- Selvsensur er den største utfordringen

Rapporten til Kierulf-utvalget vier press fra autoritære regimer oppmerksomhet – press fra kinesiske myndigheter adresseres blant annet i kapitlet «Akademisk ytringsfrihet og samarbeid med utfordrende stater.»

På spørsmål fra UA om den pågående krigen gjør at trusselbildet ser annerledes ut, viser Borten Moe til to observasjoner han mener å ha gjort:

- Jeg tror grunnleggende at risken for selvsensur er den største utfordringen. Det er ikke annet svar på dette enn det som vi ser i rapporten. Jeg mener vi er i ferd med å bli bedre.

LES OGSÅ Akademisk ytringsfrihet forutsetter akademisk ytringsansvar

LES OGSÅ Erklæring om akademisk ytringsfrihet

LES OGSÅ Forslag til lovendringer og ytringsvettregler

- Selvsensur er et tema i forskningssamarbeid med kinesiske forskere. I senere tid er dette lagt på bordet også i samarbeid med russiske forskere. Tas denne faren for økt selvsensur i møte med autoritære stater på stort nok alvor?

- Den tas iallfall på økende alvor. Det ser man ikke minst innen det som har å gjøre med teknologioverføring og immaterielle rettigheter. Når det gjelder samarbeid med land som ikke likner oss i styresett og i normer og verdier, håper jeg sterkt at vi framover står opp for våre verdier. At vi ikke velger god takt og tone framfor å være ærlig.

- Hva skjer når man som forsker er redd for ikke å få fornyet visum, eller er urolig for å sette lokale kolleger i fare?

- Spørsmålet blir da om man aksepterer premisset. Dette er verd å reflektere over, sier Borten Moe.

Rektor ved Universitetet i Oslo, Svein Stølen, var til stede under presentasjonen av rapporten. Stølen kommenterer dette spørsmålet slik:

- Forskning spiller en stadig større rolle i samfunnet. Det betyr at det er større politisk oppmerksomhet omkring slikt. Derfor får den delen av forskningen mer polarisert. Russland og Kina er to gode eksempler som illustrerer disse utfordringene. Man kan også vise til lavinntektsland i Afrika som sterkt behøver kunnskapsheving for å utvikle robuste systemer. For å bidra her må vi må jobbe med regimer i ikke-demokratiske land. Det må vi evne. Vi må være bevisst i å jobbe med kultur, og i hvordan vi samarbeider. Jeg er veldig glad for at ministeren var så tydelig på at vi ikke skal stigmatisere russiske forskere. Vi skal heller ikke stigmatisere kinesiske, pakistanske eller iranske forskere, sier UiO-rektoren.

Mer robuste enn for et år siden

- Borten Moe, Norge er kåret til verdens åpneste samfunn. Trenger man da en slik utredning?

- Jeg mener det. Men jeg mener også det har skjedd ganske mye bare siden i fjor sommer. Debatten som går gjør oss mer robust i dag enn i fjor sommer. De anslagene man har erfart til kanselleringskultur og krenkelsesdiskusjoner har avstedkommet en refleksjon hos folk i sektoren. Det virker vi er nokså motstandsdyktige mot tendenser som vi kanskje ellers importerer nokså ukritisk fra USA og England, og som jeg mener ville vært en tragedie, svarer Borten Moe.

- Du sa inne i salen at det skal være rom for å tenke kjetterske tanker. Er det ditt inntrykk at dette rommet har eksistert for eksempel ved NTNU?

- Jeg vil ikke kommentere enkeltsaker. Men jeg tror som sagt at vi er på et bedre sted nå enn for et år siden. Jeg tror selvsensur som egentlig er et kulturspørsmål, et normativt spørsmål – her er har man mye å gå på.

Dårlig folkeskikk en del av pakka

- I hvilken grad handler dette om at folk oppfører seg dårlig, i hvilken grad er folk overfølsomme?

- Jeg tror at dårlig oppførsel og manglende folkeskikk hadde vi også for tyve år siden. Det er en del av pakka. Til en viss grad må vi tåle det. Vi må tåle at om vi rekker opp hånda så vil noen prøve seg på en sklitakling. Det er en del av livet. En robust offentlighet er en offentlighet som håndterer slikt.

Anine Kierulf kommenterer balanseringen mellom å ikke oppføre seg dårlig og å tåle litt medfart slik:

- Jeg tror at om færre oppførte seg som «assholes» og flere trente på å tåle litt mer, ville det antakelig vært lettere å drive en god meningsutveksling.

- Går det et skille mellom yngre og eldre i akademia når det gjelder hva man mener man bør tåle av harde og usaklige angrep?

- Det er snakk om en slags sensitivitetskultur som er mer utbredt blant unge. Uansett om det stemmer tror jeg at opplæring i både hvorfor akademisk ytringskultur er viktig, og trening på å bruke den på måter som bidrar til sannhetsøken framfor å stigmatisere meningsmotstandere, er viktig.

I medvind går ting greit

- Er vi for skjør, som samfunn, spurte statsråden da han kommenterte rapporten fra podiet, og fortsatte:

- Det er relevant å stille spørsmålet. Jeg tror institusjonene har godt av å tenke gjennom det. Noen ganger gjør det vondt. I medvind går det meste greit. Det er når det butter i mot vi får sjekket oss selv. Det er når vi kjemper at vi setter samfunnet på en test. Det er vår lakmustest, sa Borten Moe.

Han kommenterte at kanskje synes noen at prisen for å ytre seg i offentligheten er for høy.

- Svaret er aldri annet enn mer offentlighet og en god kultur. Vi kan ikke vedta at alle skal være hyggelige mot hverandre, og vi kan ikke vedta at ingen noen gang vil føle seg støtt, sa han.

Et annet spørsmål ministeren løftet fram, var hvorvidt dagens medieoffentlighet er for bred eller for smal, og nye kommunikasjonskanalers bidrag til det. Selv mener han at offentligheten bør bli bredere.

- Når alle tenker likt, mener likt, skjer ingenting. Altså behøver vi mer meningsbrytning, mer krangling. Ytringsrommet i akademia må bli bredere. Det skal være rom for å tenke de kjetterske tankene. Det er gjerne de som blir viktige om en generasjon eller to.

- Ytringsvettreglene – det synes jeg er meget god formidling! Særlig regel nummer ni – Vend i tide. Å endre mening er ingen skam – det er en dyd.

Han sier at en egen indikator for formidling er en god ide – innenfor indikatorsystemet. Borten Moe viste til Hatlen-utvalget, som foreslår å drastisk reduserer antallet indikatorer.

- Det kan ikke alltid være slik at svaret på enhver ny utfordring er en ny indikator, slo han lakonisk fast.