Campus: Hva med risikoen, NTNU?

Campsprosjektet skulle i utgangspunktet samle «alle» fagmiljøene på campus Gløshaugen. Prisen for å få til dette var i utgangspunktet satt til litt under 12 milliarder. Med ny regjering kom det et krav fra ministeren for høyere utdanning om at dette måtte reduseres, og den videre planleggingen har vært basert på omtrent halvparten av det opprinnelige beløpet. Alle prosjekter kan sikkert håndtere en viss reduksjon, men det virker umulig at man skal kunne oppnå det samme med halvparten av pengene. NTNU’s campusprosjekt insisterer likevel på at det er mulig å få til campussamling også for dette nye beløpet (og gir dermed indirekte ministeren rett i at det opprinnelige beløpet var alt for høyt…).

Nå planlegger vi altså med et redusert prosjekt til ca. 6 milliarder. Vi frykter imidlertid at det ikke er særlig realistisk at vi vil ende med å få disse milliardene. Hvorfor det? Jo, vi ser det slik at den opprinnelige grunnen til at prosjektet ble sterkt redusert var den internasjonale økonomiske situasjonen, og det er dessverre ingenting som tyder på at denne sitasjonen skal endre seg til det bedre de nærmeste årene. Kanskje heller tvert imot. Dette betyr at det er betydelig risiko for at regjeringen bare vil bevilge penger for ett og ett delprosjekt av gangen, og at de kan finne på å avslutte prosjektet før det er ferdig, eller i hvert fall bestemme seg for å utsette videre gjennomføring for ett eller flere år underveis. Joda, ministeren har gitt tilsagn til totalsummen for hele prosjektet slik det er nå, men man må huske at dette er en minister som har vært tydelig på at «et vedtak bare er et vedtak frem til neste vedtak».

En annen risikofaktor er at den nye kontraktsformen som brukes i dette prosjektet. I det reviderte oppdragsbrever for campusprosjektet står det følgende «Som et ledd i å sikre god kostnadskontroll ved gjennomføring av prosjektet har regjeringen besluttet at det ved gjennomføring skal anvendes en streng kostnadsstyrt prosjektutvikling i form av design-to -cost. Design-to-cost innebærer at de økonomiske rammene for prosjektet er absolutte, innenfor de økonomiske føringer som er gitt.». Statsbygg har med andre ord innført som politikk at institusjonene skal betale overskridelser selv. Da har det stor betydning at den økonomiske situasjonen er totalt forandret fra det den var da prosjektet ble planlagt.

Vi har nå en situasjon med prisstigning på råvarer, materialer og arbeidskraft og i tillegg en renteheving. Dette betyr at det er stor risiko for overskridelser i forhold til de tall som inngår i beregningsgrunnlaget rett og slett fordi det vil være dyrere å bygge i årene fremover. I tillegg kommer overskridelser på grunn av uforutsette hendelser. Et eksempel er bygget for livsvitenskap ved UiO, som skulle koste noe over 6 milliarder. Det er nå anslått å koste minste 11 milliarder. Tør NTNU virkelig satse på at våre bygg ikke får overskridelser? Hva vil skje med prosjektet når overskridelsene kommer?

Å fortsette den kursen man nå har lagt, virker på grunn av de to ovennevnte faktorene i overkant risikabelt, ja nesten hasardiøst. Et motargument vi hører mye er at for NTNU er det nå et spørsmål om å få 5,75 milliarder eller ingenting. Til dette er det å si at de som argumenterer slik ikke ser det store bildet. Over en lengre periode er det selvsagt ikke slik at regjeringen ikke vil bevilge penger til nye bygg for Norges største universitet. Faktisk vil det være rimelig å tro at man over en lengre periode får omtrent like mye penger uansett hvordan man argumenterer. Det er kun hvis det er viktig for NTNU å få penger akkurat nå at argumentasjonen holder. Er det slik at dette er viktig? Vi vil si nei, med den begrunnelse at NTNU opprinnelig ba om 12 milliarder for å gjennomføre sin plan A. Når dette ikke lenger er mulig, trenger vi en plan B for hva vi skal gjøre når campussamling ikke lenger er forsvarlig.

En slik plan ser ikke ut til å finnes i dag, så vi tenker at NTNU bør ta et skritt tilbake og bruke noen år på å finne sin plan B før vi returnerer til køen.