- Man må tåle å stå i det

Trygghet er et sentralt trema når man skal snakke om ytringsfrihet. Det gjelder ikke minst ved universitetet, og overalt ellers i akademia. Anine Kierulf:

- Trygghet er essensielt for at man skal kunne ytre seg fritt.

- Så hvordan trygger man akademikerne i deres rolle i den frie meningsdanningen?

- Det er det vi skal se på.

Vi-et Kierulf snakker om er en ekspertgruppe som ble etablert av Kunnskapsdepartementet og som med KDs egne ord skal se på «hvordan de ansattes akademiske ytringsfrihet kan tydeliggjøres og hvilket ansvar institusjonene har for å verne og støtte den.»

Denne uka samles gruppen til et todagersmøte. Det er andre gangen de samles. Nå starter arbeidet for alvor.

LES OGSÅ: - Også akademikere har lov til å ytre seg idiotisk

Bekymret for at unge skremmes bort

- Jeg er bekymret for at det offentlige ordskiftet skremmer unge, forskere og meningsbærere bort fra å delta i den demokratiske debatten og formidle forskningsresultatene sine.

Det sa forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim da han kommenterte etableringen av ekspertgruppen. Statsråden viste til en fersk undersøkelse lagd ved Institutt for samfunnsforskning som konkluderer med at forskere er mindre villige til å formidle funn som folk kan finne krenkende. Det er særlig innen områdene kjønn, klima og migrasjon at forskere er blitt mer tilbakeholdne.

Ved Kunsthøgskolen i Oslo KHiO protesterte noen mot at «det hvite blikket» får gjennomsyre pensum og styringen av skolen. Det førte til en høylytt debatt om «woke-kultur» i akademia. Ved UiB fikk man «tyskervits»-kontroversen, da professor Svein Larsen slo en vits om tyske turister og tysk okkupasjon. Debatten som fulgte handlet blant annet om kanselleringskultur. Ved NTNU pågår konflikten omkring Øyvind Eikrem på tredje året. Denne og flere saker har, ifølge Anne Borg, gjort at det stilles spørsmål omkring ytringskulturen ved universitetet hun leder.

Ved alle tre tilfellene snakker man om «kultur.»

Juss løser ikke alle problemer

- For å ta det med en gang: Du er jurist. Er den eventuelle mangelen på akademisk frihet et juridisk eller et kulturelt problem?

- Jeg hører til de juristene som mener at ikke alle problem kan løses med juss, er Kierulfs lakoniske svar.

Ekspertgruppens mandat er dels å beskrive terrenget hvor den akademiske friheten er ment å utspille seg, dels å foreslå tiltak på å bedre på situasjonen, med et særlig blikk på lovverket. Her begynner Kierulf å snakke om akademikeres «rammevilkår.» Vi ber henne utdype, og straks dukker begrepet «trygghet» opp.

- Det er essensielt at man kjenner seg trygg dersom man skal kunne ytre seg fritt. En form for trygghet er at man har en jobb å gå til. Usikre ansettelsesforhold gir svekket trygghet, påpeker Kierulf.

Dermed blir midlertidigheten i akademia relevant også når det gjelder å måle frihetsgradene der. Det samme blir ventelig bindinger til næringslivet. Det er slike problemstillinger gruppen skal dukke ned i.

- Er Eikrem vs NTNU et eksempel på begrensning av akademisk ytringsfrihet?

- Jeg kan ikke gå inn i den saken på detaljnivå. Det er et spenningsforhold mellom arbeidsmiljø og ytringsfrihet i allmennhet. Jeg har ikke inntrykk av at denne saken primært handler om arbeidsmiljø, sier Kierulf.

Som kontrast viser Kierulf til en annen sak hvor spørsmålet om arbeidsmiljø ble stående i sentrum: Hun viser i den forbindelse til Høyesteretts begrunnelse for å avvise Arnved Nedkvitnes anke dit etter avskjedigelsen hans. Selv om de avvisten anken, understreket de at den akademiske frihet også omfatter retten til å kritisere rammevilkårene for friheten – for eksempel hvordan institutter er organisert og finansiert. Etter saken skrev Knut Olav Åmås en kommentar i Aftenposten hvor han konkluderer med at «Avskjedigelsen av Arnved Nedkvitne handler om mer enn ytringsfrihet. Den handler om retten til et arbeidsmiljø det er mulig å holde ut.»

Man må påregne motstand

- På en skala fra 1 til 9: Hvor sterk bør akademikeres ytringsfrihet være?

