, og særlig dem med liten erfaring, skal ha en sjanse til å få tilslag.

- Det er ikke bra hvis det sendes for mange dårlige søknader. Det er tidkrevende både for dem som skriver og dem som skal vurdere dem.

Margrethe Aune mener som nevnt at kritikk mot ensretting og strømlinjeforming av forskning heller må rettes mot forskningspolitikken og finansieringsinstitusjonene enn mot instituttledere og dekaner.

- Som vitenskapelig ansatte har vi fortsatt et viktig gode som sikrer at vi kan forske på det vi ønsker, det at 50 prosent av stillinga skal kunne brukes til egen (fri) forskning. Dette må vi hegne om, sier nylig avgått instituttleder Margrethe Aune.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.