Ocean Space Center og NTNUs beste

Ambivalens ved NTNU: Som styremedlem ved NTNU har jeg ansvar for å tenke langsiktig og strategisk på NTNUs vegne, det vil si å jobbe for å styrke undervisning og forskning, og utvikle infrastruktur (som laboratorier og læringsarealer) som i størst mulig grad støtter faglig aktivitet, helt fra førsteårsstudentens øvingsarbeid til professorens grunnforskning. Så også med OSC. Da er det relevant at fagpersoner ved NTNUs Institutt for marin teknikk har pekt på at planene på Tyholt i for liten grad styrker undervisning og NTNU-forskning sett i forhold til investeringer og belastninger. Som påpekt av flere sentrale fagpersoner ved dette instituttet i Adressa 5. juli, vil muligheten for fortsatt fremragende forskning innenfor det aktuelle miljøet være avhengig av framtidige utviklingsmuligheter, noe Tyholtutbyggingen vil begrense. Generelt er fleksibilitet, særlig med tanke på framtidig utvidelse, sentralt for NTNU når vi bygger ut våre fasiliteter. Fordi vi har begrenset kunnskap om faglig utvikling og samfunnsmessige behov langt inn i framtiden, bør dette være en ufravikelig strategi i så store utbyggingsprosjekter som OSC. Mange fagfolk har også valgt ikke å uttale seg fordi de oppfatter intern kritikk som illojalt mot ledelsen. Spørsmål om kritisk åpenhet ved NTNU er en annen diskusjon, men det er ikke uvesentlig at det relevante fagmiljøet er ambivalent om Tyholtplanene, og da nettopp fordi mange mener at dagens planer ikke godt nok styrker NTNUs brede og langsiktige virksomhet i forholdsmessig grad.

Sintef som gratispassasjer? Forholdet mellom Sintef og NTNU er helt sentralt her. At Sintef-sjef Alexandra Bech Gjørv advarer mot å si nei til OSC på Tyholt i Adressa 23. juli 2021 er en selvfølgelighet: Hvilken næringslivsleder ville ikke kjempe for en statlig investering som legger til rette for egen bedrifts oppdragsvirksomhet – fullstendig uten egen risiko? For når Gjørv (og Sintef-tillitsvalgte i Universitetsavisa 8. juli) snakker om «NTNU og Sintefs prosjekt» er det en tilsnikelse, så lenge faktum er at NTNU (og dermed Staten) står for investeringer og risiko, som Sintef vil nyte godt av som leietaker i den grad de har oppdrag som vil finansiere dette. Det er jo nettopp derfor EFTAs overvåkingsorgan ESA vil kunne komme til å ha et ord med i laget, fordi senterets organisering kan innebære et statlig finansiert konkurransefortrinn for Sintef. Det er ikke spesielt tillitvekkende at Gjørv forsøker å forkle det formelle skillet mellom NTNU og Sintef. Mens Sintef er en markedsaktør innenfor oppdragsforskningen, er NTNU en statlig institusjon som har som formål å bidra med utdanning, forskning, formidling og innovasjon til samfunnets felles beste, på ikke-kommersiell basis. At Sintef argumenterer med et potensielt oppdragsmarked, betyr ikke at NTNU kan gjøre det samme. Og NTNU står igjen med risiko for betydelige driftskostnader uansett omfanget av utleie. Selv om Sintef og NTNU sammen utgjør et tungt lokalt forsknings-økosystem i symbiotisk og historisk samspill, har de ulike roller og kilder til finansiering.

Behov for nøktern grundighet: Vi trenger en grundig vurdering av konsekvenser og muligheter på sikt ved det etablerte Tyholtalternativet, en utbygging ved Ladehammeren eller en mer nøktern oppgradering av dagens anlegg på Tyholt. Som det går fram av det informative innlegget i Adressa 2. juli, av tidligere leder ved Marinteknisk senter, Oddvar Aam, er mye av det opprinnelige premisset for utbyggingen på Tyholt borte, ved langt mindre gjenbruk og tredobbel kostnad. Aam konkluderer med at det nå kun er prestisje og frykt for uteblitte investeringer som står igjen som argumenter for utbygging på Tyholt og gir gode grunner til å kunne gjenbruke innsats brukt på planlegging for en lokalisering på Ladehammeren. Som påpekt av Selberg og Beitnes i Adressa 7. juli , er det grunn til å undersøke realismen i Ladehammeralternativet og forsøke å trenge prestisje, lojalitetsbindinger og manglende mot i bakgrunnen for en mer saklig, faglig og nøktern vurdering av dette alternativet. I så måte er generelle argumenter om «skipsnasjonen Norge» og at verdens maritime framtid er avhengig av et gigantisk anlegg nettopp på Tyholt av minimal gyldighet.

Behovet for et vitenskapelig håndlag: Vitenskapelig praksis innebærer verdier som åpenhet, etterrettelighet, nøkternhet, realisme og selvkritikk. Det siste innebærer ikke minst en form for ettertenksomhet og evne til å gå en ekstra runde med egne etablerte vurderinger og synspunkter. Jeg mener at slike prinsipper også bør prege NTNUs strategier, også når det gjelder utvikling av arealer og annet. Den skråsikkerhet som Olav Bolland (dekan IV-fak NTNU) og Vegar Johansen (adm.dir Sintef Ocean AS) framviser i Adressa 6. juli bryter med en slik akademisk grunnholdning. Som medlem av NTNU-styret, som er institusjonens øverste organ, er jeg dypt bekymret for at vi kan ende opp med suboptimale løsninger for NTNU og uheldig bruk av samfunnets felles ressurser, dersom vi turer fram med slik angstfylt stahet.

Kostnaden ved en ekstra ettertanke: Det er typisk at utbyggingsplaner møter offentlig motstand i siste liten, nettopp fordi politisk behandling og offentliggjøring kommer sent. At Tyholt-naboer, fagmiljø og mange andre nå bruker tid og krefter i diskusjonen om et best mulig OSC bør verdsettes av utbygger og benyttes som innspill til et godt prosjekt. Investeringen i en ekstra vurdering nå er langt mindre enn kostnaden ved en framtidig fadese ved en forfeilet utbygging.

Ytringen var opprinnelig på trykk i Adressa.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.