Skal vi snakke saklig og etterrettelig om Ocean Space, Tjora?

«Påføring av skyld og skam» er som kjent den femte av Berit Ås' hersketeknikker, og jeg synes det er en drøy, og, for meg, svært uvant debattmetode. La meg likevel forsøke å gi mitt syn både på deres, og enkelte andres innsigelser. Jeg må også korrigere noen feil.

Les det opprinnelige innlegget til Aksel Tjora her: Ocean Space Center og NTNUs beste.

Tjora er forarget. Han hevder at jeg gjør en «tilsnikelse» i et intervju i Adresseavisen ved å omtale OSC som «NTNU og Sintefs prosjekt». Dette er en oppsiktsvekkende beskyldning, all den tid det jeg faktisk sier i intervjuet er det stikk motsatte. Sitatet mitt lyder: «[D]et er viktig å være klar over at OSC ikke er NTNU og Sintefs prosjekt, men Statens» (min understreking). Hvorfor ønsker styremedlem Tjora å vrenge min uttalelse opp ned på trykk?

Tjora omtaler også Sintef som «en ren markedsaktør innenfor oppdragsforskningen», og flere av naboene omtaler Sintef konsekvent som «kommersiell». Sannheten er at Sintef er en ideell stiftelse med forskningsinstitutter som datterselskap, som mottar grunnbevilgning av Staten (ca. åtte prosent av inntektene) for det formål å sikre at næringsliv og offentlig sektor har tilgang til relevant kompetanse og forskningstjenester av høy internasjonal kvalitet. Forskningsinstituttene er strengt regulert ved at alt overskudd pløyes tilbake i forskning, laboratorier og lignende, og ingen eiere kan ta utbytte. Det er korrekt at ca. 50 prosent av Sintef-konsernets virksomhet er forskningsoppdrag for næringsliv og ti prosent forskningsoppdrag for offentlig sektor, mens 40 prosent av virksomheten vår er såkalt bidragsforskning, finansiert av Norges Forskningsråd, EUs rammeprogram og lignende.

Det er i et samspill mellom slik bidrags- og oppdragsforskning, og i svært stor utstrekning i samarbeid med fagmiljøer på NTNU, at vi utvikler ny teknologi og kunnskap som raskt kan tas i bruk, og kan bidra til den grønne, digitale omstillingen nasjonen trenger, ikke minst i tilknytning til havnæringene. Dette er kjernen i Sintefs samfunnsoppdrag, og det er grunnen til at Sintef Ocean er villig til å inngå svært omfattende forpliktelser, som for oss innebærer en betydelig risiko, i motsetning til hva Tjora hevder i sitt innlegg.

Tjora beskriver det som sin rolle å «jobbe for å styrke undervisning og forskning, og utvikle infrastruktur (som laboratorier og læringsarealer) som i størst mulig grad støtter faglig aktivitet, helt fra førsteårsstudentens øvingsarbeid til professorens grunnforskning». Han er kritisk til de store bassengene som han hevder at begrenser universitetets fleksibilitet på Tyholt i fremtiden.

Det er selvsagt helt legitimt at et styremedlem på NTNU er opptatt av universitetets beste. Men han bør vite at Staten ikke investerer i OSC som et rent universitetsprosjekt. I pressemeldingen i forbindelse med bevilgningen til forprosjekt står følgende om begrunnelsen for investeringen: Regjeringen prioriterer Ocean Space Centre som skal være et internasjonalt ledende kunnskapssenter for havromsteknologi. Det er viktig at norske havindustrier bevarer sin sterke posisjon også fremover, sier statsminister Erna Solberg (H).« Industri- og næringsinteressene i OSC er faktisk så viktige at det er Nærings- og fiskeridepartementet, og ikke Kunnskapsdepartementet som skal stå for investeringen, selv om det er sannsynlig at NTNU blir den endelige eier.

Jeg oppfatter at regjeringen ønsker å videreutvikle det verdensledende miljøet som NTNU og Sintef representerer, rundt det marintekniske senteret som har ruvet i landskapet på Tyholt helt siden 1939. Slik jeg oppfatter det, har jo styrken der nettopp vært samspillet og spennet mellom grunnleggende og anvendt forskning, testing av nær-kommersielle prototyper, granskning etter hendelser og kommersialiseringer - alt med næringslivet tett på senteret. Laboratorier og kompetanse har vist seg fleksible til både å utvikle og til å gripe nye muligheter etter hvert som samfunns- og markedsbehov har gitt nye impulser. Samspillet mellom Sintef og NTNU, spesielt gjennom forskningsprosjekter og tilhørende laboratorieaktivitet, men også innen utdanning, er ifølge instituttledelsen og mange professorer omtalt som særlig verdifullt. Det er også bekreftet av tredjeparter, og det inkluderer også de største bassengene. Dette må legges til grunn i planleggingen, og det vet jeg Tjora forstår.

