Universitetet er mer enn et lite tannhjul i et nyliberalt system

Debatten om universitetets rolle i samfunnet den siste tiden har bygd mye på argument som har en tydelig forankring i humankapitalteorien. Fokuset har vært på arbeidslivsrelevanse og hvordan universitetet direkte og konkret skal bidra til bedrifter og næringslivet. I den sammenheng, ble verdiskaping ofte diskutert kun fra et monetært perspektiv med vekt på økonomisk vekst, konkurranse og markedsdrevne agendaer. Både den nåværende og den nylig avgåtte regjeringen legger stor vekt på arbeidslivsrelevanse og i tillegg har Jan Grønbech og Toril Nagelhus Hernes kritisert at universitetene ikke bidrar nok til innovasjon og til å skape nye næringer.

Dette instrumentelle synet på høyere utdanningssektor, posisjonerer universitetet som ikke mer enn et instrument for økonomisk fremgang. Høyere utdanning ble diskursivt behandlet som en ordinær investering som skal bidra til økonomisk avkastning på arbeidsmarkedet, hvor studenter blir produksjonspoeng og en grad blir en form for valuta eller inngangsbillett til arbeidslivet. Høyere utdanning blir dermed degradert til en leverandør for arbeidsmarkedet og en del av det vanlige nyliberale økonomiske systemet. Diskursen ble videre forsterket gjennom fremheving av økende internasjonal og nasjonal konkurranse som forvandler universitetene fra sosiale institusjoner til vanlige markedsaktører uløselig knyttet til arbeidsmarkedets dynamikk. Til syvende og sist fører dette til et økonomiorientert syn på høyere utdanning der kunnskap, ferdigheter, pensum og akademisk legitimasjon uunngåelig forutsetter en pengeverdi og har et økonomisk formål å oppfylle.

Diskurser som utelukkende er basert på et instrumentelt syn uten å anerkjenne at universitetet har en egenverdi og gir en viktig kontekst for mennesker å lære, samhandle og utvikle seg og samfunnet, undergraver i stor grad universitetenes kompleksitet. Derfor er det viktig å inkludere et mer intrinsisk (betraktes innenfra, red.anm.) syn på høyere utdanning i debatten. Dette synet legger vekt på at forståelse og kunnskap, samt deltakelse i læringsprosesser, er verdifulle i seg selv og kan ikke beskrives kun i økonomiske termer og som en del av markedsagendaer. Det var gledelig å se Ola Borten Moe peke på at høyere utdanningssektor er en «sentral sektor for utvikling av hvilket samfunn Norge skal være i framtida».

Til tross for ulike syn og diskurser, er universitetene i realiteten kompleks, mangfoldig og nyansert. De er hverken elfenbenstårn for en liten elite eller rene instrumenter for økonomiske interesser. Universitetene må være en integrert del av samfunnet, inkludert næringslivet og dermed er også arbeidslivsrelevanse et viktig element. Men hvis universitetene kun anses som virkemidler, skaper vi økonomibasert kunnskap i stedet for å bidra til et samfunn med en kunnskapsbasert økonomi.

Ved å verdsette denne kompleksiteten og anerkjenne ulike syn på høyere utdanning, argumenterer jeg for at det er mulig for universitetet å skape muligheter for studenter og ansatte til å lære å stille vanskelige spørsmål. Disse spørsmål, kontekstualisert innenfor og på tvers av fagfeltene, skape et mulighetsrom ved universitetene til å utfordre den «status quo» vi lever i, forestille seg nye former for å leve et godt liv, og aktivt former hvordan vi går fremover som samfunn. Det er derfor viktig å ta hensyn til universitetenes kompleksitet og vurdere både instrumentelle og intrinsiske syn på høyere utdanning. Med de utfordringene vi står overfor, trenger vi en høyere utdanningssektor som aktivt kan bidra til endring og ikke bare ukritisk lytte til hva nåværende bedrifter ønsker seg. Når universitetene blir redusert til å være små tannhjul i det store nyliberale system, tar vi ikke bare vekk muligheten fra universitetene til å bidra til utvikling på en langsiktig måte, men vi frarøver unge mennesker muligheten til å utvikle fremtidssamfunnet.

Følg UA på Facebook, Twitter og Instagram.

Les flere ytringer her.