Felles ansvar for en levende campus

Jeg har stadig vekk stusset over mangelen på et uttalt interessefellesskap mellom studenter og ansatte når det gjelder arealplaner på planlagt campus. Vitenskapelig ansatte har ytret bekymringer for om vi får mange nok varierte undervisningsrom og egnede arbeidsplasser, deriblant nok personlige kontorer, men studentperspektivet særlig om det siste er fraværende. Jeg vil kommentere dette i en litt større (konseptuell) bredde, med vekt på hva vi vil med campus og vil også reflektere over relevante erfaringer fra mitt første halvår som gjesteprofessor ved University of Sydney. Min kommentar er i tillegg motivert av uheldige utviklingstrekk som at matematikkstudenter ikke kommer til campus før instituttet har skaffet dem noen å snakke med og gratis lunsj og at studenter har sluttet å gå på forelesning.

For å røpe konklusjonen først som sist: Studenter og ansatte har en felles interesse og et felles ansvar for å skape en levende campus, uansett om denne befinner seg på Dragvoll, Gløshaugen, Kalvskinnet, Gjøvik eller Ålesund. Dette innebærer å bruke campus som arbeidsplass, å bruke de service-funksjonene vi har tilgjengelig og å ta i bruk campus som en sosial arena for gode student- og kollegafellesskap. Sist, men ikke minst innebærer dette ansvaret å jobbe for en aktiv campus, ved å ta initiativer til arrangementer eller bruk av arealer som skaper eierskap til og entusiasme for campus, og også å kjempe mot begrensninger for bruk av campus. Et hovedpoeng er at dette må vi (alle) gjøre kontinuerlig. Vi kan ikke sitte og vente og tro at en «brave new» campus skal få alt det vidunderlige til å skje.

Campus som storskala faglig verksted (emner)

Som fagansvarlige skal vi skape studentenes «faglige anledning» til å komme på campus. Selv forsøker jeg å gjøre forelesningene til unike faglige møter som bare skjer der og da. Ved å invitere de rundt 200 oppmeldte studentene i sosiologi-innføringsemnet til å delta aktivt i en form for kollektiv høyttenkning om hvordan vi kan forstå våre omgivelser og institusjoner med sosiologiske begreper, skaper vi et rom for faglig refleksjon og kreativitet.

For at hele studentgruppa skal forholde seg aktivt til faget har vi innført obligatoriske seminarer med relativt små grupper i disse og oppgaver som skal løses i fellesskap. Mine kolleger og jeg er generelt skeptiske til obligatorikk på universitetsnivå, men opplever at (de initielt engasjerte) studentene som uansett stiller opp på seminarene får langt bedre utbytte og opplevelse av dette når gruppene er komplette og stabile. Opplegget er et forsøk på å invitere studentene til faget sosiologi, å skape engasjement for dette, men også å skape en arena hvor de blir kjent med hverandre. At de deltar på forelesninger og seminarer er helt essensielt, også for å bli kjent med campus og ta den i bruk, også mellom organiserte opplegg i emnene.

Campus som småskala faglig verksted (dialog og veiledning)

I pausene i forelesningene har ofte enkelte studenter spørsmål som de ikke synes de kan ta i plenum, og vi har ofte spontane dialoger framme ved tavla. Ofte er det også studenter som etter forelesningen kommer fram, og vi tar da praten på vei til kontoret (siden auditoriet skal brukes av noen andre etterpå) og kan bruke tid der. Det er gjerne de mest engasjerte studentene som har større spørsmål de vil snakke om, og å ha et tilgjengelig kontor for dette er essensielt. Jeg har en åpen-dør-politikk for kontoret, for at studenter og kolleger kan komme innom når som helst, og dette benyttes i stor grad. Også mellom kollegene på instituttet har vi mange av disse spontane samtalene, stort sett om undervisning eller forskning. Enkelte av dem kan være knyttet til sensurering og dermed nødvendig å ta i lukkede rom.

