I dag er 7. oktober: Det var målrettet vold mot jøder som folkegruppe

I dag er det 7. oktober. For ett år siden var verden vitne til den brutale massakren på uskyldige sivile i Israel.1200 jødiske menn, kvinner og barn ble drept, mutilert og voldtatt, og 250 ble bortført til Gaza av over 3000 terrorister fra Hamas og andre terrororganisasjoner. Dette angrepet var ikke bare en politisk handling, men en målrettet voldshandling mot jøder som folkegruppe. Vi må aldri glemme denne dagen med flest jødiske ofre siden Holocaust. Vi må heller ikke glemme gislene som fortsatt venter på å bli reddet hjem, inkludert den Israelske-Argentinske-Peruvianske Bibas-familien: Shiri (32) hennes mann Yarden (34) og barn Kfir (0.8) og Ariel (4).

Samtidig som mange av oss minnes ofrene, er det skummelt å se antisemittismens råtne hode stikke opp igjen fra skyggene. Ett klart eksempel er trakasseringen jøder i Oslo opplevde 8. mars. Da bar de ikke Davidstjerner eller israelske flagg, men plakater med bilder av kvinnelige gisler med teksten "Bring Them Home Now". At dette skulle utløse hatefulle reaksjoner, viser hvor lite rom det er for empati for jødiske liv i deler av det offentlige rom.

Det er viktig å skille mellom legitim kritikk av Israel og antisemittisme. Kritikk som fokuserer på spesifikke handlinger som brudd på menneskerettigheter og militærpolitikk, eller politikere som Bezalel Smotrich, er ikke antisemittisme. Men når man generaliserer eller demoniserer Israel og jøder som helhet, som ved å hevde at de kontrollerer verden eller at Israel er verre enn Nazi-Tyskland, glir man inn i antisemittiske* mønstre.

Når et medlem av Studenter for Palestina sammenligner sionisme med nazisme, er det ikke legitim kritikk, men en grov forvrengning av Holocaust. Sionisme handler om jødenes rett til selvbestemmelse, ikke om et regime som systematisk vil utrydde Palestinere, som nazistene gjorde mot jøder. Å likestille de to er en form for demonisering og dehumanisering av sionistiske jøder, noe som øker hatet og gjør fred enda vanskeligere å oppnå.

På liknende måte utgjør uttalelser fra medlem av Akademisk nettverk for Palestina om “avvikling av prosjektet Israel fordi landet ikke har rett til å eksistere” en oppfordring til å fjerne jødenes rett til en nasjonalstat og deres eksistens som en folkegruppe. Dette er ikke et rop om fred, men støtteord til Hamas.

Den siste måneden har det på campus dukket opp plakater og flyveblader fra Kampkomiteen. Disse uttrykker ikke bare direkte støtte til Hamas, men oppfordrer også til væpnet kamp mot Israel. Dette er en ren oppfordring til terror på universitetet vårt, og noe som burde fått flere til å reagere med avsky. Kan israelske og jødiske studenter og ansatte føle seg trygge på NTNU?

I en tid med slik splittelse og frykt er det avgjørende at vi ikke faller i fellen av polarisering og føler at vi må velge side i konflikten. Vi må være tydelige på at uskyldige lider på begge sider. Det er viktig at vi viser solidaritet med palestinerne, slik som da Trondheim kommune flagget med det palestinske flagget. Men at vi også viser solidaritet med de israelske ofrene, for eksempel ved å la det israelske flagget vaie den 7. oktober. I dag bør være en dag for å minnes ofrene og for å stå sammen mot hat, terror og antisemittisme.

Fotnote:

*Norge, som medlem av International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA), følger den ikke-bindende arbeidsdefinisjon av antisemittisme.