Skal russiske opposisjonelle akademikere kjempe alene?

Se også liste over signaturer i bunnen av artikkelen.

Regjeringen har valgt å fryse alle avtaler mellom norske og russiske forsknings- og utdanningsinstitusjoner, samtidig som den holder døra åpen for forsker-til-forsker-samarbeid. Det er utvilsomt riktig og prisverdig. Imidlertid reiser dette valget også noen spørsmål som vi er nødt til å forholde oss til og som ikke er like enkle. På samme måte som med sanksjonene er etterlevelsen og delvis tolkningen av disse retningslinjene opp til institusjoner og enkeltforskere i UH-sektoren. Forskningen på «compliance», altså etterlevelse, viser at mange organisasjoner, for å være på den sikre siden, raskt velger en risikoavers eller til og med null-risiko-strategi, og velger å tolke retningslinjene strengere enn nødvendig.

I dette tilfellet ville det bety å fryse all kontakt for å unngå enhver mulighet for omdømmetap eller sikkerhetsrisiko. I en kontekst av ekstrem polarisering som alle kriger medfører, er denne strategien nærliggende og til en viss grad forståelig. Men istedenfor å falle for forenklede fiendebilder og ty til systematisk utfrysing av alle russiske kolleger må vi forholde oss til en mer kompleks virkelighet. Ikke minst for å beholde vår akademiske og moralske integritet.

Putin kriger på to fronter samtidig. I Ukraina, ved bruk av militære og paramilitære styrker, og internt i Russland, ved bruk av politi og Nasjonalgarden som slår hardt på demonstranter, regimekritikere og all dissens, ofte studenter, akademikere og journalister. Vi er nødt til å forholde oss også til denne andre fronten. Vi kan ikke stille oss nøytrale til den interne krigen mot ytringsfrihet og akademisk frihet, og heller ikke til det enkle faktum at våre sanksjoner rammer våre «interne allierte» i Russland. Dette er ikke en ny situasjon: over de siste ti årene har regimet strammet mer og mer inn den i utgangspunktet begrensede ytringsfriheten og akademiske friheten. Krigen har bare akselerert trenden.

Fra lovgivningen om «utenlandske agenter» ble innført i 2012, hvor de som mottok finansiering fra vestlige samarbeidspartnere ble særlig utsatt for stemplet med alt det medfører, og nyheter om akademikere som ble sparket fra universiteter for uttalelser mot regimet, har Russland kommet dit at de som offentlig uttaler det enkle faktum at «det er krig i Ukraina» kan dømmes til opptil 15 års fengsel. I en tale 16. mars erklærte Putin i praksis krig mot «femtekolonnen» av «svikefulle russere», interne «forrædere» og «avskum», som skal «renskes ut». Per 18. mars har over 8000 akademikere og journalister, inkludert over hundre medlemmer av det russiske vitenskapsakademiet, skrevet under på et opprop mot krigen, etterfulgt av andre akademiske antikrigsopprop. Det er nærliggende å tro at alle disse har havnet på listene over interne fiender. Mange er fengslet, sparket, overvåket, og truet. De som kan, flykter. De fleste har ikke denne muligheten.

I det kommunistiske Tsjekkoslovakia hadde vi en liknende situasjon. Akademikere ble sparket fra institusjoner, holdt undergrunnsforedrag og seminarer i hjemmene sine og bygget samtidig motstand og organiserte seg mot regimet. Dette var også skjebnen til den mest berømte tsjekkiske filosofen Jan Patočka, som signerte Charta 77 og døde av hjertestans etter påfølgende politiavhør. En annen som ble avhørt den dagen, var Václav Havel. Det var siste gangen de snakket sammen. Året etter tok en annen av underskriverne, filosofen Julius Tomin, kontakt med flere universiteter i Vesten. Universitetet i Oxford svarte og begynte å sende bøker og foredragsholdere på turistvisum til disse hemmelige undergrunnsseminarene, overvåket av sikkerhetspolitiet.

I 1980 etablerte Oxford Jan Hus Educational Foundation for å støtte samarbeidet. Roger Scruton, Jacques Derrida og mange andre holdt foredrag og ble dermed utsatt for represalier, ransakelser og utstrakt overvåking fra sikkerhetspolitiet. Oxford-filosofen Kathy Wilkes, som spilte en viktig rolle, løp stor personlig risiko og måtte flere ganger riste av seg forfølgere på vei til hemmelige møter. Seminarene ble besøkt av mange som ledet motstandsbevegelsen og senere ble ledende politiske figurer etter Fløyelsrevolusjonen i 1989, fra Havel til Uhde. Det er ingen tvil om at støtten fra Oxford, det vestlige akademiske miljøet, var svært viktig for bevegelsen. Historien leverer her de beste argumentene for solidaritet og støtte til de av våre russiske kollegaer som nå er utpekt som interne fiender, samtidig som de utsettes for sanksjoner fra Vesten, på tross av at de utfordrer regimet. På samme måte som ett menneskes glede ikke stjeler gleden fra en annen, så stjeler ikke russiske dissidenters lidelse den ukrainske befolkningens lidelse. Det er faktisk mulig å være aktivt solidarisk med begge samtidig. Vil vi virkelig bidra til Putins klappjakt på opposisjonelle akademikere?

Signert

Bitten Nordrik, Oslomet

Kristin Reichborn-Kjennerud, Oslomet

Christin Thea Wathne, Oslomet

Jon Petter Rui, Universitet i Bergen

Helene O. I. Gundhus, Universitet i Oslo

Kjetil Klette Bøhler, Oslomet

Thomas Hylland Eriksen, Universitet i Oslo

Elena Tkachenko, Oslomet

Tomas Salem, Universitet i Bergen

Per Bonde Hansen, Oslomet

Ingrid M. Tolstad, Oslomet

Jørn Holm-Hansen, Oslomet

May-Len Skilbrei, Universitet i Oslo

David R. Goyes, Universitet i Oslo

Ragnhild Sollund, Universitet i Oslo

Kjersti Lohne, Universitet i Oslo

Mareile Kaufmann, Universitet i Oslo

Katja Franko, Universitet i Oslo

Ingvild Nordang, Oslomet

Eivind Falkum, Oslomet