Flere vitenskapelig ansatte bør sitte i innstillingsutvalgene

Jeg er, som Aksel Tjora, tilhenger av større demokrati og åpenhet i valget av ledere på alle nivåer på NTNU. Tillitssvikten på NTNU er nok verre enn de negative sidene ved å ha valgte ledere. Denne tillitssvikten som Rokkansenterets evaluering av vårt styringssystem pekte på som det største problemet allerede i 2008, og som Monica Rolfsen riktig påpeker bare har blitt dypere.

Jeg vil imidlertid sette søkelys på et problem i den nåværende ordningen som ikke har kommet fram i innslagene i UA hittil, og som jeg opplever som problematisk når det gjelder ansettelsesprosessen av instituttledere, nemlig at det ikke er krav om flere enn én fast vitenskapelig ansatt (FVA) fra det gjeldende institutt i innstillingsutvalgt (S-sak 56/20).

Av egen erfaring fra tidligere runder vet jeg at FVA-medlemmets stemme i utvalget blir lyttet til fordi vedkommende er den eneste i utvalget som kan uttale seg med en viss autoritet om hvordan interne søkere fungerer i det daglige arbeidsmiljøet på et institutt. FVA-medlemmets betraktninger ansees som viktig «innsideinformasjon». Fordi FVA-medlemmet er utpekt og ikke valgt og prosessen er lukket, rådfører heller ikke han eller hun seg nødvendigvis med kollegaer. Innstillingsutvalget blir derfor i vurderingene av personlig egnethet svært avhengig av FVA-medlemmets omtale av interne søkere.

Som kjent er det ikke alltid lett å skille sak og person. Gitt at det i vitenskapelige miljøer, som i mange andre arbeidsfellesskap, er uformelle rangeringer av staben basert på faglige styrke og meritter, som avstedkommer både misunnelse og følelse av ydmykelse, og det kan være til dels harde konflikter og ulike alliansedannelser, kan sympatier og antipatier hos utvalgsmedlemmet fra FVA farge omtalen av interne søkere i urimelig grad uten at de andre utvalgsmedlemmene har alternativ eller korrigerende informasjon.

Det bør være unødvendig å si at kun én kilde er et spinkelt faktagrunnlag for beslutninger.

«Innsideinformasjon» i form av negative personkarakteristikker som blir avgjørende for innstillingen setter også dekaner i en forkjært situasjon dersom en søker tar kontakt og ber om begrunnelse. Dekanen kan selvfølgelig ikke formidle negative personkarakteristikker av hensyn til både søkeren og kilden og må enten påkreve retten til å holde tilbake informasjon eller «pynte på sannheten». En søker har heller ikke en mulighet til å forsvare seg mot negativ omtale fra en hevngjerrig kollega i utvalget. Ingen av delene er tillitsskapende.

Kan en vei mot å styrke tilliten til utvalgsprosessen være å øke antall FVA i innstillingsutvalget, i det minste bruke to som det er anledning til i nåværende reglement? Vil det ytterligere styrke tilliten dersom representantene i innstillingsutvalget er valgte snarere enn bli utpekt av fakultetsstyret som er de i systemet som står lengst unna de arbeidsfellesskapene som skal ledes? Kan representantene i instituttstyrene som er valg av et flertall av arbeidsmiljøet som skal ledes være representanter i innstillingsutvalget? To eller tre FVA medlemmer vil virke disiplinerende på medlemmer som evt. ikke kan skille sak og person og dermed bidra til å gi et mer nyansert bilde av interne søkere og et bedre beslutningsgrunnlag. I det minste vil det styrke tilliten til prosessen, som vi alle bør være opptatt av å styrke.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.