Akademisk solidaritet er selvforsvar/ Academic solidarity is self defense

For English version, see below

For bare noen dager siden mottok jeg korrektur på et bokkapittel jeg skrev før det amerikanske valget. Ett avsnitt fikk meg til å stoppe opp:

In addition, there is an internationally well-known strategy of promoting certain types of scientific knowledge and certain parts of academia as inherently “political” or biased, with roots at least back to David Horowitz’s campaign for an “Academic Bill of Rights” in the early ’00s (Swartz & Lessig, 2016) and, thus, presenting an attack on academic freedom as a defense of the same. The parody version of this is Stephen Colbert’s “reality has a well-known liberal bias.” This strategy could culminate in a heavy-handed political intervention in US higher education under a second Trump presidency (Douglass, 2023).

Ser jeg på dette nå, må to ord rettes: could culminate må bli has culminated. For krigen mot akademia er ikke hypotetisk – den pågår. Og det skjer ikke bare i USA. Selv om angrepene er mest synlige der, er strategien internasjonal. Trump, som Orbán og Putin før ham, forstår at veien til et autoritært oligarki starter med å rive ned alternative maktstrukturer – spesielt de som hjelper oss å skille sannhet fra løgn. Det er derfor akademia og fri presse er under angrep.

Dette er ikke bare en metafor. I Gaza er akademia fysisk utslettet – universiteter bombet, studenter og ansatte drept. I USA blir studenter som protesterer mot denne ødeleggelsen arrestert, truet med deportasjon og fratatt sine grunnleggende rettigheter – selv de med permanent opphold. Autoritære regimer bryr seg ikke om juridisk konsistens; deres makt bygger på lovløshet. Og angrepet på akademisk frihet er nå globalt.

Forrige uke deltok jeg på en konferanse i Irland og møtte kolleger fra hele verden, inkludert USA. En av deltakerne fra USA, med offentlig finansiering, måtte forholde seg til en bisarr restriksjon: Panelet de deltok i kunne ikke inneholde visse "forbudte" ord, svartelistet av Trump-regimet. Den lammende effekten på forskning er allerede et faktum.

Denne typen sensur er ikke bare et angrep på enkeltforskere eller spesifikke fagfelt. Det er en eksistensiell trussel mot jakten på sannhet. Se på angrepene på DEI (mangfold, likestilling og inkludering). DEI handler ikke bare om rettferdighet – det handler om vitenskapelig kvalitet.

Den dominerende posisjonen innen vitenskapsfilosofi i dag er postpositivisme, hvor både Popper og Kuhn plasseres (Kosso, 1992). Dette perspektivet erkjenner at vitenskap ikke er objektiv, men påvirkes av forskernes biaser. Imidlertid er den kollektive organiseringen av forskningssystemet ment å redusere disse biasene. Vitenskap er dermed ikke et individuelt, men et kollektivt fenomen. Når biasene er forankret i en kultur, og majoriteten av forskerne kommer fra denne kulturen, fungerer derimot ikke det kollektive korrektivet. DEI styrker derfor vitenskapen ved å utvide det epistemiske fellesskapet.

Likevel er arbeidet med å diversifisere akademia langt fra fullført. Mange fagfelt mangler fortsatt perspektiver fra ikke-vestlige kulturer, akademikere fra arbeiderklassen, underrepresenterte kjønn og minoriteter. Å stoppe denne prosessen vil svekke kunnskapsutviklingen. Dette poenget har vært farlig underkommunisert under de siste månedenes angrep.

Historien er tydelig: Autoritære, ytre høyre-bevegelser stopper ikke med mindre de blir aktivt motarbeidet. De vil eskalere inntil de møtes med fast motstand. NTNU har tradisjonelt møtt kontroverser relativt diplomatisk og forsiktig – kanskje i overkant forsiktig.

Kolleger som er under angrep, har understreket hvor viktig internasjonal støtte er for dem – uttalelser fra institusjoner, fagforeninger og vitenskapelige organisasjoner. Som et minimum må vi komme med kraftige uttalelser, men vi må også handle. Da Trump-regimet krevde at forskningsprosjekter skulle erklære om de var knyttet til DEI, kjønn eller klima, svarte rektoren ved Universitetet i Oslo rett og slett nei. Slikt gjør vi ikke her. Vi må gjøre det samme og aldri bøye oss for slike krefter.