Den viktigste bruken av kontoret er imidlertid for planlagt veiledning, på bachelor-, master- eller ph.d.-nivå. Da fungerer kontoret som møterom og bibliotek. Jeg har rundt 40 hyllemeter med bøker, som jeg særlig benytter ved veiledning der spesialisert litteratur langt utover pensumlistene trengs, og hvor veldig lite av dette er digitalisert. Det gjentatte argumentet om at man ikke trenger plass til bøker på kontoret fordi alt i dag finnes tilgjengelig digitalt, er meningsløst i mitt fag. Strengt tatt er det bare 4-5 kvadratmeter av mitt kontor som er min (såkalte) arbeidsplass, resten er møterom og bibliotek. Fordi mange møter er spontane, er den konstante tilgjengeligheten essensiell. Å ha et funksjonelt kontor på campus er viktig for mine kollegers og mitt arbeid. Det personlige kontoret er en helt nødvendig ressurs som bidrar til at vi kan jobbe effektivt og ikke minst være til stede for studentene våre.

I Sydney har jeg kontorplass i et nytt og funksjonelt bygg, men kontorfløyene er forbeholdt ansatte og lukket for studenter. Selv om jeg ikke har undervisningsansvar i Sydney, savner jeg studenter som strømmer gjennom gangene her, for meg et essensielt aspekt ved et levende universitet. Jeg oppsøker derfor andre områder på campus, som forrige ukes oppstartsarrangement, for å suge inn følelsen av det sydende universitetet. Jeg er bekymret for at vi går i denne uheldige retningen ved NTNU, når undersøkelser av nye campus Kalvskinnet avdekker at ansatte føler seg isolert fra studentene (NTNU Samfunnsforskning).

Campus som problemløser (service)

Gode service-funksjoner med generøse åpningstider er viktige for studenter og ansatte (og andre som måtte finne veien til campus). Jeg har tidligere, i Universitetsavisa 8. april 2016 pekt på at bibliotek, bokhandel, trykkeri og lesesaler gjør NTNU til et universitet. Her kan legges til ulike serveringstilbud, som er viktige for universitetshverdagen (det merker vi ansatte som er på campus om sommeren, når tilbudet er betydelig redusert). Selvfølgelig har disse tilbudene en ren funksjonell side, tilgang til å låne eller kjøpe bøker, trykke oppgaver, plakater og annet, ha plass til å lese og gjøre oppgaver både individuelt og sammen, og ikke minst få seg mat og drikke. Jeg er flittig bruker slike tilbud, og opplever at studenter setter pris på at også faglærere henger rundt, noe som også har en kulturell side: opplevelsen av en levende kunnskapskultur hvor studenter, forskere, undervisere og andre ansatte flyter synlig rundt på campus. Jeg skal komme tilbake til det sosiale aspektet ved disse tjenestene.

For noen uker siden oppdaget jeg til min store forskrekkelse at min nåværende arbeidsplass, Sydney University, med over 70.000 studenter, ikke har en egen campusbokhandel. Den ble for et par år siden overtatt av Booktopia, som på sine nettsider kaller seg selv «Australia’s local bookstore», men som bare finnes på nett. Da forsvinner bokhandelens funksjon som fagmiljø og møteplass. Akademika Dragvoll er selvsagt viktig rent funksjonelt for at studenter umiddelbart skal kunne skaffe seg semesterets pensumbøker, men utover dette en fabelaktig fagbokhandel, hvor entusiastiske ansatte bidrar til å ta vare på bokas naturlige posisjon på et universitet. Det er hyggelig å stikke innom i ny og ne, og ta en prat og se om det har kommet noen interessante titler som man ellers ikke hadde fått med seg.

Campus som sosial infrastruktur (fellesskap)

Det går fram av de nevnte temaer at jeg oppfatter campus som viktig også i sosial forstand. Den amerikanske sosiologen Eric Klinenberg (2018) har lagt grunnlaget for begrepet «sosial infrastruktur» som kan ha flere betydninger. I denne sammenheng vil jeg konsentrere meg om to, at mennesker i seg selv er infrastruktur (menneske-infrastruktur) der annen infrastruktur ikke finnes, og at ulike fysiske steder kan være infrastruktur for sosialt liv (fysisk sosial-infrastruktur). Sistnevnte har jeg tidligere kalt «passiare soner», fysiske lokasjoner som mer enn andre inviterer til en samtale i forbifarten, som en park eller en kafé. Campus kan betraktes som en slik infrastruktur, hvor forelesningssalen, seminarrommet, gata på Dragvoll, Kafé Sito eller bokhandelen tilbyr arenaer for spontane eller planlagte møter. Menneske-infrastruktur gjør vi nytte av når vi setter sammen studentgrupper i seminarer eller allierer oss med kolleger for å etablere og gjennomføre forskning. Da skaper den menneskelige infrastrukturen – samhandling – et grunnlag for faglig dialog, refleksjon og utvikling. Nedstengningen under Covid har vist oss at sosial infrastruktur (i begge betydninger) er svært sårbar, og den slutter å virke når man ikke (kan eller vil) møtes fysisk.

