Prosessen mot Øyvind Eikrem ble en langdryg og ubehagelig affære, som endte nokså pinlig for ledelsen ved NTNU. Lærdommen må være at rigid ledelse spiller fallitt.
Siste kapittel i Eikrem vs. NTNU ble ferdigskrevet i styremøtet torsdag denne uka. Det endte med at rektor Anne Borg trakk saken og gikk for forlik.Foto: Espen Halvorsen Bjørgan
Inntil det siste trodde mange av oss som har fulgt denne saken at ledelsen hadde et ess opp i ermet. Et stykke informasjon om en hendelse som var av en slik art at NTNU-styret innså kollektivt at det eneste riktige var å gi Eikrem sparken. Så viste det seg at det ikke var slik. Ikke noe ess i ermet eller noe annet sted. Hva vi så i skriftlig dokumentasjon framlagt av ledelsen, var det som fantes av grunnlag for å gå til avskjedigelse.
Det holdt ikke.
Det er ikke uvanlig at det avholdes uformelle prøveavstemninger bak lukkede dører i styret. Det er et virkemiddel som gjerne brukes for å sjekke ut stemningen i forsamlingen. Det gir ledelsen muligheten til å endre på innstillinger for å redusere unødvendig uenighet, og det gir rektor anledning til å trekke en sak helt og fullt.
Tore Oksholen er ansvarlig redaktør i Universitetsavisa.Thor Nielsen
Etter hva vi erfarer var det dette som skjedde i denne saken. Stemmetallet kjenner vi ikke, men motstanden må ha vært betydelig siden forslaget ble trukket. Antakelig var det dette som berget NTNUs gode navn og rykte. For hva var alternativet?
Følgende: Rektor fikk styret med på seg i å gå til avskjed, eventuelt med et lite mindretall. Deretter ville den avskjedigede tatt saken til domstol. Der ville han med stor sannsynlighet gått seirende ut. Dermed ville NTNU kunne framstå i offentligheten som det universitetet som ikke anerkjenner akademikeres fulle ytringsfrihet.
Med noe melodramatisk ordbruk: Da ville hoder måttet rulle. I NTNU-ledelsen. For et slikt rykte ville ikke vært til å leve med.
Man må anta at det var noe slik rektor Anne Borg på et tidspunkt innså. Dermed gjensto plan B – et «golden handshake.» Gi motparten det han behøver for å gå sin vei. I dette tilfelle nær fem år med en generøs lønn uten arbeidsplikt. Slike sluttavtaler ser man ikke ofte innen akademia, om man ser dem i det hele tatt. Tatt i betraktning at NTNU hittil har brukt drøye tre millioner kroner på Eikrem-saken, er dette noen få millioner til. Pytt, pytt.
Hvordan havnet NTNU-ledelsen i denne situasjonen?
Blant annet gjennom å vise en absolutt mangel på vilje til å endre kurs underveis. Eikrem selv signaliserte nokså tydelig ved flere anledninger det siste året at han kunne tenke seg en minnelig løsning. Nå endte saken i forlik likevel. Det ble dyrt og ubehagelig for NTNU. Og det ble for ledelsen en pinlig affære.
Konflikten ved Institutt for sosialt arbeid (ISA) og konflikten ved daværende Institutt for historiske studier har knapt noe til felles, bortsett fra dette: Takket være rigid og uforsonlig atferd fra ledere på institutt- og – framfor alt – dekannivå fikk personkonflikter balle på seg over år. Konfliktene eskalerer til det blir klart at ansvarlig dekan ikke håndterer situasjonen lenger, og sentral ledelse koples inn. Ikke på noe tidspunkt synes noen ledere villige til å justere kursen, enn si legge ny kurs.
En kontrast: Ved Institutt for teknisk kybernetikk begynte det på et tidspunkt å brenne, da daværende instituttleder ikke fikk fornyet tillit. Straks etter bredte brannen seg til et annet institutt. Vi kjenner ikke detaljene i den videre konfliktløsningen, men i dag kan man uansett konstatere at stridighetene synes bilagte. Lærdom: Slike konflikter lar seg løse, om ansvarshavende ledere virkelig vil. En nødvendig faktor for vellykket konflikthåndtering er en løsningsorientert dekan.
Undertegnede er en ivrig turgåer, sommer som vinter. Jeg studerer fjellvettreglene titt og ofte, det er mye livsvisdom å hente der. Jeg siterer i fleng: «Planlegg turen.» «Vær forberedt på uvær.» «Ta trygge veivalg.» «Vit alltid hvor du er.»
Framfor alt regel nummer 8: «Vend i tide.»
Tilbake til ISA: Konflikten der sto mellom én person – Øyvind Eikrem – og noen av hans kolleger. Etter hvert ble noen studenter og studenttillitsvalgte blandet inn. Ansvarshavende dekan gjennom de første par årene var Marit Reitan. I dag er hun en del av NTNUs toppledelse, som prorektor for utdanning. At NTNU har kjørt så hardt hele veien her, helt fram til veis ende, må hun ta en vesentlig del av ansvaret for.
Ansvaret for at universitetet som sådan har fått tilsmusset sitt renomme som en institusjon dedikert «kunnskap for en bedre verden» ligger hos Anne Borg.
