Akademisk adel

Kierulf-utvalgets rapport framholder «meningsmangfold» som viktig for å ivareta akademisk ytringsfrihet. «Sannhetssøken forutsetter meningsbrytning også mellom ulike typer oppfatninger, klassebakgrunn, verdisyn og ideologiske posisjoner», sies det. Det motsatte av meningsmangfold er uønsket konformitet, og «drivere for konformitet kan komme innenfra, i miljøene selv, i form av rekruttering, «akademikerfamilier» og ekkokammereffekter [...].» Samtidig vet vi at 7 prosent av norske doktorgradskandidater kommer fra arbeiderklassen. 78 prosent har bakgrunn fra overklassen eller øvre middelklasse.

Fakta

Kristin Melum Eide

Eide er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: Hovedfag i nordisk. Doktorgrad i skandinavisk lingvistikk.

Nåværende jobb: Professor i nordisk språkvitenskap.

Roller i UH-sektoren: Tidligere medlem av NTNUs styre i åtte år. Tidligere professor II, Høgskolen i Østfold.

Faglige interesser: Menneskets språkevne. Den medfødte grammatikken. Komparativ lingvistikk. Elsker å formidle faget mitt, er aktuell med boka Språket som superkraft.

Opptatt av: At folk skal få realisere sitt potensial! Jeg føler meg superheldig som kan få jobbe med det, både i jobb og på fritida. Ellers: Aktiv i amatørrevy og skriver blogg om gården der jeg bor i Ørland kommune. Gården er tidligere sorenskrivergård under Austrått

Det er min første ordentlige konferansemiddag. Jeg er nyss ferdig med hovedfag og kan smykke meg med den nokså fremmede tittelen cand.philol. Jeg har fått gode nyheter med tilsagn om doktorgradsstipend, jeg skal holde mitt første internasjonale foredrag i morgen, og jeg vet at disse folkene snart skal bli mine kolleger. Nå står jeg i døråpningen og ser etter en ledig plass. Jeg kjenner ingen, og de som kjenner meg, har styrtet av sted for å kapre en plass i nærheten av dem som betyr noe. Jeg står der i en liten evighet, og rekker fint å begynne å kaldsvette av ubehag, før det reiser seg en staselig mann helt øverst ved festbordet, drar ut stolen ved siden av seg, og sier med myndig stemme: «Unge dame, dette er nok Deres plass?»

Jeg kommer aldri til å glemme det, professoren som reddet meg da jeg nesten snudde i døra. Han ønsket meg velkommen, konverserte meg hele kvelden, dro meg inn i samtalen hver gang de andre innforstått begynte å henvende seg bare til hverandre. Han fikk meg til å senke skuldrene, å le av min egen bedrøvelige mangel på akademisk bakgrunn. Jeg var den første i min slekt på universitetet, reinspikka arbeiderklasse, og han siterte (lett omskrevet) Albert Engström: «Ja, hva bedriver dere der nede i arbeiderklassen for tiden? Spiller dere piano?»

Kjapt scenebytte til en annen konferanse. Jeg sitter ved siden av en kvinnelig kollega fra Oslo, og vi snakker om hvor trangt nåløyet er for å få doktorgradsstipend innenfor humanistiske fag. Ved forrige utlysning på mitt fakultet var det over hundre søkere til fire stipend. «Ja,» sukker hun. «Men du har da i det minste fått stipend, og bestemt deg for hva du skal ta doktorgrad i. Det er verre stelt med min yngre bror. Hele familien er helt oppgitt over ham. Han klarer rett og slett ikke å bestemme seg for hvilket fag han skal ta doktorgrad i. Nå vurderer han å dra på jordomseiling et år for å komme til klarhet.»

Når jeg kommer tilbake på hotellrommet, kverner dette rundt i hodet mitt. Det finnes altså familier, her i Norge, samme land som jeg bor i, der sønner kan drive familien til fortvilelse fordi han ikke klarer å velge hvilket fag han skal ta doktorgrad i. Men det er liksom ikke noe spørsmål om hvorvidt han skal ta doktorgrad. Akkurat det er gitt.

Jeg kan ikke la være å sammenligne med svigerfars reaksjon da jeg fortalte at jeg hadde fått doktorgradsstipend. «Var det ingen karer som søkte?» spør svigerfar. «Selvfølgelig», svarer jeg. «Neste på lista, som ikke fikk, var for eksempel en mann.» «Da syns jeg du skal si det fra deg,» sier svigerfar. «Han har sikkert kone og barn å forsørge, og du er jo godt gift.» Ja, jeg er godt gift, med tre små barn, og med en mann som støtter meg helhjertet. Jeg kommer ikke til å si ifra meg et stipend jeg har jobbet hardt for. Jeg har gått i dårlig betalte timelærerstillinger for å være nær, så de ikke skal glemme meg, og funnet meg i mye for å få sjansen til å gå i honningfella, å få drive med dette som det viste seg at jeg var så uventet flink til.

Mange norske akademikere har stått skrekkslagne på dørstokken og lurt på om noen vil ønske dem velkommen. Bedragersyndromet er utbredt, mange blir aldri ferdige med å bevise sin verdi. Mange må forsikre seg sjøl hver dag om at «Jo, det er plass for deg og bruk for deg».