Tiden for forsiktig diplomati med ekstremister som undergraver våre grunnleggende verdier er over. Vi må ta et standpunkt – før det er for sent.

Litteratur:

Douglass, J. A. (2023, 08.11.2023). US universities face a precipice under a Trump presidency. University World News. https://www.universityworldnews.com/post.php?story=20231108180022267

Kosso, P. (1992). Reading the Book of Nature: An Introduction to the Philosophy of Science. Cambridge University Press.

Swartz, A., & Lessig, L. (2016). The Boy Who Could Change the World: The Writings of Aaron Swartz. New Press. https://books.google.no/books?id=TGE5CwAAQBAJ 

Academic solidarity is self defense

Just days ago, I received proofs for a book chapter I wrote before the U.S. election. One paragraph stopped me in my tracks:

In addition, there is an internationally well-known strategy of promoting certain types of scientific knowledge and certain parts of academia as inherently “political” or biased, with roots at least back to David Horowitz’s campaign for an “Academic Bill of Rights” in the early ’00s (Swartz & Lessig, 2016) and, thus, presenting an attack on academic freedom as a defense of the same. The parody version of this is Stephen Colbert’s “reality has a well-known liberal bias.” This strategy could culminate in a heavy-handed political intervention in US higher education under a second Trump presidency (Douglass, 2023).

Looking at this now, two words demand correction: could culminate must become has culminated. Because the war on academia is not hypothetical—it is happening. And it’s not just in the U.S. While the assault is most visible there, the playbook is international. Trump, like Orbán and Putin before him, understands that turning a flawed democracy into an authoritarian oligarchy requires dismantling alternative centers of power—starting with the institutions that help us separate truth from lies. That is why academia, and the free press are under siege.

This is not just metaphorical. In Gaza, academia has been physically erased - universities bombed, students and faculty killed. In the U.S., students protesting this destruction are being arrested, threatened with deportation, and stripped of their basic rights—even those with permanent residency. Authoritarianism does not care about legal consistency; its power thrives on lawlessness. And the attack on academic freedom is now global.

Last week, at a conference in Ireland, I spoke with colleagues from around the world, including the U.S. One US attendee, whose participation was publicly funded, faced a bizarre restriction: the panel they joined had to avoid certain "forbidden" words, blacklisted by the Trump regime. The chilling effect on research is already here.

These censorship tactics are not just an attack on individual academics or specific fields. They are an existential threat to the pursuit of truth itself. Take the assault on DEI (diversity, equity, and inclusion). DEI is not just about fairness—it is about scientific rigor.

The dominant position within philosophy of science today probably is the one often designed as postpositivism, where both Popper and Kuhn would fit in (Kosso, 1992). It acknowledges science is not objective, and influenced by different biases from researchers, however the collective organization of the research system is meant to alleviate such biases. Science is thus not an individual, but a community phenomenon. When the biases are however embedded in a culture, and most researchers come from this culture, the collective might not work. DEI thus strengthens science by broadening its epistemic community.

Yet, the work of diversifying academia remains unfinished. Many fields still lack perspectives from non-Western cultures, working-class scholars, and underrepresented genders and minorities. Halting this process will degrade knowledge production itself. This fundamental point has been dangerously undercommunicated during the recent months attack.

History is clear: authoritarian, far-right movements do not stop unless they are actively resisted. They will escalate until met with firm opposition. NTNU has traditionally relied on diplomacy in face of controversies — perhaps too much so.

Colleagues under attack have communicated how important international support is for them – statements from institutions, unions and scientific organizations. At the very least we must make forceful statements, but we must also act. When met by absurd demands from the Trump regime to declare whether research projects were DEI, gender og climate related, the rector at the university of Oslo simply said no. We must do the same and never comply with such forces. 

The time for careful diplomacy with extremists undermining our core values must be over. We must take a stand—before it is too late.

Ronny Kjelsberg

Candidate to the NTNU board

Sources:

Douglass, J. A. (2023, 08.11.2023). US universities face a precipice under a Trump presidency. University World News. https://www.universityworldnews.com/post.php?story=20231108180022267

Kosso, P. (1992). Reading the Book of Nature: An Introduction to the Philosophy of Science. Cambridge University Press.

Swartz, A., & Lessig, L. (2016). The Boy Who Could Change the World: The Writings of Aaron Swartz. New Press. https://books.google.no/books?id=TGE5CwAAQBAJ