Et fargerikt kaos og et slag for utveksling

På tross av en ambisiøs regjering, grande universitetsstrategier og solid studiestøtte, var det allerede før pandemien en nedgang i utveksling og utenlandsstudier. I dette lille reisebrevet skal jeg forkynne det glade budskapet om kulturutveksling og fortelle hva India kan lære oss om velkomst av innvekslingsstudenter.

Jeg sitter for øyeblikket på en kafé på Indian Institute of Technology Madras i varme Chennai, stedet jeg skal tilbringe det kommende studieåret. To måneder inn i skoleåret, er jeg like forelsket i det å være utvekslingsstudent som jeg er i dette vakre landet.

Fakta

Amalie Farestvedt

Amalie Farestvedt er en av UAs seks gjesteskribenter.

Navn: Amalie Farestvedt

Utdanning: 3. år, bionanoteknologi. Er på utveksling på IITM (Indian Institute of Technology Madras) i Sør-India i 2022/23

Tidligere roller i UH-sektoren: representant i NTNU-styret og ledergruppen til Studenttinget 2021/22

Faglige interesser: forskning og utvikling av alternative proteiner.

Opptatt av: universitetets ansvar for samfunnsoppdraget, bruk av rasjonalitet og evidens for å forbedre verden, bærekraft, psykososialt læringsmiljø og studentfrivillighet

Etter en litt kronglete begynnelse, fylt med indisk byråkrati og papirarbeid i øst og vest, var følelsen av å være hjemme allerede på plass. Universitetet mitt ligger i en nasjonalpark midt i en millionby, et fristed fylt med vakker regnskog og antiloper vandrende omkring på campus. Alle studentene samt flesteparten av professorene bor på campus noe som raskt gir en hjemlig følelse. Siden du stort sett alltid ser noen du kjenner, føler man at universitet tar deg imot med åpne armer.

På utveksling er hver dag et lite eventyr med nye og spennende inntrykk. Skjønnheten i å være i en ny kultur er at det som for folk flest er hverdagslige og trivielle detaljer, blir eksotiske mysterier for deg. Hvorfor spiser man ikke med venstre hånd i India? Hvordan beveger man seg egentlig i trafikken her? Det er på mange måter befriende å ikke skulle vite alt. Det går helt fint å gjøre feil, så lenge man er åpen for å lære. I India blir et hvert forsøk på å utforske kulturen belønnet med smil og oppfordringer.

Er det en ting jeg har lært, og det som nok er kjernen av min forelskelse med den indiske kulturen, så er det hvor vennlig og imøtekommende man kan være. I India har man generelt en helt annen innstilling rundt hvordan man møter mennesker, spesielt i form av gjestfrihet, enn den jeg har funnet i Norge. Det eksempelet som virkelig fikk meg til å innse dette var da en helt fremmed gutt lånte bort mopeden min til meg slik at jeg kunne gå på do. Han spurte ikke en gang om navn eller nummer så han kunne kontakte meg.

Jeg føler meg heldig som får oppleve disse vakre sidene av en ny kultur. Spesielt siden det ikke alltid er så lett å komme seg på utveksling som universitetsstrategien nok skulle ønske. Om det ikke var for en god porsjon stahet, tror jeg ikke at jeg hadde kommet meg til India. De fleste er enige om at det går alt for få ressurser i det administrative støtteapparatet på NTNU. Dette er en generell bemerkning, men er spesielt sant når det kommer til internasjonalisering. På universitet her er den internasjonale seksjonen på størrelse med den på NTNU, men har kun i oppgave å støtte 30 innvekslende studenter, ikke tusenvis.

Norsk studentorganisasjon vedtok tidligere i år at det bør være aktiv avmelding fra utveksling. Personlig følte jeg aldri at utveksling var normen, slik vi studentene ønsker. Informasjonen om utveksling var fragmentert og i siste liten. Informasjonsmøte kom to dager før fristen. Jeg har heldigvis en linjeforening fylt med støttende medlemmer, og var derfor ikke like avhengig av informasjonen fra NTNUs side. Etter sendt søknad gikk det flere måneder før jeg hørte noe, og jeg endte opp med å søke på egen hånd utenom de offisielle kanalene. Her må det bemerkes at dette også er et resultat det trege indiske byråkrati og mitt mer eksotiske valg av destinasjon. Jeg er sikker på den dårlige oppfølgingen ikke skyldes verken vond vilje eller dårlig arbeid, men heller en administrasjon som har lidd for lenge under ABE-kuttene.

Det finnes heldigvis også håpefulle historier i NTNU-systemet. Tidligere i vår møtte jeg en professor som reiste til Storbritannia på eget initiativ for å sette sammen en «utvekslings-pakke». Dette er en fagkombinasjon som er laget for studenter ved hans studieprogram. Tanken er ikke å begrense valgmuligheter av hverken destinasjon eller fag, men å gi et enkelt alternativ til dem som ønsker å reise ut, men ikke ønsker å føre krig med papirmøllen.

Så for å gi reisebrevet mitt en moral, har jeg en oppfordring til alle: bidra til å støtte inn- og utveksling på din egen måte. Enten du gjør dette på et personlig nivå gjennom å gi en varm velkomst til de nye utvekslingsstudentene, om det er ved å oppfordre en stipendiat til å dra ut et semester eller om det er ved å arbeide systematisk for å forbedre NTNUs utvekslingsrutiner.

Et utvekslingsår kan være livsendrende for en persons liv, jeg er allerede sikker på at India kommer til å gjøre et solid inntrykk på meg.