Tre grunner til at bærekraft trenger litteraturstudenter

«En ingeniør, en fisker og en litteraturforsker går inn i en bar…» Det høres i grunn ut som åpningslinjen på en vits, men i stedet for en bløt punchline er hele poenget at humanistisk kompetanse har flere bruksområder enn hva vi først tenker.

For at bærekraftig innovasjon skal kunne være mulig i framtiden, vil et mangfold av bakgrunner og perspektiver være avgjørende og det som utgjør en forskjell. Likevel virker det som at den eneste funksjonen NTNU og arbeidsmarkedet ser for seg at vi humaniststudenter kan fylle er i HR eller i kommunikasjon.

Mangelen på kreativitet er slående, og satsingen på bærekraft, som for eksempel Fremtidens Teknologistudier, viser at oss som ikke har «ingeniør» i navnet på studiet vårt, er på grensen til irrelevante. Med NTNUs webinar om bærekraft i utdanning friskt i minne, er det tydelig at vi i humaniora ikke anses å være like nyttige for å løse dette problemet som f.eks. teknologistudenter. Likevel er humaniora essensielt for å få befolkningen med på krafttaket som skal til.

Å forstå folk og samfunn

For å bruke mitt eget studium litteraturvitenskap, som eksempel, så gir det meg mer enn kun et pent utvalg i bokhylla. Her er tre alternative måter å se min kompetanse på og hvordan den også er relevant for bærekraft:

Den første grunnen til at en litteraturstudent har noe i bærekraftige prosjekter å gjøre, er at vi er ikke så fjerne når det kommer til å kjenne mennesker. Ei bok er og forblir kun ei bok, men bøker handler jo til syvende og sist om mennesker. Hva som har vært, og ennå er, viktig for oss, hvordan vi har tenkt og ennå tenker samt våre reaksjonsmønster, er en brøkdel av alt man kan finne nedtegnet i litteraturen vår.

Med dette kan vi bidra med perspektiver på forskningsprosjekter og satsing på innovasjon i områder som angår oss og som vi bryr oss om. “Perspektiv” er enda et sånt pent ord som egentlig ikke sier så allverdens mye. Litteraturvitere og andre som studerer humanistiske fag, evner å se og forstå folk og samfunn på en annen måte enn naturvitere som prøver å finne ut av hvordan verden fungerer.

Et enda bedre eksempel vil være bevaring av havet. I litteraturen kan vi undersøke og forstå hvordan det norske kystfolk har hatt det der hvor det blåser som verst og fisken er på sitt mest fiskete. Vi har i hundrevis av år blitt formet av havet, og det har blitt en del av den nøkterne, værbitte identiteten vi som nordmenn har. Ved å kunne forstå hvordan vårt forhold til havet og andre vann i Norge har vært og hvorfor det enda er viktig for oss, kan vi med en slik kunnskap bidra til å skape et solid verdigrunnlag for en bærekraftig havbruksnæring; en havbruksnæring med både innovasjon og samfunn i sentrum.

Forståelse for narrativ

Grunn nummer to til at bærekraftig prosjekter trenger litteraturstudenter, er at vi kan et par ting om å lese og fortelle historier. Du lurer kanskje på hva dette er godt for, men aldri undervurder hvor langt man kommer med ei god historie. Vi er omgitt av narrativ. Det er en effektiv måte å overføre en beskjed fra en avsender til en mottaker uten at mottaker dør av kjedsomhet i prosessen. Vi som studerer dette, kan bryte opp en historie i små deler og velge ut akkurat rett del å putte inn i teksten for at du skal orke å lese videre.

Dette er viktig fordi informasjon om klima og naturen som angår oss i aller høyeste grad, blir framstilt enten alt for effektivt eller for ineffektivt. Rekk opp ei hånd om du har sluttet å lese en sak i nettavisen din fordi du foretrekker å sove uten mareritt om at jorda går under? Eller at du kunne tenkt deg å drikke morgenkaffen uten å måtte lese med en klump i halsen om isbjørnen som surfer på den bittelille isbiten som er igjen et sted på den nordlige halvkule fordi du som student ikke har råd til en ullgenser uten polyester til 1399,- kr og derfor handler på HM? Å konstant kjenne på en katastrofefølelse bare fordi du skal sjekke nyhetene gjør noe med deg. Det gjør noe med oss alle.

På motsatt ende av skalaen har du tørre infosider skrevet av folk som er lei av jobben, lei av kaffen, lei av Facebook, og som prøver sitt aller beste å få forskningen til å fenge samtidig som det går overens med bedriftens “verdier”. Vitenskapen må være presis og nøyaktig, men det er her humanister som litteraturvitere kan komme på banen og trå til med litt god, gammeldags forståelse for narrativ.

Tverrfaglighet er nøkkelen

Den tredje og siste grunnen til at litteraturvitere har noe i bærekraftig innovasjon å gjøre, er at med innsikt og perspektiv i hva det er som gjør oss til mennesker og hva som gjør en historie god, kan vi bidra til innovasjon i formidling. Og ny innovativ formidling må være en del av framtidige, bærekraftige prosjekter for at folk skal være med på å bygge en grønn framtid.

Vi leser annerledes i dag enn hva folk gjorde for 50 år siden. Det er lett å sette seg på bakbeina og romantisere en fortid med fulle bokhyller, men realiteten er at vi nå til dags leser kjappere, skumleser bedre og med mindre tålmodighet – og det er helt greit det også. Derfor må historiefortelling og informasjonsformidling la folk få kjenne det på kroppen, bokstavelig talt. Framtidens formidling formidler til alle sansene, og sammen med teknologi har vi et utappet potensial for å finne nye måter å formidle til folk på.

Nøkkelen til en bærekraftig framtid er tverrfaglighet. Men om vi humaniststudenter lar det være opp til NTNU, vil den kun involvere ingeniørstudenter. Det vil være å feige ut å fordi det faktiske potensialet i tverrfaglig samarbeid ligger i å se mulighetene i kombinasjonen av naturvitenskap, teknologi og humaniora. Det er en allmenn sannhet at framtidens problemer krever at vi tenker nytt. Da må vi selvfølgelig bruke hele verktøykassen, og ikke bruke den beste hammeren som skrujern.

NTNU og andre universiteter må få ut fingeren og tilrettelegge skikkelig for faktisk tverrfaglig samarbeid på tvers av akademiske disipliner, fasilitere for tverrfaglige prosjekter og vise vei for det fulle og brede potensialet i humanistisk kompetanse.

Eksperter i Team lurer nemlig ingen.

Likevel tror jeg, i frykt for å høres motløs ut, at det må starte med oss. Vi kan ikke forvente at universitet tar steget og ser på kompetansen vår som aktuell og relevant for bærekraft – det er en åpen hemmelighet at NTNU ser det grønne dollartegnet på Gløshaugen og ikke på Dragvoll. Men det er en uhorvelig mengde muligheter for innovasjon i humaniora, og om NTNU er for sein på ballen, så trenger ikke vi studenter være det.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.