I årenes løp har det vært
mange oppslag i media der rektorer og ledende forskere har bedt om mer penger
til den frie grunnforskningen. Jeg støtter dem i det, men det har ikke fått politikerne
med på tanken. En viktig grunn er nok at det ikke er lett å endre på et
omforent finansieringssystem som går ut på at hvert departement gir penger
til det de vil vite mer om. Jeg tror imidlertid det er mulig å øke den
akademiske friheten innenfor dagens fordelingsnøkkel.
Slik jeg ser det, er
kanskje den viktigste grunnen til at det settes av så lite penger til den frie
forskingen at vi akademikere ikke har vært flinke nok til å forklare politikerne
hvorfor vi bør få større frihet. Det har blitt for mye henvisning til fakta
- hva den frie forskningen har bidratt med, dvs. det ferdige produktet.
Jeg vil derfor prøve med
en ny vinkling. Jeg vil forsøke å fortelle politikerne hvordan forskere jobber før
de kommer frem til et svar – eller det Einstein omtalte som «den personlige
kampen». Jeg tror innsyn i den private delen av forskingen, som
vitenskapsteoretikere er opptatt av, kan få de som finansierer forskningen til
å innse at det vil være fornuftig å også gi forskere som jobber med anvendt/tema-forskning større frihet - om ikke i
oppstarten, så etter hvert som prosjektet skrider frem.
Før jeg kommer inn på
det indre livet i forskingen, kan det være nyttig å kjenne til hvordan skillet
mellom den frie og den anvendte forskningen oppstod. Det kom i kjølvannet av
oppfinnelsen av atombomben under 2. verdenskrig. Prosjektet, som involverte
flere hundre tusen mennesker, ble en så stor suksess at president Roosevelt tok
initiativ til en «tilsvarende» offentlig satsning på «krigen mot sykdommer». Roosevelt,
og hans rådgivere, hadde imidlertid oversett noe.
Når det gjaldt
atombomben, var fysikken på plass, dvs. det teoretiske grunnlagt var lagt. Det var
derfor i all hovedsak en teknologisk utfordring. Når det gjaldt
helse/sykdommer, derimot, var det teoretiske grunnlaget ikke på plass. Man tok imidlertid for gitt at det å be forskere om å jobbe sammen ville bli like
vellykket som å be ingeniører om å
utvikle ny teknologi. Slik har det ikke
gått. En av grunnene er at forskningen
er forankret i individualismen, mens det å finne opp og bygge ny teknologi krever
flere aktører.
Uansett, for å få
penger til sin forskning fra det offentlige, måtte «alle» forskere fra nå av komme
med et «løfte» om hva de skulle komme frem til. Fordi akademikerne gjorde som
de ble bedt om, ga de oppdragsgiveren et inntrykk av at det var en logisk/forutsigbar,
og derfor kontrollerbar, vei til ny
kunnskap. Det inntrykket forsterkes av måten forskere presenterer det de kommer
frem til i artikler og lærebøker. Der får man inntrykk av at det er en rett vei
fra observasjoner til en teori - at gitt observasjonene er teorien uunngåelig. Det er ikke slik ny kunnskap blir til -
noe Einstein oppsummerte slik:
«Det å finne opp noe
nytt er ikke et resultat av logisk tenkning, selv om det ferdige produktet kan
kobles til en logisk struktur.»
Det Einstein sier, er
at selv om en ferdig teori er logisk, er
ikke veien frem til den det. Konstruksjon av en teori krever et a-logisk, og
derfor et uforutsigbart steg - som går fra det man observerer til de fundamentale antagelsene
(premissene) i en teori. Dette steget, eller «det kreative hoppet» som noen
kaller det, krever velutviklet fantasi. Hvordan man skal «hoppe» og til hvor, kan
ikke læres - slik vi kan lære seg oss et fag. Ifølge Einstein må forskerne stole
på sitt «vitenskapelige instinkt» og det
er forskjellig fra person til person (derav individualismen).
Det er imidlertid riktig
at mange av de forskerne som har gitt oss ny kunnskap ser ut til å ha hatt mer
eller mindre klare forventinger om hva de skulle komme frem til, men mange, og kanskje
de fleste, har måttet gi slipp på forventningene for å komme i mål.
