Derfor ønsker vi samlokalisering

Det har blitt sagt og skrevet mye om campussamling, og vi har forståelse for at det kan være vanskelig å ta stilling til denne store og komplekse saken når alt er så usikkert som nå. I det følgende vil vi forklare hvorfor vi mener at nullalternativet, altså at vi blir værende på Dragvoll, ikke er en god løsning.

I oktober 2016 vedtok NTNUs styre at de ønsket samlet campus i Trondheim. Regjeringens beslutning om campussamling ble fattet i 2017. Etter Kunnskapsdepartementets kutt, vet vi dessverre at bygget som skulle huse kunst, arkitektur, musikk og design (KAMD) ikke kan realiseres som planlagt. De øvrige vedtatte planene om samling av Dragvoll-miljøene på Gløshaugen, samt oppgradering og utvidelse av læringsarealer på Gløshaugen, er likevel med i alternativene 1a, 1b og 2.

Til alle nåværende og framtidige studenter ved NTNU i Trondheim vil vi si at dere ved campussamling totalt sett vil få mer og langt bedre læringsarealer enn dere har tilgang på i dag. Dette gjelder både dere som er på Dragvoll og dere som er på Gløshaugen, men også dere ved de andre campusene i Trondheim. Vi får ikke realisert det planlagte sentrale læringsstrøket – men vi skal fortsatt ha et læringsstrøk, bare litt mer langstrakt og litt mindre kompakt.

Campussamling betyr også at studentfrivilligheten vil bli prioritert og få sin plass – på en levende campus med sterke studentmiljø, sosiale tilbud, velferdstilbud og matservering utover kvelden, og med nærhet til byen. I dag er bussene som går fra Dragvoll etter endte forelesninger stappfulle, og vi vet at mange Dragvoll-studenter velger å jobbe i læringsarealene på Gløshaugen og Kalvskinnet.

Vi frykter at nullalternativet vil gjøre Dragvoll til en enda mindre levende campus enn den er i dag. Og vi frykter en dominoeffekt. Institutt for psykologi skal flytte fra Dragvoll og inn i Senter for psykisk helse på Øya, mens instituttene som i dag er på Tunga, skal til Helgasetr på Øya. Disse fagmiljøene flytter uavhengig av campussamling, men de er avhengig av utvidelse i læringsarealer på Gløshaugen for å kunne gjennomføre sin undervisning.

Det er lett å tenke at 1300 færre studenter og 200 færre ansatte på Dragvoll vil frigi plass til andre fagmiljøer. Men det er ikke sånn at for eksempel Institutt for musikk, som i dag er spredt på seks ulike bygg, enkelt kan flytte inn i arealene som psykologene forlater. Utøvende musikere trenger dessuten gode scener i byen å spille på, og derfor er det heller ikke attraktivt for dem å flytte til Dragvoll.

I tillegg vil nullalternativet gjøre at Fakultet for naturvitenskap ikke får samlet sine institutter på Gløshaugen, noe som igjen vil gjøre at Institutt for lærerutdanning atter en gang må ut på leiemarkedet fordi de ikke får ta i bruk hele Campus Kalvskinnet.

Vi er ikke ute etter verken praktbygg eller luftslott. Vi ønsker oss hensiktsmessige arealer for studenter og ansatte – som gir gode muligheter for faglig utvikling. For oss handler campussamlingen om det vi fyller byggene med. Vi ønsker oss en campus der det yrer av liv fra morgen til kveld, slik det gjør på Campus Kalvskinnet. Vi ønsker at alle NTNUs campuser i framtida skal være like levende.

Vi mener også bestemt at NTNU gjennom campussamling bedre vil kunne utnytte mulighetene som ligger i NTNUs unike profil med sterke disiplin- og profesjonsfag. Vi har akkurat avsluttet de to største utviklingsprosjektene innen utdanning som noen gang er gjennomført ved NTNU. I begge prosjektene står ambisjoner om mer tverrfaglig samhandling for studenter sentralt, og slik vi ser det, henger begge prosjektene tett sammen med campus.

Når vi sier at campussamling vil gi økt tverrfaglighet, er ikke det tomme ord. Bare se til Institutt for samfunnsøkonomi. Før fusjonen var instituttet lokalisert på Dragvoll, og de fleste studentene valgte Dragvoll-fag til breddeåret eller fag 2. I dag er instituttet lokalisert i Adolf Øien-bygget, som en del av Fakultet for økonomi – og studentene velger i stor grad IKT- eller økonomi- og administrasjonsfag som sitt fag 2. Det betyr at NTNU utdanner flere samfunnsøkonomer med kunnskap om IKT enn før. Det har samfunnet behov for.

Mer tverrfaglig samhandling skjer ikke automatisk, men terskelen for å samarbeid på tvers av fag blir mindre når det går an å sykle fra tyskforelesningen til økonomiforelesningen. Ingen fag kan alene løse de store og komplekse samfunnsutfordringene, men NTNU har med sin unike sammensetning av fag fra helse, teknologi, naturvitenskap, humaniora og samfunnsvitenskap svært gode muligheter for å gi kandidatene våre kunnskap og kompetanse som trengs for å forandre verden i en bedre retning.

Ved å samle humaniora og samfunnsvitenskapelige fag tett på NTNUs andre fagmiljøer, legger vi forholdene godt til rette for å utdanne studenter som er gode i sine fag, samtidig som vi utnytter mulighetene som ligger på tvers av fag enda bedre. Når ansatte fra de ulike faglige kulturene samles, kan det bli enklere å utvikle enda flere tverrfaglige studietilbud også, av den typen som vi vet at arbeidslivet etterspør.

Tore Oksholen har dessuten et svært viktig poeng i sin leder, «Dragvoll-tilhengerne har et problem»: Med nullalternativet følger det ingen finansiering, i motsetning til alternativene 1a, 1b og 2.

Ved nullalternativet kan vi ikke forvente statlig finansiering av oppussing og oppgraderinger på hverken Dragvoll eller Gløshaugen utover våre ordinære budsjetter. Skal vi få ekstra midler til oppgradering og videreutvikling, blir dette andre prosjekter med nye utredninger. Vi på Dragvoll vet hvordan det er, vi har ventet lenge. Dragvoll har blitt nedprioritert siden dagens studenter ble født. For ti år siden brukte NTNU nærmere 200 millioner kroner på ventilasjon og fjerning av muggsopp på Dragvoll. Nå er vi igjen der at det står bøtter i flere av byggene her for å fange opp vann som lekker fra taket. Hvis nullalternativet blir en realitet, kan studenter og ansatte på Dragvoll fortsatt gå på ski til jobb, og de får beholde parkeringsplass og kontorer – men vi må leve med vannskader, slitasje og gårsdagens læringsareal, på en campus som tømmes for folk og aktivitet på ettermiddagen.

For NTNU vil nullalternativet bety at usikkerheten om det noen gang blir en campussamling eller ikke, leve videre i uoverskuelig framtid, slik den har gjort til nå. Men da må vi forholde oss til budsjetter uten vekst, og dermed mindre handlingsrom. Det betyr at kampen om midler mellom campusene vil tilta. Det er dessverre et stort behov for utbedringer også på Gløshaugen. Denne kampen om ressursene vil neppe gagne NTNU som helhet.