Nye og plutselige utspill fra kunnskapsminister Ola Borten Moe om store reduksjoner i samling av NTNU-campus i og rundt Gløshaugen skaper behov for en revurdering av eksisterende planer og mulige alternativer. Da er det av stor og grunnleggende betydning at man retter søkelys på hva campus skal tilby, til hvem, og hvordan man kan oppnå dette. Kort sagt, hva skjer – og hva burde skje – på campus?
LES OGSÅ: Varsler kutt på flere milliarder.
LES OGSÅ: Reaksjoner på kutt i campusprosjektet.
Campus som faglig base
Campus skal være et godt sted å lære og et godt sted å være, en faglig-sosial base. Vi som underviser ved et universitet som NTNU anerkjenner tydelige sammenhenger mellom å lære og være – mellom faglig utforskning og uformell samhandling: Studenter lærer av hverandre og bidrar til å skape (faglig) entusiasme i sine studieprogrammer når de er til stede og aktive, i inspirerende arealer, med gode fasiliteter og hjelpemidler, og med oss fagpersoner som nære støttespillere. På denne måten skal campus være en base for studiekultur, hvor opplevelsen av å være student – eller «studentrollen» - skapes både mellom studenter og i deres møte med fagpersoner og -miljøer.
En tommere campus
Dessverre opplever vi at studenter uteblir fra campus, og dermed forsvinner en del av synergien mellom faglige og sosiale plattformer for læring. Dette er ikke bare en konsekvens av – og treghet etter – korona-nedstengning, men en utvikling jeg har observert i alle fall de siste 10 av mine 24 år som underviser på Dragvoll. Det er mange grunner til dette, men glisne timeplaner på disiplinfagene, manglende hjemmebaner for studenter på bachelornivå (et sted å parkere sekk, uteklær og kunne henge i pauser), og mer hjemmekjære studenter kan forklare noe. Dragvolls landlige beliggenhet, avkoblet fra resten av byen, vil forsterke effektene av slike faktorer: Om man ikke føler seg hjemme på campus utover dagens to timer forelesning er det fristende å droppe bussbillett og logistikk og heller lese selv. Denne vårens tafatte beslutning om fortsatt strømming av forelesninger har forsterket utviklingen dramatisk, og har fristet mange studenter til å studere fra godstolen hjemme.
Campus som fysisk ramme
Hva da med campus, dens beliggenhet og sammensetning? Kan den spille en rolle i å skape gode studiekulturer? Ja, men kun om ulike aktører arbeider aktivt og bevisst med å skape gode hjemmebaner for studentgrupperinger, om man trigger og støtter student-initierte aktiviteter, om man videreutvikler servering, butikker og annen service langt mer enn i dag. Studentene er den dominerende gruppen på campus, og mye hviler derfor på dem. Vi andre – og ikke minst ledelse – blir støttespillere både for faglig og sosial aktivitet. Campus er viktig, men likevel ikke mer enn en fysisk ramme: Den blir ikke levende av seg selv.
Historien om Dragvoll
Dragvoll ble vedtatt bygget i 1961 og universitetssenteret ble åpnet i 1978. Arkitekten Henning Larsen hadde planer for en campus omtrent 5 ganger større enn i dag, men den store utbyggingen uteble. I stedet ble Dragvoll liggende isolert på et jorde med bare begrensede bymessige funksjoner. Tidligere rektor Torbjørn Digernes jobbet for en samlokalisering i 2005-06, men ombestemte seg (på grunn av manglende økonomiske garantier fra regjeringen) samme dag som saken skulle opp i NTNU-styret i mai 2006. Etter et styrevedtak om delt løsning i 2006 ble det både fra NTNUs og departementets side forsøkt å finansiere utbygginger og utbedringer på Dragvoll, men liten lokalpolitisk entusiasme for Dragvoll stoppet slik videreutvikling.
