Dragvoll er fremtidens campus

Først av alt: I mail til alle ansatte og studenter sendt ut onsdag kveld (4. Mai) beskrives campusalternativene, der nullalternativet (bli på Dragvoll) beskrives som «Bygge om til akseptabel funksjonell tilstand», mens det i alternativ 2 (Samle Dragvoll på Gløshaugen) brukes superlativer; synergi, høyere måloppnåelse, mer felles læringsareal. Hvorfor skal nullalternativet bare gi «akseptabel» funksjonell standard – alternativet har slikt beskrevet tapt før konkurransen har begynt.

Det snakkes varmt om Ola Borten Moe

Ola Borten Moes ønske og krav om besparelser i campusprosjektet er grunnlaget for den nye vendingen debatten og re-åpningen av muligheten for det omtalte nullalternativet. Moe er en omstridt politiker, og en personlighet i norsk politikk som det sett fra et bærekraftsperspektiv ikke er så lett å like. Man blir ikke populær i dagens akademia av å sitte som deleier i sitt eget oljeselskap, oppfordre til økt satsning på petroleumsfag og samtidig skulle balansere en klimakrise som akademisk ansatte og studenter forstår både realitet i, og virkningen av - på alle plan i samfunnet.

For første gang på lenge, snakkes det nå for øvrig varmt (og for all del kritisk, det er selvfølgelig et meningsspekter her) om Borten Moe i gangene på NTNU. Han kom for kort tid siden springende med en brannfakkel, men dertil en svært viktig en. Nå skal også nullalternativet: bli på Dragvoll utredes. Amalie Farestvedt, student og styremedlem ved NTNU skriver i Universitetsavisa at dette er en feilprioritering av regjeringen å pirke i prosjektets økonomiske ramme. Hun skriver «De siste ukene har det kommet kraftige sprekker i den idylliske visjonen om et sentrumsnært og samlet campus for alle. I prosjektet så man for seg et campus fullt av studentaktivitet, flere møter på tvers av studier og ikke minst, et campus med tette tak.» Vi er helt enige med Amalie i visjonen for studenten, men ikke i at denne visjonen krever samlokalisering på et enormt campusområde.

Hvor er motet til NTNU?

Én-campusprosjektet har blitt prestisje for NTNU, men i en del fora legges det frem som om de aller fleste er for samling, og salg av Dragvoll; det er en sannhet med store modifikasjoner. Studentrepresentantene (som Amalie Farestvedt) representerer kun de som deltok i studentvalget (i 2022 var valgoppslutningen på 10%). På den andre siden uttaler prosjektdirektør ved NTNU, Merete Kvidal seg om prosjektet i tilsvarende ordelag når det kommer til at NTNU sin evne til å yte samfunnet er avhengig av samling. Hun skriver i Adresseavisen «Et av NTNUs viktigste verktøy for å bidra til dette, er å samle våre fagmiljøer ved Gløshaugen.» Vi mener det er provoserende å mene at det er samling av campus som er verktøyet i så måte, og ikke universitetets ansatte, studenter og arbeidet disse gjør på tvers av fagfelt uavhengig av hvor de sitter lokalisert. Det er vanskelig å skjønne at en campus som allerede i dag strekker seg 1,3km i luftlinje fra Hovedbygget til Institutt for bygg og miljøteknikk, skal løse samfunnsutfordringene bedre av å øke sin geografiske utstrekning ytterlige. Vi forstår ikke at «synergiene» og «måloppnåelsen» blir større av dette. Rent tidsmessig (og praktisk henseende) beregner Google at det tar 19 minutter å gå på tvers av Gløshaugen Campus. Dette tilsvarer avstanden fra Realfagsbygget til Dragvoll som beregnes til 17minutter inklusiv gange i begge ender, om man benytter buss nummer 3 utenfor rushtid – dette uten at bussen er en NTNU-direkterute.

En av argumentene mot Dragvoll har vært transport og lokasjon langt utenfor sentrum og langt fra de andre campusene. Samtidig er det ikke lagt opp til gode transportalternativer mellom campusene, ei heller til sentrum. Hvor er motet til Norges ledende universitet på teknologi og naturvitenskap? Hvor blir det av ideene om kabelbaner mellom campusene, førerløse trikker eller busser som går skytteltrafikk, eller andre løsninger som bidrar i transportproblematikken?