Derfor er det nedslående at et universitetsinstitutt må smøre ferske studenter med lunsj og en servert samtalepartner for å få dem til campus. Det gjør meg bekymret for en stadig tydeligere infantilisering av studentene. Jeg er med på at studenter kan oppdage at de valgte feil studier og dermed miste interessen, men om studenter generelt ikke opplever det faglige tilbudet som grunn nok til å komme seg til campus så har vi et stort (og sammensatt) problem (hvor å kutte sanntids strømming er det enkleste). Mest alvorlig er det etter min mening om stadig færre studenter oppfatter sin egen aktive rolle i å bidra til et kollektiv av studenter, i et studiefellesskap som vil ha gode effekter, både faglig, mentalt og sosialt.

Som nevnt over har jeg innført obligatorikk i innføringsemnet og med dette en form for tvangssosialisering av studentene, men da på faglig grunnlag. Ved å tvinge studentene til campus for å samarbeide om obligatoriske oppgaver, gir vi dem en faglig anledning til å utvikle relasjoner til sine medstudenter og til faget. Men en slik menneske-infrastruktur er langt lettere å vedlikeholde om man også styrker campusenes fysiske sosial-infrastruktur. Og mye kan gjøres, å utvide kafeenes åpningstider, å lage en campuspub, å legge til rette for studentdrevne arrangementer, kino på kveldstid i ellers tomme auditorier, og så videre. Bare fantasien setter grenser når vi har tilgang til å så mye lokaler på campus, som bare brukes en liten del av døgnet. Mye av campus er å oppfatte som åpent areal («public space») hvor alle kan henge rundt, og mye av stemningen av campus skapes her, av kropper som beveger seg hit og dit, ulike lukter, spesifikke lyder, gjenkjennelse av folk og deres rytmer, en dannelse av studenten i sin egen, ofte kollektive rytme (Tjora 2016) i en slags kobling mellom «public culture» og «public space» (Amin 2008).

For at dette skal gi mening, bør campus være «livat» som det heter på godt trøndersk. En annen politikk i møtet mellom NTNU, SiT og studentorganisasjonene kan kanskje legge forholdene bedre til rette, men mye er opp til dagens studenter, som jeg mener skulle ta seg mer til rette og «eie campus». Det ingen grunn til å vente på campussamling for å skape mer aktivitet.

Campus som mulighet (engasjement)

Ifølge NTNUs campusutvikling skal den planlagte (men ikke vedtatte) samlingen i Trondheim muliggjøre seks ulike ambisjoner, (1) å samle humsam- og teknologifag, (2) styrke utdanningen bl.a. ved konsentrerte «læringsstrøk», gi bedre forhold for (3) kunstfag og (4) innovasjon, (5) sette Hovedbygningen i praktisk og symbolsk sentrum og (6) styrke allerede etablerte klynger på Gløshaugen ved større fysisk nærhet. Mye av dette kan løses på ulike vis, også ved videreutvikling av dagens struktur om man velger å beholde Dragvoll.

Det viktigste er imidlertid at ingenting av dette kan virkeliggjøres dersom studenter og ansatte uteblir fra campus, på grunn av dårlige arbeidsforhold, liten faglig interesse eller generell trangboddhet. Uten engasjement – intet universitet i ordets rette forstand (fra middelalderlatin: universitas – «helhet, kollegium»)! Derfor er det helt nødvendig å vedlikeholde og utvikle campus som faglig-sosial infrastruktur, helt uavhengig av campusprosjektet og utfallet av dette.

