Aksel Tjora burde holdt kjeft

Det fins en legendarisk anekdote fra Per Bortens første regjeringskonferanse i 1965. Høyres John Lyng, utenriksminister i denne historiske regjering, ville markere stunden på høytidelig vis med å by regjeringsmedlemmene på en eksklusiv konjakk. Bondehøvdingen Borten tok pent imot glasset høyremannen skjenket i, tømte så brennevinet i kaffen sin og tok seg en sup.

Konvensjoner og maktrelasjoner henger tett sammen. NTNU-styremedlem Aksel Tjora har vist vilje til å bryte med vedtatte konvensjoner for hvordan man opptrer i et universitetsstyre. Sosiologiprofessoren Tjora vet litt om betydningen av å bryte med vedtatte konvensjoner, om man også vil bryte med makta. Vedtatte konvensjoner er gjerne noe mer enn pene manerer ved matbordet – de gir også føringer på hvordan man tenker, hva man tillater seg å tenke.

Undertegnede har latt seg fortelle at da Tjora rev i stykker en konsulentrapport i et styremøte i 2019, hadde han forberedt seg grundig, ved å prøverive noen kopier i forkant, samt å ta med seg ekstra kopier for gjentatt riving dersom fotografen skulle få hår på linsa eller noe ved første riving. Provokasjonen var vel forberedt, og vi reportere som satt ringside kunne tørt konstatere at den hadde umiddelbar effekt på ansiktsfargen til flere av dem som satt rundt styrebordet og bivånte rivingen.

Provokasjonen hadde en politisk hensikt – å sette søkelyset på NTNU-ledelsens ekstensive bruk av eksterne konsulenter som skriver faktura med gaffel. I så måte var provokasjonen vellykket.

En annen provokasjon:

Da NTNU-styret banket igjennom ansettelser av ledere på nivå to under årets første møte, skjedde det uvanlige at det ble tatt dissens i en av ansettelsene. Ansattrepresentantene Tim Torvatn og Aksel Tjora, samt representant for de midlertidig ansatte, Ingvill Stuvøy, stemte mot å tilsette Børresen for en ny dekanperiode. Siden ansettelser er personalsaker og derfor går bak lukkede dører, får vi ikke vite hvilke overlegninger som ble gjort, vi får bare kjennskap til selve dissensen.

To styremøter senere, det som ble avviklet torsdag forrige uke, tar Tjora ordet under punktet hvor dekan Børresen orienterer om det pågående arbeidet med å gjenopprette tillit og tilfredsstillende arbeidsmiljø ved det som utgjorde Institutt for historiske studier. Tjora henleder forsamlingens oppmerksomhet omkring det faktum at Anne Borg var Anne Kristine Børresens mentor tidlig på 2000-tallet. Han viser også til Borgs egen bemerkning til denne relasjonen ved en anledning tidlig på nyåret. Tjora mener dette er nok et eksempel på «tette relasjoner på kryss og tvers» som ikke bidrar til å gjenopprette tillit.

Borg repliserer med å vise til at denne mentorrelasjonen ligger langt tilbake i tid, og ikke påvirker hennes vurderinger i dag. Hun minner også om at det var styret som besluttet å la gjenopprettingsarbeidet bli ledet av dekanen ved HF-fakultetet.

Det nærmer seg 10 år siden motsetningene mellom enkeltpersoner og fagmiljøer ved Institutt for historiske studier begynte å ulme, for siden ta full fyr og true med å brenne ned deler av historiemiljøet ved universitetet. Egenskapen 'habilitet' og forventningen 'tillit' har stått sentralt gjennom disse årene. Denne egenskapen og denne forventningen er uløselig forbundet med hverandre. Uten habilitet, ingen tillit.

Et flertall i NTNUs styre stemte for Rektors innstilling om å gi Børresen fornyet tillit som HF-dekan. I ettertid sår så Tjora, som tilhørte mindretallet i den avstemningen, tvil om vedtakets validitet, ved å vise til Borgs funksjon som mentor for Børresen. Tjora gjør det etter at beslutningen er fattet, og han gjør det i forbindelse med dekanens rapportering om hvordan det går med gjenopprettingsarbeidet i historiemiljøet.

Tjoras utfall framstår som et forsøk på for å, åpen mikrofon, svekke rektors autoritet i denne saken. Har han grunnlag for det?

Svaret avhenger av om Borgs rolle som Børresens mentor i noen år etter årtusenskiftet gjør henne helt eller delvis inhabil i personalspørsmål som gjelder Børresen 15-20 år senere. Undertegnedes svar på det spørsmålet er: Bare dersom en eller begge partene aktivt holder fram relasjonen som levende og betydningsfull i dag, og genererer lederautoritet av den.

Jeg kan ikke se at det ene eksemplet Tjora viser til her gir tilstrekkelig grunnlag for å anta det. Rektors bemerkning om sitt mentorskap i forhold til Børresen ble etter hva jeg forstår ytret i et arrangement som handlet om mentorskap. Om Tjora mente at dette utgjør et alvorlig problem, kunne man forvente at han gjorde grundigere undersøkelser i sakens anledning.

Det signifikante er imidlertid dette: Styret har tatt sin beslutning om tilsetting. Gjennom de årene som har gått har styrets medlemmer – enkeltvis, gruppevis og samlet – hatt mange anledninger til å gripe inn mens konfliktene ved IHS vokste fra vondt til verre. Om man ikke har hatt tillit til at ledelsen, ved rektor og/eller ved organisasjonsdirektør, har et godt grep omkring håndteringen, har man stått fritt til selv å ta grep. Det gjorde styret ved én anledning, da daværende styreleder Svein Richard Brandtzæg tok ordet på tampen av et møte og framførte en offentlig refs av samlet ledelse.

Utover denne tildragelsen har styret stort sett gitt NTNU-ledelsen tilslutning i de grep som har vært gjort opp gjennom årene i denne saken. Det hadde man ikke behøvd å gjøre.

Tjoras utfall i styret passerte ukommentert av styrets øvrige medlemmer, inkludert de ansattes representanter. I den grad utfallet får noen effekt på sikt, er det å svekke gjenopprettingsarbeidets legitimitet, samt rektor Anne Borgs autoritet i saken. Jeg ser ikke helt hva ansatte ved de to historieinstituttene skulle ha å tjene på det.

Aksel Tjora har vist at han tør der andre tier. Ved denne anledningen ville det, for å si det rett ut, vært best om han hadde holdt kjeft.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ledere her