- Den bør være svært sterk. Akademikere sitter på kunnskap som andre ikke har. Den er det viktig at de får formidlet, til hverandre eller til breddeoffentligheten, på det vis de anser mest hensiktsmessig.

Kierulf viser til undersøkelsen fra ISF, som blant annet finner at forskere er mindre tilbøyelige til å formidle kontroversielle funn.

- Hva skyldes det?

- Det kan jo være så mangt. Et forhold som er verdt å merke seg, er forskeres frykt for kollegers holdninger. Om man velger å ytre seg i kontroversielle saker må man regne med å møte motstand. Dette må man tåle å stå i. Om man ytrer seg i det offentlige rom kan man ikke forutsette fravær av ubehag.

- Er det ditt inntrykk at norske akademikere tåler å stå i det ubehaget?

- Det varierer, men det er noe det går an å lære seg til, gradvis. Da er det viktig å kunne skille mellom saklige og usaklige motargumenter.

Kierulf etterlyser både opplæring og et godt støtteapparat her – alt fra å legge inn kursing i ph. d-utdanningen til å gi støtte til forskere som går inn i debatter i det offentlige rom.

Unge mer sensitive

- Asheim og flere holder opp tendenser av typen «cancel culture» «woke,» «trigger warnings» og mer til som skremmebilder. Dette er amerikanske fenomen. Ser trusselbildet mot akademisk ytringsfrihet annerledes ut på de to sidene av Atlanteren?

- Jeg tror det. Men igjen, dette er noe gruppen vår må grave seg ned i.

Den amerikanske sosialpsykologen Jonathan Haidt sier i et intervju med Universitetsavisa at amerikanske studenter er blitt skjørere de siste tiårene, de er rammet av en form for trygghetsmani hvor «verden er et farlig sted studentene skal beskyttes mot.»

- Du arbeider selv ved universitetet, og foreleser for studenter. Opplever du forskjeller mellom yngre (studenter) og eldre (kolleger) når det gjelder hvor mye man tåler av uenighet og meningsmotstand?

- Jeg tror det er større grad av sensitivitet i hvordan man omgås språket. Dette er ikke forskningsbasert kunnskap fra min side, bare anekdotisk fundert. Men jeg har hørt kolleger si at både de og studentene tenker mer igjennom hvordan de formulerer seg nå enn før. Dette kan være både positivt, ved at man er mer gjennomtenkt, og negativt, ved at man er reddere for å ytre seg.

- «Cancel culture» - scenenekt på norsk: Kan det forsvares?

- Hvis man tror på ytringsfrihet, er scenenekt i sin reneste form vanskelig å forsvare. Man kan forvente, endog kreve, at akademiske ytringer holder en viss kvalitet. Men å nekte ytringer på basis av at de er kontroversielle innebærer et demokratisk problem. Det man sier da, er at man frykter at de andre – de som ikke er så oppvakte som en selv – kan forledes eller forderves ved å høre disse ytringene, og derfor ikke må utsettes for dem. Argumenter skal høres, ikke forties.

- Hva med begrepet «ytringsansvar?»

- Om man med det begrepet mener at noen skal diktere at andre må avstå fra å si ting som er innenfor lovverket å si, så er det problematisk. Om ordet anvendes i betydningen at vi alle har et ansvar for at den offentlige samtalen fungerer konstruktivt og fremmer en god samtale, er jeg for ytringsansvar.

Han minner oss om hvordan vi bør snakke sammen

- Hender det at du selv hører ting bli sagt, og kjenner behov for å be vedkommende holde kjeft?

- Absolutt. Men det er ikke ofte jeg går fra tanke til handling her.

- Så hva er den største trusselen mot ytringsfrihet i akademia?

- Det må være at folk ikke tolker hverandre i beste mening. Man må ikke nødvendigvis ville hverandre vel, men man må ville gjøre hverandres argumenter så gode som mulig.

- I boka di «Hva er ytringsfrihet» lister du opp filosof Arne Næss’ seks normer for saklighet. Vi nevner i fleng – unngå tendensiøst utenomsnakk, unngå tendensiøse gjengivelser, unngå tendensiøs flertydighet. Om man ser på dagens debattkultur, slik den utspiller seg i sosiale medier og andre steder, så er man ikke riktig der?

- Nei. Vi er blitt så vant til at å argumentere tendensiøst, er selve normen for debatt. Arne Næss minner oss om hva forutsetningene for et saklig ordskifte er. Det har vi godt av å bli minnet om.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.