Rom for Læring – slik kan det se ut

Nå skal det kuttes i NTNU sin nye campus. Kabalen skal legges på nytt. Alt skal revurderes, og det skal skjæres til beinet. Det er kort og godt bestillingen fra olje og…. beklager, Forskning og høyere utdanningsministeren. Det er med inderlig oppgitthet og dyp frustrasjon at jeg hører han framsnakke «økt arealeffektivitet». Jeg har veldig små forventninger til at han mener at høytsvevende glassatrier, vrimletrapper og andre luftige saler skal bort. Nei, de må vi ha, for det blir så bra bilder!

Hva om vi heller spurte oss selv. Hva trenger vi? Hva har vi behov for?

Hva vi behøver kommer helt an på hva vi skal drive med. Skal du bli god til å klatre så trenger du en klatrevegg å trene i. Skal du blir god i håndball så trenger du en gymsal/håndballbane. Og skal du blir gå til å hoppe på ski, trenger du en hoppbakke. Du blir ikke god til å klatre i et rom med 2 meter og 40 centimeter takhøyde, og du blir ikke god til å spille håndball ved å sitte på et kontor og lese om håndball, og du blir ikke verdensmester til å hoppe på ski om du må klare deg med en gymsal.

Hva vi skal drive med

Det vi i all hovedsak skal drive med på et universitet, som NTNU tross alt er, er forskning og undervisning. For å forske og undervise trenger vi lokaler som er egnet til å drive med forskning og undervisning.

Vi trenger et godt kontor (og med kontor mener jeg ikke en 8 kvm bøttekott i glass (som Benthams panoptikon), men en 16-18 kvm kontor med glass i kun en vegg (også kjent som vindu), for å kunne drive forskning — i alle fall lese og skrive delen av forskninger, som er det som tar lengst tid og krever størst konsentrasjon. Vi trenger også et kontor for å kunne drive effektiv (og da mener jeg læringseffektiv) veiledning av doktorander og master studenter, og da må vi ha plass til dem inne på kontoret. Jeg bruker aktivt det materialet (i all hovedsak bøker) som jeg har på kontoret, ikke bare i min egen forsking, men også i veiledningen av doktorander og masterstudenter.

Men jeg har ikke tenkt å skrive om behovet for cellekontor (denne gangen). Det jeg har vil skrive litt om er behovet for bedre rom for læring. Også kjent som undervisningsrom. Selv om mye av tiden vi bruker på undervisning (utover veiledning) også foregår på kontoret, forberedelse, tilbakemeldinger, evaluering, og sensurering. Så er det rommet vi underviser i, jeg har lyst til å si noe om. Vi på NTNU har et prekært behov for mer moderne rom for å kunne skape en god læringsreise. Dette gjelder spesielt for fjerde og femte års studenter.

Vi behøver flatt gulv

Med god læring, mener jeg at studentene ikke bare skal kunne gjengi stoffet (teorier og modeller osv.), på en endelig eksamen (for så stort sett å glemme det), men at de skal kunne reflektere over, velge blant ulike modeller og teorier, diskutere, og anvende stoffet i praksis. God undervisning for meg handler om å tilrettelegge for disse kritiske refleksjonene gjennom pensumvalg, forelesningsformat, øvingsopplegg, casediskusjoner og evalueringsformer. Dette har erfaringsmessig vist seg å være svært vanskelig å få til på NTNU, i alle fall på Gløshaugen.

Jeg har i mange år brukt klasserom med flatt gulv. Men dem er det rift om, og de er vanskelige å få tak i. Men jeg vill heller undervise fra klokka 18 -21 enn å få tildelt et vanlig auditorium, for disse kan utelukkende brukes til en-veis forelesning.

I et klasserom med flatt gulv som i følge normen skal kunne romme 55 studenter får jeg i et hestesko-oppsett plass til 25 studenter. Hadde rommet vært designet som et semi-sirkulært auditorium. Så kunne dette arealet rommet ca 40-45 studenter. Det er kanskje ikke arealeffektivt, men det er heller ikke en klatrevegg, håndballbane eller hoppbakke. Men disse arealene er læringseffektive. Og hvorfor i all verden skal arealeffektivitet trumfe alt annet. Arealeffektivitet kan ikke være et mål i seg selv. Det gir ingen mening. Vi risikerer jo å ende opp som Universitetet i Malmø som bygde nytt bygg til 750 millioner kroner som ble stående tomt i to år fordi ingen ville bruke det. Det var ikke egnet til den aktiviteten som skulle foregå der (for å gjøre en lang historie kort). Men det var helt sikket arealeffektivt.