Jeg har vært i akademia lenge nok til å ha jobbet sammen med professorer som var embedsmenn ansatt på livstid. De ankom kontoret med en avslappet selvfølgelighet og valgte selv arbeidsoppgaver. Høringer, rapporter og seminarer stod lavt i kurs blant disse. Det kunne jo andre gjøre. De lot seg ikke affisere av stadig nye forordninger ovenfra.

De var autonome fagpersoner som var og visste de var uunnværlige. Det var festlige anledninger med bobler og taler for hele instituttet når de hadde publisert en ny bok. De hadde sine egne emner som de underviste i, år etter år, med pensum de hadde skrevet sjøl.

I dag har vi generiske koder med generisk innhold der «personlig eierskap» regnes som arkaisk. Optimalt sett burde hvem som helst kunne gå inn og undervise på hva som helst. Selv på nordiskstudiet har vi mange emner der undervisning og pensum er på engelsk, utenlandske kolleger er også her blitt dagligdags. Bobler og taler er byttet ut med publikasjonspoeng, og vi bryr oss ikke om hva boka di handler om, så lenge den gir mange poeng. Det er det samme med ekstern finansiering også. Det viktigste er at det er mange nuller bak, ikke hva prosjektet egentlig handler om. Både du og prosjektet ditt er så utrolig lett utbyttbare.

Særlig du.

«Clean desk» er sluttpunktet for denne utviklingen. Den som ikke er født inn i den akademiske adel har nok lettere for å intuitivt forstå den inherente trusselen i dette scenariet: «Hvis du ikke er her tidsnok: synd for deg. Det ble ikke plass til deg, dessverre. Du får komme tidligere i morra, da! Og prøve litt hardere!» Som om kontorplasser der du kan utføre jobben din forsvarlig var utdeling av et begrensa antall matskåler på Frelsesarmeens suppekjøkken.

Når vi stadig minner deg på hvor lett utbyttbar du er, vil denne vissheten sette seg som en skrekk i ryggmargen. Dermed er det lett å få folk til å gå på midlertidige kontrakter i år etter år, og til å bruke fritida si på å skrive søknader og forskningsartikler, gratis. For oss i akademia i dag er 50-timers arbeidsuke relativt vanlig. Og så blir du lydig, takknemlig og konform når du endelig får fast jobb. For du er så sliten av å være redd hele tiden.

Bedragersyndrom og engstelse for framtida, mangel på anerkjennelse og tilhørighetsfølelse er etablert som kjente årsaker til utbrenthet, depresjon og andre psykiske og kroppslige lidelser. Det er tidvis et høyt sykefravær i akademia. Men vi aner ikke hva det kan komme av.

Norske forskere omtales som «bortskjemte fete katter» i europeiske forskningskretser, fordi vi ikke oftere søker ekstern finansiering. Men hvor rasjonelt er det å bruke sin allerede knapt tilmålte forskningstid til å søke på programmer der tilslagsprosenten er 10-12 prosent? Der 40 prosent får rent avslag, 50 prosent får beskjed om at «prosjektet ditt er bra nok, men du får ikke penger likevel»? Da må alle marginer være på din side, og en av de viktigste variablene er å ha gode nettverk i komiteene. Altså gode kontakter i de adelige akademiske kretser.

Mangel på forutsigbarhet i tilslag driver etter sigende norske forskere til vanvidd. Avslag i seg selv kan være traumatisk nok, for den som i utgangspunktet venter i skrekk og spenning på å bli tuppa ut av det gode selskap. En hel del må gi opp sin livslange kamp om stadig nye penger for å beholde sin egen arbeidsplass. Men selv for den som sitter relativt trygt i jobben, fører stadige avslag på søknader til nye runder med tvil om egen skikkethet.

Meningsytringer i media er også langt mer risikabelt å bedrive for den som er utenfor den akademiske adel. Det er adelen som besitter kodene, de støtter og bekrefter hverandres verdensanskuelse, de er i posisjon til å bedømme at andre ordlegger seg «pussig» og argumenterer «underlig» eller «merkelig». De kan velge å misforstå og feilrepresentere budskapet ditt og la motinnlegget få form av refs eller tilrettevisning heller enn respektfull meningsutveksling.

Tidligere ekstern styrerepresentant i NTNU-styret, Maria Strömme, kalte oss verdens største «trygghetsjunkier» som ser midlertidighet som noe negativt i seg selv. «Man skal bare få seg en trygg jobb så kan man sitte der og ta det med ro [...]. Det dreper innovasjonskraften og reduserer konkurransekraften i Norge [...]. Det er ikke universitetets rolle å gjøre sånn lull lull og faff faff», fortsatte hun.

Den som er født inn i den akademiske adel trenger ikke å være redd. Om det ikke blir doktorgrad på dette feltet, så blir det alltids råd på et annet felt, eller ved et annet lærested. Og har du først havnet i ledersjiktet, vil det alltids ordne seg, med greie overgangsavtaler og gunstige pendlertillegg.

Men for oss andre kjennes det ikke mye ut som «lull lull og faff faff». Der er det mantraet fra «Bjørnen sover» som gjelder. Joda, du har fast jobb nå. «Men man kan jo, men man kan jo aldri være trygg.»