Relevans er et ord som blir mye brukt i akademia i disse dager, og særlig arbeidslivsrelevans. På samme måte som «Kultur for kvalitet i høyere utdanning» ble et politisk budskap, så har denne bølgen brakt med seg begrepet relevans. Jeg er en av de som jubler når ord som kultur og relevans blir koblet til utdanning fordi det vitner om at utdanning skal være noe mer enn et samlebånd. Den må være av en kvalitet som ikke bare skal måles i skjema og tall, og som kan bidra til å skape flere studenter med kompetanse til å forandre verden. Vi må nok kanskje erkjenne at vi har et godt stykke igjen før kultur og relevans er helt på plass, men veien dit er heldigvis åpen og uforutsigbar.
Fakta
Ann-Kristin Tveten
Utdanning: Bioingeniør i Ålesund, MSc Bioteknologi, NTNU og PhD i mikrobiologi fra NVH/NMBU.
Nåværende jobb: Førsteamanuensis ved Institutt for biologiske fag (IBA) og altmuligdame.
Roller i UH-sektoren: Har vært tillitsvalgt for NITO, både lokalt og sentralt for NITO universitet og høgskoler og forhandlingsutvalg.
Har hatt administrative roller som FoU-koordinator for gamle Høgskolen i Ålesund og nestleder for forskning ved IBA. Er programleder for bachelorprogram i Bioteknologi og et årsstudium ved IBA.
Faglige interesser: Mikrobiologi og molekylærbiologi. Laboratorieanalyser.
Er opptatt av: Praktisk studentaktiv læring, gjerne på laboratoriet. Alternative vurderingsformer.
Ta aktiv del i egen læring
Disse begrepene skaper noen forventninger til en viss form for dialog i undervisningen. En dialog som kan lede i alle retninger, enten det er knyttet til fag eller andre tema, og rommer til dels både lange utgreiinger og kraftige digresjoner. Det er ofte nødvendig å avvike fra det konkrete svaret for å gi en viss kontekst for å skape en bedre forståelse. Vi må tørre å ta med litt av det som ikke nødvendigvis fremstår som relevant for å kunne gi et bedre svar. For til syvende og sist er alt relevant, selv om det ikke alltid er åpenbart hvorfor. Der kommer erfaring inn i bildet; et perspektiv som bare gjentatte forsøk med prøving og feiling kan være med på å skape. Det er noe man opplever i arbeidslivet – noen ganger lykkes vi med det vi gjør, og noen ganger er det helt feilslått. Slik er hverdagen stort sett uansett hva man jobber med.
Eksamen er en «institusjon» som kunne gjennomgått en revisjon der hvor kultur og relevans var målet for utviklingen. Når eksamen nærmer seg med stormskritt, blir det liksom en egen stemning på campus. Studentene har stive og tomme blikk, mens ansatte har litt panikk for om INSPERA fungerer som det skal i år også. Det har vært mye skriveri om eksamen, både i Universitetsavisa og i andre riksmedier. Eksamenstid vekker mange sterke følelser hos alle og enhver, og særlig for studentene hvor eksamen kan påvirke fremtiden. Så hvordan kan kultur og relevans være med på å endre eksamensfølelsene?
Eksamen har mange former rundt omkring i verden, og når man besøker ulike universiteter så er det overraskende ofte at vurderingsformer blir et diskusjonstema. Eksamen inkluderer hele repertoaret fra systematisk bruk av selvrettende multiple choice-spørsmål til eksamenspoeng på alle studentaktiviteter gjennom hele studieåret. Personlig er jeg glad i eksamensformer der studentene selv får ta aktivt del i gjennomføringen: langsgående mappeoppgaver, hvor vi har en prosess med dialog, diskusjon, tilbakemelding og veiledning underveis, eller muntlig eksamen, hvor studentene kan lede an med presentasjoner og diskusjoner. For at det skal lykkes har jeg erfart at man må jobbe i retning av en inkluderende kultur hvor studenter tar aktiv del i egen læring. Riktignok krever det litt ekstra innsats fra både studenter og emneansvarlige for å få en slik eksamen til å fungere, for ikke å snakke om avklaring med det studieadministrative systemet. Jeg har selv brukt noen timer på å forklare vår studiekonsulent hvordan jeg ønsker å gjennomføre eksamen for å finne en «ramme» i systemet som passer. Kort sagt - det krever en god del forberedelse av studenter, sensorer og administrasjon. Men når eksamen er tilbakelagt, sitter jeg igjen med en solid vurdering av studentens kunnskap, ferdigheter og kompetanse i langt større grad enn jeg tidligere har oppnådd ved bruk av «klassisk» skriftlig eksamen. En dynamisk eksamensform tillater at studenten gjør feil, samtidig som det er handlingsrom for å oppdage feilen og rette den opp. Litt som i arbeidslivet.