Det er helt klart at samarbeidet mellom campusene må styrkes og det må bli lettere å ta fag på tvers uten å sykle seg svett og komme for sent til forelesning på neste campus med bare 15 min pause mellom forelesninger, men at den eneste løsningen på dette er å bygge en så stor campus at avstandene å gå fra en side til den andre, også vil overskride 20 minutter er for å bruke et enkelt uttrykk: uforståelig.

Kanskje ha en folkeavstemning?

Skal man så tenke klima og bærekraft, er byggebransjen en versting. Ja, man kan bygge Co2-vennlig, men økt forbruk gir uansett hvordan man vrir og vender på det økt karbonavtrykk. I tillegg kommer effektene av økt bebygd areal og fortetting. I bærekraftbegrepet ligger også sosial og økonomisk bærekraft; hvordan vil stadig sentralisering av studentene påvirke leieprisene og ikke minst kvaliteten på studentboliger inn mot sentrum?

Vi håper den kommende utredningen og de påfølgende styreavgjørelsene tar hensyn til de menneskelige aspektene ved å flytte og sentralisere tusenvis av studenter, og at avgjørelsene gjøres på bakgrunn av reell medbestemmelse - kanskje skulle vi hatt en "folkeavstemning" for studenter og ansatte på Dragvoll omkring saken? 90% av studentmassen er dessverre ikke representert gjennom deres studentrepresentanter.

Mindre plass til rådighet gir mindre kontorarealer og flere store flermanskontor eller åpne landskap. Dette gir ikke rom for studentveiledning og ro til å tenke. Vi kan ikke tvinge ansatte med barn til å droppe bilen i en vidstrakt by uten at dette vil få konsekvenser for deres tilstedeværelse på campus, rett og slett fordi hverdagen ikke vil gå opp. Vi skaper ikke samarbeid ved å lage et enormt campusområde rundt Gløshaugen. Farestvedt trekker også frem koblinger mellom campussturktur og psykisk helse, men at den psykiske helsen skal bli bedre ved å bli en enda mindre brikke på en enorm campus er vanskelig å forstå. Lokaliseringen til Dragvoll campus har et enormt potensial som i dag ikke er utnyttet. Nærhet til marka og grøntarealer er i seg selv et argument, særlig i en verden der vi ønsker bedre fysisk og psykisk helse. Det er til og med vist at utsikt til grøntarealer fra lesesalen gir signifikant høyere eksamensresultater. Hvordan vektes disse stedsbaserte kvalitetene? Universitetsavisa skriver nylig om hvordan de opprinnelige planene for Dragvoll i sin tid var – nettopp som en marka-nær campus med alle fasiliteter i nærheten. Vi kan ikke bruke argumentet om at det er liv på campus på Gløshaugen, men ikke på Dragvoll når forholdene ikke legges til rette for studentene på Dragvoll; det er en sammenligning uten like forutsetninger.

Dragvoll - en fremtidens campus

Før studentorganisasjonene på Dragvoll har fått penger, organisasjonskontorer, lokaler til hygge, organisasjonsaktiviteter og et reelt godt transporttilbud til andre campuser og sentrum kan ikke campusene sammenlignes. Ei heller uten at det bygges studenthybler rundt Dragvoll: først da er det mulig å reelt sammenligne de to campusene og vurdere deres potensiale. Nytt revidert vedtak skal gjøres før dette lar seg gjøre, men det er trist om vedtaket gjøres på bakgrunn av at det er gått prestisje i prosjektet, med begrenset medbestemmelse fra ansatte og/eller studenter, eller uten at overnevnte «myke» argumenter vektlegges tilstrekkelig. Tilbake til start: Et akseptabelt nullalternativ på Dragvoll er ikke godt nok. Nullalternativet bør være fremoverlent og gi særdeles gode arealer, og løsninger, men lokasjon Dragvoll gir unike muligheter i så måte: en fremtidens campus.

Vi er faktisk mange som ønsker at også fremtidens studenter og ansatte kan ta seg en skitur i lunsjen uten bruk av kollektivtrafikk eller bil.

Om det skal brukes ekstra milliarder på NTNU: bruk disse på nettopp studentene, forskning, samarbeidsprosjekter og utvikling av undervisning slik at studentene ser det som en stor styrke å møte på campus - dette er essensielt for å møte framtiden som et fremtidsrettet universitet.