De limte seg fast til Skrik: - Mange ved NTNU gir oss sin støtte

Kristiina Visakorpi står og snakker med en medforsker på Gløshaugens realfagsbygg, der hun selv har sin arbeidsplass. Inn kommer Lena Valentina Mair i et hastverk. I dag er hun sent ute til det meste, ettersom hun ble arrestert tidligere samme dag. Hun var til stede for å ta bilder under en markering onsdag morgen på Nardo. Mair var ikke med i den aksjonen, men ble likevel hanket inn av politiet.

Studenten går bort til de to andre. Den mannlige forskeren henvender seg til begge.

- Jeg ville bare si at dere er fantastiske og jeg er så stor fan av det dere gjør. Fortsett med det dere gjør, utbryter han entusiastisk før han går sin vei.

Denne responsen har vært typisk fra kollegaer de siste dagene, ifølge Visakorpi.

- Alle responsene fra kollegaer har vært veldig positive og støttende. Hvertfall de jeg har fått ansikt til ansikt. På internett er det mye av det motsatte da selvsagt. Det visste vi da vi gikk inn, sier hun.

- Mange forskere er takknemlige. De vet hvor jævlig systemet er og hvor utrolig desperat planeten er etter reelle løsninger, legger Mair til.

- En normal reaksjon på denne typen absurd handling

Hun har opplevd negativ respons, ikke bare på internett, men også fra familien.

- Det var mye forvirring, misforståelser og sinne i familien min, spesielt de første dagene. Det er vel en ganske normal reaksjon på denne typen absurd handling. På den andre siden så skadet vi ikke noe eller noen. Limet ble fjernet med aceton og maleriet var stilt ut igjen få timer senere, forteller Mair.

Det omtalte maleriet er selvsagt Skrik. For en uke siden skapte de to nasjonale overskrifter og en storm i landets kommentarfelt ved å lime seg fast til ramma på maleriet som står utstilt på Nasjonalmuseet i Oslo. Målet var å henge opp en banner med et sitat fra FNs generalsekretær António Guterres: Fossil fuels are choking humanity.

- Vi ble holdt i 24 timer av politiet. I ettertid har vi ikke hørt noe enda. Vi vet ikke helt hvilken forbrytelse vi eventuelt kommer til å bli anklaget for.

Visakorpi, som er fra Finland, er postdoktor i biologi, og studerer invaderende plantearter. Mair er opprinnelig fra Østerrike og Tyskland, hun er student innenfor klimasystemer og fysikk. Begge to er aktive i kampanjen Stopp oljeletinga. Dette kravet anser de som det viktigste og største kravet fra den norske staten.

- Ingen bryr seg om vi lenker oss til en oljeplattform

Men om budskapet har gått ut, synes det ikke spesielt i kommentarfeltene. Fordømmelse synes å være den dominerende responsen både på denne handlingen og lignende aksjoner. Mange spør seg: Hvorfor gå etter kunsten, hva har den gjort?

- Vi hadde demonstrasjoner mot oljeselskapene også. Vi lenket oss fast til selve utstyret i produksjonskjeden til oljen. Hva var responsen? Ingenting. Media bryr seg ikke. Det er stadig mer som skal til for å bryte gjennom og når du gjør den type aksjon så er det ingen som blir sjokkert, ingen som har en respons. Hele poenget er at det er litt absurd, fordi det er det som må til, forteller Mair.

- Poenget er også å starte en diskusjon om hvorfor vi beskytter kunst, når vi ikke beskytter planeten vår, liv og fremtiden. Det at mange reagerer med sinne og blir sjokkerte er også en positiv ting, fordi det er en emosjonell reaksjon som må til for å virkelig innse alvoret vi er i. Klimasaken er ikke bare en av mange saker i verden akkurat nå, det er en eksistensiell krise, legger Visakorpi til.

Mair trekker også fram kunsten som et sted som alltid har reflektert sin samtids debatter.

- Kunst er vår kulturelle arv. Det er et uttrykk for følelser i sin samtid og reflekterer det som foregår i samtiden. Sånn burde det fortsette å være, derfor burde museene også være et sted der disse diskusjonene skjer, sier Mair.

- Hvilken verdi har kunst om samfunnet kollapser?

- Er det en motsetning mellom å ta vare på kunst og å ta vare på planeten, kan man ikke gjøre begge deler?

- Da vil jeg spørre hvorfor vi ikke tar vare på jorda. Dette handler ikke om å ta vare på miljøet, eller isbjørnene. Jeg vil at vi skal ta vare på menneskeheten. Hvilken verdi har kunst om samfunnet kollapser, spør Mair.