Fagskolene bruker en god metode
Ser vi til fagskolene, så har disse funnet en god metode for å vurdere kandidatenes totale «sluttkompetanse». Etter to år med emner og eksamener, samt to år med lærlingtid, gjennomføres en fagprøve som går over to dager, hvor kandidat, veileder og eksamenskomité går gjennom ulike deler av relevante arbeidsoppgaver. En slik fagprøve hadde egentlig vært en ypperlig vurderingsmetode i høyere utdanning også, med en individuell vurdering over flere dager i stor grad ledet an av studentene selv. I høyere utdanning har vi brutt dette ned til praksis og prosjektoppgave, men fortsatt vurderes det som en eksamen, og gjerne i form av et skriftlig dokument. Etter å ha jobbet noen år med studenter som gjennomfører ulike bachelorprosjekter så har jeg ofte tenkt at: «Åh! Dersom sensor kunne observere studentene nå – hvordan de utvikler kompetanse og ferdigheter i løpet av denne perioden», så hadde det blitt langt flere toppkandidater. Min opplevelse er nemlig at ferdighetene og kompetansen til studenter ofte er bedre enn de klarer å uttrykke i form av skriftlig kunnskap på eksamen. Derfor er eksamensformer som kombinerer alle tre deler av læringsutbyttet mine favoritter, selv om det ikke alltid lar seg gjennomføre.
Nå finnes det nok ingen ideell eksamensform, og vurdering av læringsutbytte er vanskelig. Men det skal være vanskelig, det skal skape debatt, for hvis vi ikke tør å diskutere hva som fungerer og hva som ikke fungerer, så blir vi aldri bedre. Diskusjon skaper god kultur. Det er ikke alltid muntlig eksamen fungerer like godt, men det at denne eksamensformen i seg selv gir mulighet for å trekke inn flere av studentenes kvaliteter er et godt utgangspunkt. Diskusjoner om eksamensform og gjennomføring av eksamen bør inkludere studenter og forelesere, ikke bare ledere og politikere. Det er interessant hvor mange som mener noe om hvordan en eksamen bør gjennomføres. Midt oppe i det hele er en student som skal få vurdert sin oppnåelse av læringsutbytte og som snart skal ut i arbeidslivet med et papir fra universitetet.
Hva mener arbeidsgiverne?
Så hvordan skal vi da forholde oss til at arbeidslivet vurderer og ansetter personer basert på et vitnemål med eksamenskarakterer? Det er vel slik at den enkleste screeningmetoden for ansettelse eller innkalling til intervju er et papir med tall og et brev med faktaopplysninger om kandidaten. Altså er eksamensutfordringen kanskje ikke bare aktuell for akademia, men også for næringslivet. Kultur for kvalitet i høyere utdanning og arbeidslivsrelevans er store ambisjoner som gjør at studenter, akademia og næringsliv må jobbe sammen for å skape noe mer og ta de store diskusjonene. Det gjelder også for eksamen, som er en viktig kobling mellom student og ledige stillinger. Det hadde vært spennende å få noen betraktninger fra de som ansetter studenter om hvordan arbeidsgiverne oppfatter eksamen og hvilken verdi de legger i vitnemål sammenlignet med intervjuer. Da kan vi få litt innsikt i hvordan eksamensformer og -resultater oppfattes av næringslivet, og hvordan vi kan jobbe videre med vurdering som godt gjenspeiler den totale kompetansen til en student. Så satser vi på at også politikerne blir med på kulturarbeidet og ikke bare papirarbeidet.