Norge er i dag en teknologisk ledende havnasjon, men det er mange som ønsker å gjøre oss rangen stridig. Derfor er det bygget og det bygges lignende laboratorier for modellforsøk i andre deler av verden, blant annet i Singapore, Brasil, Kina og Korea, og stort sett alt med statlig finansiering, slik også våre etablerte konkurrenter i Europa har fått det. Som Tjora påpeker har EU strenge konkurranseregler knyttet til statsstøtte, og derfor har Nærings- og fiskeridepartementet forelagt OSC-prosjektet for EFTAs overvåkningsorgan, ESA, for å sikre at ESA er enig i at OSC-prosjektet ikke representerer brudd på disse veldig kompliserte reglene. NTNU, støttet av Sintef, har vært sterkt engasjert i prosessen. Det er i tilknytning nettopp til ESAs behandling Tjora får seg til å skrive følgende: «Det er ikke spesielt tillitvekkende at Gjørv forsøker å forkle det formelle skillet mellom NTNU og Sintef». Hva han sikter til her er helt uforståelig for meg. Og det er sterkt skadelig. Både Sintef og jeg er avhengige av tillit for å kunne løse vårt samfunnsoppdrag.

Før jeg kom til Sintef jobbet jeg i det som nå heter Equinor. En av mine oppgaver der var å forsøke å få kontroll på Statens prosjekt «CO2-Test Center Mongstad», etter at kostnadene innledningsvis var grovt feilberegnet. Basert på slik dyrkjøpt erfaring var derfor en av mine absolutte betingelser for å ta jobben som konsernsjef i Sintef at jeg skulle få gjennomføre en helt ny vurdering av om det er behov for bassengene som er kjernen i Ocean Space Center. Jeg var selv skeptisk, i lys av hva jeg hadde oppfattet av hvor langt vitenskapen er kommet med digitale simuleringer. Jeg var bekymret for at prosjektet var gått ut på dato, enten faglig, som dr. ing. Elin Marita Hermundstad nylig har hevdet, eller markedsmessig, som forfektet av professor emeritus Odd Magnus Faltinsen.

Etter at vi gjorde trepartsfusjonen som ble til Sintef Ocean kom det inn helt ny ledelse på Tyholt, med en kybernetiker som leder, helt uten prestisje eller andre bindinger til OSC-prosjektet. Etter noen måneders undersøkelser og vurdering var den faglige tilråding fra Sintef Ocean-ledelsen at bassengene er faglig nødvendige, nettopp av de grunner instituttleder Sverre Steen nå inngående har formidlet i Adressa. Deres oppdaterte vurdering er også at modellforsøk vil være sterkt etterspurt i lang tid, nettopp av de grunner flere høyteknologiske bedrifter og andre markedsaktører har fremført samme sted.

Det er derfor ikke frykt, prestisje eller lojalitet, men faglige og markedsmessige vurderinger som ligger bak ønsket om å bygge bassengene, som jeg forøvrig må få gjenta at må være ferskvannsbasseng, plassert på stabil grunn.

Mitt spørsmål om senteret var moderne nok var imidlertid ikke forgjeves. Gjennomgangen avdekket at senteret manglet et viktig element i et verdensledende forskningssenter for havet; data fra sensorer i sjøen og avanserte operasjoner i full skala. Den delen av prosjektet som nå heter Fjordlab, som inkluderer installasjoner i Trondheimsfjorden, ved Hitra/Frøya og Ålesund. Jeg oppfatter at Fjordlab omfavnes sterkt både av den marintekniske, men også det biologiske fagmiljøet ved NTNU, og er en mulighet til å kombinere teknologi og miljø på en måte som vil gjøre det norske senteret helt unikt.

OSC er Statens prosjekt, men etter initiativ og sterk oppfordring, opprinnelig kanskje mest fra Sintef, men etter hvert også i like stor grad NTNU, slik jeg opplever det. Det jeg skulle ønske at styremedlem Tjora og jeg kunne snakket om her i Adressa, er at myndighetene nå står ved et viktig veivalg. Skal de bygge senteret med den funksjonalitet Statsbygg har foreslått, eller skal de kutte en milliard på grunn av økt usikkerhet i leverandørmarkedet for forskningsutstyr? Kuttalternativene omfatter nettopp Fjordlab og to andre viktige laboratorier rettet mot energiløsninger for nullutslipps skipsfart og strukturer for havvind og solenergi fra havet. Mitt råd er å investere nå, for å sikre at Norge og Trondheim, langt inn i fremtiden, forblir det mest attraktive stedet i verden for de som tenker skarpest på hvordan vi sikrer energi, mat, materialer og mobilitet fra havet i en bærekraftig fremtid.

Innlegget har tidligere vært på trykk i Adressa.

Les mer om Ocean Space Center her.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.