- Jeg skulle ønske vi ikke trengte å gå etter kunst. Jeg skulle ønske jeg ikke trengte å gå etter noe. Jeg vil heller holde på med biologi enn å gjøre noe av dette, men det er det som må til, det er klimakrisen som burde vært på forsiden av alle aviser, men det er den ikke. Det sitatet av Guterres burde vært førstesidestoff i seg selv, men det blir det ikke før vi skriver det på et banner og henger det opp på et maleri, legger Visakorpi til.

Begge to bruker ord som absurd og latterlig flere gang for å beskrive sin egen handling. Det er tydelig at å gå etter kunsten ikke er noe som kommer helt åpenbart for dem heller. Men de er ikke tvil om at det er verdt det og at de kommer til å fortsette å gjøre det.

- Når vi får sterke responser mot oss som personer fra både fremmede og familie så er det forferdelig ukomfortabelt og en grusom posisjon å være i. På den andre siden vet jeg hvorfor jeg gjør dette og jeg håper på at de kommer til å forstå det på et eller annet punkt. Vi får til å starte samtalene og det er det viktigste, sier Mair.

- Vi vil at Norge skal slutte å lete etter olje. Om dette beveger samtalen bare et lite skritt i den retningen så er det verdt det, sier Visakorpi.

- Men blir det en diskusjon om saken eller blir det bare sinne over handlingen?

- Den første responsen er alltid om selve handlingen, men så kommer diskusjonen av klimakrisen i kjølvannet av det også. Litt oppmerksomhet om dette er bedre enn ingenting. Du kan aldri se på en enkelt handling, men man må se på hele bildet. Over tid så tror jeg det får folk til å tenke, sier Mair.

- Det eneste riktige er å fortsette å gjøre dette til vi når målet vårt, slår Visakorpi fast.

- Kommer dere til å lykkes, eller blir folk i verste fall bare snudd imot saken?

- Sivil ulydighet er en metode som har fungert mange ganger før. Det er grunnen til at jeg kan studere og stemme i dag. Fordi noen før meg har utkjempet den kampen. Vi prøver hele tiden å se på hva som har blitt gjort før og hva som fungerer og der tror vi at vi er på riktig spor, svarer Mair.

Følte seg skuffet og forrådt av NTNU

Det blir sagt at vitenskapsfolk sjelden tar til gatene for å protestere når de er uenige. De er mer kjent for å holde seg på sine cellekontor og produsere forskning. Visakorpi sier den nåværende situasjonen gjør at det bare ikke fungerer lenger.

- Den tradisjonelle rollen for forskere har vært å holde seg i bakgrunnen og produsere kunnskap. Men nå er vi, for å parafrasere et annet sitat, on a highway to climate hell. Forskere har produsert denne kunnskapen, nå må vi få det ut. Skal vi bare sitte på det og produsere mer data, mens vi ikke advarer samfunnet? For meg hadde det vært umoralsk. Det vitenskapelige samfunnet må reise seg og bli hørt, sier hun.

Viasakorpi og Mair legger også mye ved universitetenes føtter. Det er ikke uten betenkeligheter at de tilhører et universitet som tilbyr både utdanninger og forskning som trengs for å holde oljeindustrien gående.

- Det virker veldig motstridende at universitetet produserer kunnskap om hvordan oljeutvinning tar livet av menneskeheten, samtidig som de utdanning folk til å utvinne den samme oljen. Vi har kampanjer for å be universitet om å endre på den praksisen, men ja, det er et stort problem, mener hun.

- Jeg ble ærlig talt sjokkert da jeg fant ut at NTNU har de koblingene til oljeindustrien det har. Jeg følte meg forrådt av universitetet. At de ofrer fremtiden min på den måten, når vi vet at fossile brennstoff ikke kan ha en rolle i fremtiden om vi skal unngå voldsomme konsekvenser, sier Mair.

Hun er heller ikke spesielt imponert over kvaliteten på undervisning innen klimasystemer.

- Jeg har studert ved en del ulike universiteter der det er så mye utdanning om klima. Ved NTNU er det nesten ingenting og kvaliteten på det universitetet har er veldig lav. Det virker her som man fortsatt tenker det er noe som påvirker andre og at dette ikke er så veldig relevant. Jeg tror mange, som meg, kommer hit fra andre land og blir sjokkert over hvor dårlig utdannelsen er på dette temaet i Norge og så blir involvert i aktivisme, sier Lena Valentina Mair.