Vi samfunnsvitere må vise hva vi kan

Siden jeg begynte å studere statsvitenskap har jeg blitt spurt: Hva skal du med det? Hva kan du bli? Og hver gang har jeg selv slitt med å svare på det. For hva kan man egentlig gjøre? Kort sagt: Det er ditt eget ansvar å finne ut av det, og jo mer du utforsker det, jo flere muligheter dukker opp. Spørsmålet kokes dermed ned til; ja, hva vil du da?

Da jeg skulle bestemme meg for å gå statsvitenskap sendte pappa meg oversikter og statistikk på hvor vanskelig det var å få seg jobb innen UD eller FN, og som forsker skriver man jo bare «rapporter ingen leser». Ikke fordi han mener det jeg studerer ikke er viktig, men at det er mange om plassene og vi selv må kunne vise andre hva det er vi er gode på for å få dem.

Det handler om å overføre kompetansen din til et språk arbeidsgiver også forstår. NTNU tilbyr en rekke spennende emner innen internasjonal og offentlig politikk hvor man kan blant annet spesialisere seg innen bærekraft, politisk økonomi og organisasjonsutvikling. Problemet er at selv etter tre år, så sitter studenter igjen med følelsen at det man har lært ikke direkte kan knyttes til arbeidslivet. Og hvis ikke vi vet det, så vet garantert ikke fremtidig arbeidsgiver det heller. Da jeg satt i studentlaget til fagforeningen Samfunnsviterne, skjønte jeg hvordan jeg kan overføre kompetansen min. Du vet de semesteroppgavene skrevet på grunnlag av endeløse artikler og bøker? Dette gjøres med analytiske egenskaper hvor du identifiserer viktig informasjon fra store tekstmengder. Og den diskusjonsdelen i oppgaven? Det er evnen til å se det store bildet og drøfte ulike perspektiver i saken. Dette er egenskaper som er direkte relevant for arbeidsgiver i flere jobber enn bare UD.

Det finnes mange muligheter, du må bare vite hvor du skal lete. Da jeg var leder for linjeforeningen på studiet, Leviathan, arrangerte vi en bedriftspresentasjon i samarbeid med PwC som åpnet øyene mine for konsulentbransjen. Jeg trodde jo at konsulter bare var dataingeniører, økonomer og andre tidligere studenter på Gløshaugen. Du vet, de som gjerne får jobb før de er ferdige med studiet. Her gjennomførte vi caseoppgaver knyttet til effektivisering og digitalisering i helsetjenesten, og analyserte mulige utfall og konsekvenser.

For selv om samfunnsvitere ikke fikser de digitale løsningene eller har andre slike dybdekunnskaper, trengs vi på teamet for å knytte sammen alle fagfeltene og bidra med kunnskap om hvordan det offentlige systemet fungerer. Det er tydelig at behovet er der, noen ganger trenger arbeidsgiver bare hjelp til å se hvordan du kan bidra. For folk som ikke har gått noe samfunnsvitenskapelig selv, så er det ikke lett å vite at SOS1002 og andre metodefag gjør oss kvalifiserte for å jobbe med kvantitative arbeidsoppgaver på lik linje som samfunnsøkonomer. Klarer du å argumentere for kompetansen din og hvilke egenskaper du har, så blir arbeidsmarkedet med én gang mye større.

Er du ikke sikker enda? Følg det du synes er interessant! Det er naturlig at du ikke har kartlagt karrieren din første året på studiet, og det er her man bør gripe muligheten til å ta alle de emnene som virker interessante. Det er mange muligheter utenfor campus også. Er du interessert i journalistikk kan du ta verv i Under Dusken, liker du sikkerhetspolitikk kan du søke deg til Yata, vil du jobbe mer med fagforeninger kan du stille til Samfunnsviterne. Prøv gjerne alt, og gå videre med det du liker best. Poenger er at jo mer erfaring og kunnskap du har innen feltet, jo mer spisskompetanse bygger du, som igjen gjør deg mer egnet mot jobber du kan få. Det er altså ditt ansvar å finne ut av det, utforske og spille på nysgjerrigheten din.

Og hei, vær stolt av det du studerer. Det er ikke slik at fordi et studie har flere mattefag, så har det mer relevans for arbeidslivet. Det er på ingen måte intensjonen her å kritisere linjer på andre fakulteter, men heller å ta inspirasjon fra dem. I en samtid preget av invasjoner, klimakriser og politiske polariseringer, er det jo nettopp her samfunnsvitere spiller en sentral rolle. Ikke bare i faglige fora, men også i samfunnsdebatten hvor vi har et ansvar for å sette samfunnssaker på dagsordenen. Se nytteverdien i studiet, bruk det, og tør å rop enda litt høyere.

Så når jeg nå blir spurt hva jeg ønsker å bli, ja da vet jeg hva jeg skal svare. Jeg ønsker å jobbe innen UD med spesialisering innen risikoanalyse og sikkerhetspolitikk i Øst-Asia. Det er ikke sikkert at jeg ender opp der, men det er en start og jo mer jeg interesserer og jobber mot det, jo flere arbeidsplasser og -stillinger dukker det opp på veien. Det er tydelig at de som peker seg ut og får jobbene det er hard konkurranse om, de vet gjerne ganske godt hva de kan bidra med også. Og det beste med det, det er at det er ingen hinder for at du også kan det.

En versjon av dette innlegget var opprinnelig på trykk i Under Dusken.