Det bekymrer meg derfor at den grunnleggende ideen om en mer levende campus i alt for stor grad knyttes til hva det «nye» campus skal bli et godt stykke fram i tid, i stedet for konstant å utvikle dagens campustilbud for – og ved hjelp av – dagens studenter og dagens ansatte. Her burde både SiT og enheter ved NTNU langt tydeligere utnytte muligheter man har i dagens struktur og legge til rette for initiativer fra studenter og ansatte.

Det interne engasjementet fra ansatte knyttet til campussamling har lenge vært dalende. De fleste har gitt opp troen på at de får like gode muligheter for å gjøre sitt arbeid etter samling. Minimal mulighet til reell ansattemedvirkning og dermed manglende forutsigbarhet har bidratt til en overveldende skuffelse. Dette kan ha kommet som en overraskelse på mange ansatte, som er vant til betydelig myndighet over eget arbeid. På den annen side bekrefter campusprosessen de advarsler enkelte av oss har framsatt om uheldige endringer i styring og ledelse av sektoren.

Med disse faktorene som utgangspunkt, om hvordan campus (bør) brukes, må styret styre unna skremselsargumentet om tapte 5 milliarder om man ikke vedtar flytting av virksomheten på Dragvoll og stille det mer grunnleggende spørsmålet: Hvilken modell vil (over tid) bidra til best mulige arbeids- og studieforhold for brukerne av campus? Hvilken risiko innebærer ulike modeller for at arbeidsforholdene blir dårligere og at de dermed vil bidra til negativ utvikling for NTNUs virksomhet? I tillegg må hensyn til klima og framtidsrettet byutvikling få betydelig oppmerksomhet.

Campus som alles hjemmebane (fellesinteresse)

Jeg har tatt for meg campus som store og små verksteder, problemløser, sosial infrastruktur og som plattform for engasjement. Enkelt sagt må campus være den hverdagslige hjemmebanen for studenter og ansatte, som mangfoldig plattform for at alle skal få utført sine oppgaver best mulig. Min Sydney-kollega Barbara Prainsack har foreslått «gardening» heller enn «engineering» som metafor for samfunnsplanlegging og -utvikling. Poenget med dette er at gartneren ikke kan styre veksten til planter og trær, men må akseptere et nivå av uforutsigbarhet og understøtte ønskelig vekst med de midler som fins til rådighet. Tilsvarende har jeg tilbake i 2015 argumentert for en organisk utvikling av campus for NTNU, som må preges av «mangfoldig faglighet, debatt og uenighet, litteratur og laboratorium, sosiale eksperimenter og innfall». Verken NTNU-styret, rektor eller Statsbygg kan besørge dette, men de har ansvaret for at campus til enhver tid kan å gi rom for det faglige, for service, for sosialt liv og spontane påfunn. For å skape en virkelig levende campus er det studentene som har den viktigste rollen, men de må velge å fylle den selv. Vi som underviser og veileder inntar en slags gartnerrolle for å skape grobunn for faglig aktivitet, men alt det andre som bør skje av sprø innfall og spontan galskap på en livat campus er det studentene som må drive fram. Derfor har vi en felles interesse i gode arealer til arbeid og studier, og for at campus har plass til alt det andre. Studentrepresentanter i ulike råd og styrer har et ekstra ansvar for å tenke selvstendig på dette og ikke la seg forføre av den «tsunami av floskler og store ord» som kommer fra ulike ledere når det gjelder hva en ny campus skal skape.

Min bekymring for campussamlingen er at det fra lederhold har gått så mye prestisje i prosjektet, at det ikke lar seg stoppe selv om dårligere studie- og arbeidsforhold synes stadig tydeligere å være åpenbare konsekvenser. Ansatte har sagt tydelig fra, både gjennom en rekke kommentarer og spørreundersøkelser, men studentene har stort sett vært passive i dette spørsmålet. Jeg håper at diskusjonen fram mot (og i) styremøtet kan konsentrere seg om campus som plattform for hverdagens faglige og sosiale aktivitet, og at studenter og ansatte vil oppfatte gode studie- og arbeidsmuligheter som den viktigste fellesinteresse. Om så skjer, kan vi håpe på en realistisk analyse, en konstruktiv diskusjon og ikke minst et fornuftig vedtak. Men heller ikke det kommer av seg selv.