Et auditorium hvor det er diskusjonen som gjelder

Et semi-sirkulært auditorium gjør at studentene i snitt ser ansiktet til minst 2/3 av sine medstudenter i tillegg til den/de som underviser og leder diskusjonen. I et vanlig auditorium ser studentene utelukkende ansiktet til den som underviser og kun nakken på sine medstudenter. I et semi-sirkulært auditorium rom er det i all hovedsak diskusjon som gjelder. Det kreves, som et minimum, at alle har lest og reflekter over materialet som skal diskuteres før de kommer og skal diskutere stoffet sammen. Dette er sosiale og høyst studentaktive læringssituasjoner som veldig vanskelig ikke kan gjenskapes i det digitale rommet.

Her må vi stikke fingen i jorden og ta med oss det vi har lært av undervisning under pandemien. Rene enveisforelesninger kan lett gjøres digitalt. Spesielt om man stykker dem opp til kortere TED-talklignende snutter. Digitale enveisforelesninger vil ofte kunne fungere bedre live-forelesninger i et vanlig auditorium fordistudentene da han anledning til å pause, spole og se om igjen.

Skal NTNU rigges for fremtiden og skape en levende campus med engasjerte studenter og faglærere er det å ha gode undervisningsrom helt avgjørende.

Her er et eksempel på en plantegning av et semi-sirkulært auditorium som rommer ca 65 studenter. Slike rom som dette finnes på campus til alle større universitet rundt om i verden, i ulike størrelser fra 25 til 80 studenter.

Hver rad bakover i rommet er et nivå over raden foran. Høydeforskjellene er ikke veldig store, men nok til at man fra front av rommet ser over hodet på studenten foran og kan lese navneskiltet som står på bordet foran studenten som sitter på raden bak. Det er lett adkomst fra sidene og to «midtganger» slik at enhver student kan komme rakst og effektivt ut og inn (jeg vil anta at brannforskrifter også spiller en rolle her). Flatt gulv på første rad gjør at rommet lett tilgjengelig for bevegelseshemmede.

Her kan underviser skape diskusjoner mellom studentene og mellom grupper av studenter. For eksempel et case har kansje en CEO, en CTO og en markedsavdeling (eller det kan være en stor og viktig kunde, engineeringavd og markedsavd). som har til dels svært ulike oppfatninger av en situasjon. Da kan diskusjonsleder tildele ulike roller til de ulike delene av rommet, så diskuterer sine studentene disse ulike perspektivene, ikke først og fremst med den som leder diskusjonen (foreleser) men med hverandre.

Det å reflektere over og diskutere gjennom situasjoner fra nærings og organisajsonslivet som de skal møte i full mundur om bare kort tid, gjør at de er bedre forberedt på å møte sammensatte og komplekse situasjoner (ikke bare konsise eksamensspørsmål), der det ikke er helt åpenbart hvilken informasjon som er mest relevant, og hvor ulike prioriteringer og ulike prestasjonsmål mellom ulike beslutningsdeltakere fører til delvis motstidende interesser. Det styrker studentenes evne til å se flere perspetiver samtidig. Samt bidrar til å styrke studentenes evne til å uttrykke se verbalt på en presis og effektiv måe.

Tavler, vi må ha tavler

Jeg observerer også at det også diskuteres kutt på utstyrsfronten. Jeg vet ikke hva som var opprinnelig tenkt, men for å fasilitere slike diskusjoner er det viktig med godt med tavleplass. Det er ønskelig med minst 2, gjerne 3, tavle-batteri, der 3 tavler i hvert batteri kan løftes og senkes slik at men kan se 2 av 3 tavler i hvert batteriet til en hver tid.

På gulvet foran første rad i midten er det også en skjerm som den som underviser bruker til å se det som vises på skjermene over slik at han eller hun ser det som vises på slides o.l. uten å måtte snu ryggen til studentene.

Om det å «komme fra NTNU» skal bety at studentene kan noe, at det har lært noe, og at de kan bidra med noe i diskusjonene hos sine framtidige arbeidsgivere, så har vi behov for gode læringsareal.