Stipendiater i åpent kontorlandskap sliter med å konsentrere seg i all støyen

I starten av desember fikk NTNUs ansatte informasjonen de lenge har etterspurt: Hvor mange enekontor blir det i de nye byggene i Gløshaugen-området? Om lag 30 prosent av arbeidsplassene vil bli enekontor, opplyste ledelsen i NTNU campusutvikling til Universitetsavisa. Det samme prinsippet kan bli førende når eldre bygg på campusene skal bygges om.

Leder Martin Brattmyr i Dion er urolig. Dion er NTNUs interesseorganisasjon for stipendiater, postdoktorer og andre vitenskapelig ansatte.

- Det er viktig å høre på dem som allerede sitter i åpne kontorlandskap. Det de sier, er at de ikke er fornøyde med løsningene. Campusprosjektet må få tilført denne informasjonen. Hvis ikke kan det bli slik at man bruker hjemmekontor som erstatning for dårlige kontorløsninger, advarer han.

Blir lett distrahert når folk går forbi

UA har intervjuet et par stipendiater som sitter i kontorlandskap på Kalvskinnet. De holder til i fjerde etasje i Akrinn i et eget stipendiatlandskap. Der er det 16 arbeidsplasser, og stipendiatene sitter i grupper på fire.

Gunnhild Saksvik-Raanes har halvannet år igjen på et fireårig løp i matematikkdidaktikk. Hun er en av dem som foretrekker hjemmekontor, ikke bare på grunn av korona, men på grunn av arbeidsforholdene i åpent kontorlandskap.

- Når du skal skrive en doktorgrad, må du jobbe veldig konsentrert i lange perioder. Da greier jeg ikke å konsentrere meg når folk går forbi.

Der Andreassen og Saksvik-Raanes sitter, passerer det folk hele tida, som må gå forbi stipendiatplassene for å komme til enekontor og møterom. De som skal delta på møtene, er ikke klar over at de skal være stille.

- Det er et stort rom og vi hører hverandre på tvers av rommet. Jeg blir lett distrahert og må titte opp hver gang noen går forbi i gangen. Det er mye bruk av glassvegger, så vi ser folk i møterommene. Alt er veldig åpent og lyst, men støyen ødelegger for konsentrasjonen, sier Gunnhild Saksvik-Raanes.

Innimellom er det stipendiater og kolleger hun har lyst til å snakke med. De må avvises av hensyn til andre som blir forstyrret. Da er det ikke så lett å bli godt kjent med dem. Hvis folk kontakter henne på Teams, kan hun ikke svare. Det forstyrrer. Skal hun ta en telefon til barnehagen, må hun forflytte seg.

Alt dette gjør at hun foretrekker hjemmekontor. Da går hun glipp av lunsj med kolleger, muligheten for å stikke innom veileder, eller andre hun vil spørre om noe.

- Å jobbe hjemmefra gjør at jeg blir mer isolert og blir mindre kjent med folk. Det er veldig trist, men nødvendig for at jeg skal få gjort jobben min.

LES OGSÅ: Var forespeilet enekontor, havnet i kontorlandskap

LES OGSÅ: Slik har de hatt det etter to år i kontorlandskap

- Lett å nedprioritere oss

Unni Soltun Andreassen er en av dem som sitter mye i kontorlandskap. Hun vil treffe kollegene og treffe veilederen, og synes ikke noe om hjemmekontor.

Hun har nylig startet på andreåret og tar en doktorgrad i norskdidaktikk. Hun har gjort mange dybdeintervju, må lytte intenst og skrive ned svarene. Hun bruker hodetelefon, men blir sliten av å ha dem på hele dagen.

- Har jeg et skikkelig konsentrasjonsarbeid, må jeg jobbe hjemmefra. Én ting er støy, at folk prater, men også den visuelle støyen forstyrrer. Folk som stadig går forbi. Når jeg sitter og lytter og er dypt inne i stoffet og noen kakker meg på skuldra, det er ubehagelig.

Andreassen sier det ikke handler om at de burde hatt enekontor i stedet for andre grupper.

- Samtidig virker det som at det er veldig enkelt å nedprioritere oss, fordi vi er midlertidig ansatt, uten at det blir lagt vekt på at vi har 75 prosent forskningstid og en stor mengde svært konsentrasjonskrevende oppgaver.

Derfor mener hun avgjørelser om kontortildeling i større grad bør være basert på hvilke oppgaver man er satt til å gjøre. For stipendiater ville gruppekontor vært ei oppgradering fra landskap. Et tilpasset landskap med blant annet høye skillevegger ville også være ei oppgradering fra dagens situasjon.

Også Gunnhild Saksvik-Raanes innser at stipendiatene ikke er førsteprioritet når enekontor fordeles. De som har fast stilling, bør ha eget kontor.

- Men alle som har en slik jobb som oss, bør ha mulighet til å få konsentrert seg, og samarbeide med kolleger, uten å forstyrre andre.

Frykter dårlige kontorløsninger

Dion-leder Martin Brattmyr oppfatter det slik at NTNUs holdning er at fast ansatte skal ha enekontor, mens stipendiater skal sitte i åpent kontorlandskap.

- Jeg skjønner at prioriteringer må gjøres. Men det er synd hvis vi det blir slik at fast ansatte skal ha enekontor og midlertidig ansatte skal sitte i åpne landskap. Alle må ha gode arbeidsplasser og behov må styre dette. Det er ikke hensiktsmessig å la de midlertidige sitte igjen med mindre areal, spesielt når disse løsningene ikke fungerer.

Selv deltar han i en av tre temagrupper i campusutviklingsprosjektet. Temaet for hans gruppe er arbeidsplass. De skal utarbeide prinsipper for brukergruppene. Han har gjentatte ganger tatt opp vilkårene for de midlertidig ansatte, men opplever at statens arealnorm på 23 kvadratmeter er uforanderlig.

- Jeg er urolig for at framtidas arbeidsplasser ikke vil være fordelaktig for de midlertidig ansatte og at løsningene for dem kan bli veldig dårlige. Derfor er det viktig å løfte fram erfaringene de har i dag ved å sitte i kontorlandskap, sier han.

- Ikke jålete akademikere

Unni Soltun Andreassen antar at kontorlandskap opprinnelig var tenkt for andre bransjer enn akademia. Det å overføre ideen til mennesker med helt andre arbeidsoppgaver, nemlig kunnskapsproduksjon, er ikke en smidig overgang hvis ikke de som skal bruke landskapet får uttale seg om hva som skal til for å få det til å fungere.

Det bør tas hensyn til behandling av sensitivt datamateriale, lyd og bilde som er beskyttet av personvern, eller veiledning av studenter.

- Det er ikke snakk om å være jålete akademikere, men om å ha funksjonelle arbeidsplasser tilpasset arbeidsoppgavene våre. Dette gjelder selvsagt alle som driver med forskning, ikke bare stipendiater, sier hun.