Teknologien som hjelper oss overalt ̶ har vi råd til å glemme den?

Fagmiljøet har gjort en del for å ta vare på historien. Boka «Verktøy og vitenskap. Datahistorien ved NTNU», skrevet av Ola Nordal ble utgitt i 2010. Våren 2022 åpnet vi et lite datamuseum på Biblioteket i Realfagbygget på Gløshaugen. Rommet er svært begrenset, men noen utvalgte gjenstander og en tidslinje er på plass. Politikere og ledere har nå økt fokus på sikkerhet og beredskap, og en utilsiktet, men alvorlig konsekvens er at NTNUs omfattende og unike samling av datamaskiner og annet IKT-utstyr fra siste vel 60 år står i fare for å bli kastet. Samlingen består av små og store datamaskiner, dokumentasjon, kalkulatorer, printere, terminaler og diverse laboratorieutstyr som i sin tid var svært viktig for forskning, undervisning og nasjonal industri. Utstyret har vært med på å bygge landet! Nå fyller det opp et av NTNUs største tilfluktsrom på Gløshaugen. Alle slike rom skal nå settes i stand. Alt som er lagret der må ut. Dette innebærer i beste fall en større flyttejobb, og i verste fall at mye av teknologihistorien må kastes. Men en utflytting gir også muligheter!

Tidligere NTH, nå NTNU, har hatt stor betydning for utviklingen innen IKT og bruk av IKT både nasjonalt og internasjonalt. Den historiske samlingen demonstrerer både mangfold og utvikling. Foruten produkter utviklet av norske bedrifter inneholder den de viktigste tidstypiske maskiner ̶ fra analoge maskiner og hullkort, gjennom alle epoker av digitale maskiner, og i alle tenkelige format. Mye av utstyret var unikt i Norge, fordi man ofte var tidlig ute og var ekspertbrukere. Alt har bidratt til å gjøre Norge til et av verdens mest moderne og digitaliserte land.

For 60 år siden var datamaskinen en regnemaskin. I dag er IKT samfunnskritisk infrastruktur, en teknologi som alle bruker, både bevisst og ubevisst. Vi må ofte forholde oss til den, men dessverre ofte uten å forstå den. I starten hadde man en stor maskin på deling mellom alle ansatte og studenter, mens i dag har de aller fleste studenter minst to private maskiner, f.eks. en bærbar PC og en smart mobiltelefon. Programvare, lagringsmedium, metodikk og dokumentasjon har forandret seg voldsomt gjennom disse årene, og endringstakten bare øker. Få teknologi-områder har hatt en slik rivende utvikling.

Kan det være riktig å bruke tid og ressurser på gamle datamaskiner og annen teknologihistorie? Vi mener det. Utover det at den teknologiske utviklingen er imponerende og tidvis forbløffende, så kan den også være rar og spennende ̶ kanskje særlig for ungdom som er vant til å gå med en datamaskin i lomma, og som anser datakraft og internett like selvfølgelig som vann i springen. Miniatyriseringen av maskinvare har gradvis gjort produktene mindre og mindre. Mye av datakraften er i dag pakket inn i små svarte brikker på noen få kvadratmillimeter. Eldre utstyrsenheter er mye åpnere og lettere å forstå og formidle.

Ambisjonene må være høyere enn en utstilling av «døde» maskiner. Et utvalg av maskinene og apparatene samt utvalgt programvare eller brukseksempler bør presenteres i et opplevelsessenter. Det haster også å få intervjuet de som var nøkkel-personer og pionerer i den tidlige utviklingen. Vi bør samle kunnskapen som kun sitter i hukommelsen til brukerne – for eksempel hvordan utstyret har vært essensielt for utviklingen av det moderne Norge. Viktige dokumenter må registreres og sikres for ettertiden.

Teknologiens historiske utvikling kan motivere for videre fordypelse og forståelse av dagens teknologi, og burde dermed kunne inspirere kommende generasjoner. Den mest usynlige delen er utviklingen av programvare, algoritmer og metoder. Den er like viktig som den fysiske utviklingen, men er mye vanskeligere å formidle. Det trenger både plass og dyktige pedagoger. Hva betyr egentlig digitalisering? Hvor er dataene lagret og hvordan kan de komme til meg?

Et opplevelsessenter burde kunne samlokaliseres med et innovativt arbeidsfellesskap, eller «coworking space» som det heter på «nynorsk». Historien demonstrerer tidligere tiders muligheter og begrensninger som la rammene for der teknologien endte opp i dag. Vi vil kunne få synergier ved at det hjelper oss å se både bakover og fremover i tid, gjerne ved at trønderske bedrifter stiller ut sine nyeste produkter, prototyper eller produkt-ideer i de samme lokalene. Senteret burde foruten en utstilling inneholde et verksted og lager, samt et mindre auditorium og kafé. Vi vil slå et slag for drift, bruk av eldre maskiner og programmering som en hobby for ungdom i alle aldre! Stedet kan bli en møteplass for alle datahobbyister. Trondheim kan få en ny severdighet som bygger opp under kallenavnet teknologihovedstaden. Det vil kunne gi økt interesse for og forståelse av nåværende og fremtidig kunnskap om den viktige teknologien som er med og hjelper oss overalt.

Det haster å skaffe finansiering og å få etablert et prosjekt for dette. Hvordan synes du dette bør utformes? Hvem vil være med? Teknologihistorien kan ikke kastes, den er et felleseie og må bevares og gjøres tilgjengelig for fremtiden ̶ for økt forståelse, inspirasjon og nyskaping!

Innlegget var opprinnelig publisert i Adresseavisen.