Ytring om Ocean Space Centre
Ansvarsfraskrivelsens høyborg?
NTNUs styre? Nei, de skal bare holdes orientert underveis og ikke ha noen som helst innflytelse på risikoen og konsekvensene som OSC potensielt har for NTNU. Altså, er det sant?
Er det virkelig så enkelt for NTNU å fraskrive seg alt ansvar? spør Siri Brunvoll. Hun reagerer på rektor Anne Borgs beskjed under styremøtet i januar.
Foto: Solveig Mikkelsen
Parkert. Ferdig snakka. NTNU har fått ryggen fri. «Vi har ikke ansvar for prosjektet Osean Space Centre og kommer ikke til å diskutere konsekvensreduserende tiltak for nabolaget. Det er brukerperspektivet NTNU skal ha. Brev fra bekymrede naboer og fagmiljø trenger dere ikke å bry dere med, de fikser rektor».
I over et år har nabolaget kjempet for å vise hvor inngripende utformingen av OSC vil være på nærområdet. Ocean Space Senter på Tyholt? Ja takk, men naboene vil at senteret skal bygges på en mer skånsom måte for nærområdet. Det er nemlig fullt mulig. M- og K-lab skal fjernes fra Tyholt, og det åpner et mulighetsrom til å se på alternativ utforming som kan ha stor betydning for nærområdet. Dersom det er vilje til det, da! Og det er her kjernen til den skarpe og ulekre OSC-debatten ligger. Det finnes ikke vilje til å se på muligheter for mer skånsom utbygging. NFD vil ikke. Statsbygg gidder ikke. NTNU bryr seg ikke. For hvorfor skal man egentlig det, når ingen har direkte ansvar for å gjøre det?
Ikke pek på meg
Statsbygg har allerede bestemt seg for hvordan senteret skal se ut. Og når to labber plutselig blir flyttet ut av prosjektet (Anne Borg og Alexandra Gjørv sin ide, by the way), er de fortsatt ikke villige til å gripe mulighetsrommet for å se om man kan gjøre noen konsekvensreduserende tiltak for nærområdet. Ikke engang når høyt kompetente fagfolk i nabolaget kommer med skisser til løsninger. Og hva gjør NTNU? Jo, Anne Borg løfter hendene i været og sier ikke pek på meg.
I forsøket på å navigere seg frem til riktig dialogpartner i saken, har nabolaget blitt kastet rundt i ring mellom den ene aktøren etter den andre. Sintef sier, «Ta kontakt med NTNU». NTNU sier, «Ta kontakt med NFD, de er eiere av prosjektet.» NFD sier, «NTNU og Sintef må svare på det, det er de som har dokumentasjonen». Trondheim kommune sier, «Du må snakke med NTNU/Sintef eller staten, vi skal bare se på reguleringsplanen». Og staten sier, «NTNU og Trondheim kommune hadde ikke andre alternativer de ønsket å undersøke, så derfor ble det Tyholt». Hvordan skal nabolaget vite hvor man kan bli hørt når man sendes rundt som en pingpongball?
På årets første styremøte ved NTNU, fikk vi svaret. På dette stedet i tidslinja til OSC, blir staten definert som oppdragsgiver, Statsbygg er tiltakshaver og byggherre, mens NTNU er kun fremtidig bruker og har ingen annen rolle enn å være aktiv deltager i prosjektrådet for å sikre brukerperspektivet. Og NTNUs styre, nei de skal bare holdes orientert underveis og ikke ha noen som helst innflytelse på risikoen og konsekvensene som OSC potensielt har for NTNU. Altså, er det sant? Er det virkelig så enkelt for NTNU å fraskrive seg alt ansvar? Når NTNU og Sintef er de som hittil har stått i bresjen for hele prosjektet. Mener NTNU virkelig at det var staten som kom på ideen og påla NTNU og Sintef å være med på reisen?
Rektor har satt nabolaget i sjakk matt
Saken er den, OSC-prosjektet er skapt, skissert og framsnakket av NTNU og Sintef. Etter hvert fikk ideskaperne med seg staten og politikerne på laget. Siden 2005 og fram til 2019, var det i all hovedsak NTNU og Sintef som ledet arbeidet og jobbet for å få staten og næringsliv til å se at dette er en god ide. Det ligger i oppdragets natur til utdanningsinstitusjonene - det er de som forvalter den strategiske og utøvende forskningen og utdanningen, mens staten stiller med midler og rammer.
I svarbrev til en bekymret del av fagmiljøet ved NTNU i 2019, skriver Olav Bolland at NTNU i 2018 fikk lov til å komme med en supplerende analyse etter et betydelig politisk påtrykk. Ja vel, så det var ikke staten som bad om en ny analyse, det var NTNU og Sintef som tryglet om å få levere ny eksamen for å se om vi kunne komme fram til riktig svar på prøven. Det var nemlig denne supplerende analysen som snudde prosjektet til å framstå som samfunnsøkonomisk lønnsomt, og som til slutt overbeviste Stortinget om å investere. I det samme brevet skriver Olav Bolland dessuten at «fra prosjektet først ble omtalt i en stortingsmelding i 2005 til leveranse KVU januar 2017, foregikk et stort politisk arbeid med å få staten til å etablere et slikt prosjekt». NTNU har altså, sammen med Sintef, hatt en ledende rolle i prosjektet hele veien. Er det da innafor å komme nå å si at NTNU ikke har ansvar annet enn å ivareta brukerperspektivet? Når påtrykket fra naboene blir ubehagelig og risikoen for omdømmetap stiger i horisonten, velger altså øverste leder å fraskrive NTNU alt ansvar og definere styrets rolle kun som rådgivende i saken.
Omkamp, det er ikke det man ber om. Man ber om å bli tatt hensyn til. Stoppe opp, heve blikket og ta en titt utenfor den engere krets. Det er rart hva man kan finne av gull hvis man bare våger å justere kikkertsiktet. Men rektor har satt nabolaget i sjakk matt. Kongen NFD står stødig på bakerste rad, og dronningen NTNU er trygg bak sine bønder i Statsbygg og hester i Sintef. Med mindre det dukker opp en hvit springer fra sidelinjen, må nabolaget avfinne seg med at den lille stemmen til innbyggerne i tårnet på Tyholt ikke har sjans til å bli hørt utenfor spillebrettet. Det er en trist sorti på et parti som kunne blitt et verdensledende samspill mellom David og Goliat.