Etter at samlokalisering kom opp igjen som tema i 2012, med diverse utredninger fram mot regjeringsvedtak om samlet campus fra 2018, har situasjonen på Dragvoll vedvart. En langvarig forsømmelse har sammen med underfinansierte studieopplegg på SU/HF-fakultetene skapt en situasjon hvor studentene får lite igjen for å henge på campus. Omgjorte arealer, som «sandkassa», «fagland» og «student lounge» blir bare små plaster på et såret senter, hvor studenter i for liten grad får anledning til å skape sine egne «faglige hjem».
Hvorfor samlokalisering?
Det er verdt å huske at samlokalisering, som etter mange prosesser ble vedtatt av regjeringen i 2018, handlet om å bringe Dragvollmiljøene nærmere miljøene på Gløshaugen. Argumentene for dette har etter min mening vært for mye basert på romantiske forestillinger om fysisk basert tverrfaglighet; at bare studenter innen ulike utdanninger «bumpet borti hverandre», ville vakre ideer på tvers av fag og utdanninger oppstå. Heller enn slike forestillinger må campusutvikling være basert på hva som skal skje på campus, og at det må skje såpass mye der at det er grunn til å være mye til stede.
Man bør fortsatt tenke i ulike faglige sosiotoper, det vil si knutepunkter på basis av disiplin og fag, og hvor studenter utvikler tilhørighet til sitt «faglige nærmiljø», slik man i dag har med Gløs (tekno/real/øko), Øya (helse/medisin og snart sosialfag), Dragvoll (hum/sam) og Kalvskinnet (arkeologi/lærer). Det kan være grunn til å trekke Dragvollmiljøene nærmere – eller inn i – byen for at avstandene mellom sosiotopene (delcampusene) ikke skal bli for store og for at et altfor tett Gløshaugen ikke skal forhindre framtidig utvikling. Alternativt kan man videreutvikle Dragvoll og et mer framtidsrettet og effektivt transportsystem mellom Dragvoll, byen og de andre campusdelene.
Hvor går vi nå?
Statsrådens plutselige utspill skaper stor lokal fortvilelse, og føyer seg inn blant andre dårlige nyheter, blant annet Statsbyggs nei til plan- og designkonkurranse for KAMD-senteret, sitt eget foreslåtte mastodontbygg, og en tidligere annonsert kuttliste for campus helt på grensen av det tålbare. Til sammen påkaller dette en grundig tenkning omkring videreutvikling av NTNUs fagmiljøer og deres fysiske forankring, på den ene siden irriterende, på den annen side som påskudd for en nødvendig fot i bakken. Som NTNU-styremedlem er jeg iherdig opptatt av å tenke NTNUs beste, og med minne om en rotete campusutviklingsprosess, fra styrevedtak i 2014 og deretter mye fram-og-tilbake (se kronikk i Adressa 24.04.2019) er det kanskje nettopp for NTNUs beste på sikt å stoppe litt opp.
Mange spørsmål bør besvares på nytt: Er det riktig å flytte fra Dragvoll? Kan så mye samles på Gløshaugen som man har tenkt? Bør en større del av NTNUs arealer være leid heller enn eid? Hvordan skal man sikre bedre tverrfaglighet i nytt campus når man ikke lykkes bedre med arealene vi har i dag? Hvordan skal NTNU bidra til en bedre by og minst mulig klimaavtrykk i sin videre utvikling? Og sist, men ikke minst, har det gått for mye prestisje i et gedigent byggeprosjekt?
Og der er vi på en måte tilbake der vi startet. Campus skal være et godt sted å lære og et godt sted å være, og den må også reflektere NTNUs visjon, kunnskap for en bedre verden, en campus for en bedre by utover NTNU, og som ikke belaster kloden mer enn absolutt nødvendig. Jeg tror vi skal klare det, men ikke uten at både ekstern og intern kritikk tas på alvor.
Ytringen ble først publisert i Trønderdebatt.