Den unge Kelper håpet for eksempel på at planetene beveget seg i sirkler rundt sola, og med konstant
banehastighet, slik Kopernikus hadde foreslått. På grunn av mer presise data
(fra Brahe) måtte han likevel godta at de gikk i ellipser – og at banehastigheten
varierte! Men til sin død hevdet Kepler at
«Det burde ha vært sirkler!». Og da Planck kom frem til at energien som sorte
legemer strålte ut kom i små biter (kvanter), likte han ikke svaret. Det syntes
nemlig å være i strid med Maxwell elektromagnetisme.
Noen ganger kunne det
også se ut som om forskerne hadde mistet kontakten med virkeligheten. Som da Dirac
(i 1931) oppdaget muligheten for at det fantes antimaterie midt iblant
oss. Selv det viste seg å stemme –
det brukes i PET-scann teknologien. Slik kunne jeg fortsette. Poenget er at
forskere som regel ender opp med noe annet enn de hadde sett for seg,
dvs. de overrasker seg selv.
Lærdommen er at de som lykkes, er de som evner å utfordre seg
selv. Det fleste klarer ikke det - og kjører seg fast. Dem hører vi lite om.
Derfor har omverdenen et overoptimistisk bilde av hvor ofte forskere lykkes. Troen
på at «alle» forskere lykkes bare de får nok penger og at det er mulig å styre/måle
fremskritt i forskning, gjør at dagens forskere står overfor nye hindre
- de må også levere det de har «lovet» oppdragsgiveren og innenfor en
oppgitt frist.
Man kan ikke vite
hvor nær man er svaret, før man har det. Det så lenge mørkt ut for Newton inntil han,
20 år etter at han startet på jobben med å forstå hva som kontrollerte
planetbevegelsene, plutselig fikk bitene til å falle på plass. Newton var ikke
villig til å fortelle omverden om hvordan han tenkte. Han ville ha alt klart
først. Derfor kom det ingen framdriftsrapporter fra ham. Vi fant imidlertid
mange slike i hans etterlatte papirer.
Den type ytre krav
som mange av dagens forskere utsettes for, fungerer som en tvangstrøye. De kommer i tillegg til kampen mot egne «vrangforestillinger».
Derfor blir det nærmest umulig å følge opp nye og avsporende tanker som måtte dukke opp - ettersom det ville medføre «løftebrudd». Men «feil» svar er alltid bedre
enn intet svar.
Det er «feil» svar
fra før 1940, dvs. før det offentlige for alvor begynte å engasjere seg i
forskningen, som ligger til grunn for det meste av den teknologien vi i dag
omgir oss med, så som fotoceller, laserteknologien, datamaskiner, internett, sensorteknologien,
og GPS-systemet, for å nevne noe. Det er teknologier som dukket opp. De var
ikke planlagt, eller bestilt av det offentlige.
Så hvordan kommer vi
oss ut av dagens mentale «tvangstrøye», uten å endre på dagens
finansieringsmodell? Løsningen er at så lenge det er det offentlige, staten, som
betaler, burde det være likegyldig om forskningen er forenlig med det som var
«lovet» eller om man kom frem til noe annet – noe som kan vise seg nyttig
for et annet departement. Derfor, hvis staten er med på at det er lov å bryte
et «løfte», vil man i praksis kunne oppheve noe, og kanskje det meste, av skillet
mellom den frie og den anvendte forskningen.
Det gjenstår likevel ett hinder. I dag er det et krav om at den anvendte forskningen skal ha industrielle aktører med på laget. For bedrifter
er det neppe like lett å akseptere et «løftebrudd» – et svar som kanskje gagner
en «lokal» konkurrent. En mulig løsning på det problemet er at staten,
under de betingelser jeg har skissert, også fullfinansierer noe av temaforskningen.
Da vil flere forskere, om ikke i navnet, så i gavnet, få større akademisk frihet.
Her tror jeg faktisk det
offentlige har mye å lære av de globale teknologibedriftene - så som Boeing. Dette standhaftige selskapet
ser ut til å ha funnet den rette balansen mellom forskning og
teknologiutvikling. Fly er det ultimate teknologiproduktet. Det meste av det
nye forskere finner ut, vil derfor være av interesse for Boeing. Derfor ligner det selskapet på
stater.
Bjørkum underviser i vitenskapsteori/historie for PhD studenter ved NTNU og UiS og har skrevet boka «Annerledestenkerne – Kreativitet i vitenskapens historie.
