NTNUs parkeringspolitikk må gå fra ensidighet til flersidighet

«Hvordan skal jeg få hverdagen til å gå opp?» spør en småbarnsfar ved NTNU bekymret (Universitetsavisa, 2025a). Han er ikke alene.

NTNU planlegger å redusere antall parkeringsplasser til kun 20% av dagens kapasitet (Universitetsavisa, 2025b). Dette fremstår som en lite gjennomtenkt personalpolitikk som vil gjøre hverdagen betydelig vanskeligere for mange ansatte.

Har NTNU egentlig vurdert hvilke konsekvenser dette vil få for arbeidsmiljø, rekruttering og produktivitet?

Alvorlige konsekvenser for de ansatte

En så kraftig reduksjon i parkeringskapasiteten ramme mange ansatte som er avhengige av bil. Dette gjelder særlig:

• Småbarnsforeldre som må koordinere henting og levering i barnehage, skole og på fritidsaktiviteter.
• Ansatte som bor langt unna campus, i eller utenfor Trondheim, i områder med dårlig kollektivdekning og utilstrekkelig sykkelinfrastruktur, spesielt vinterstid.
• Ansatte med uforutsigbare arbeidstider som ofte må møte tidlig eller jobbe sent og som derfor trenger fleksibilitet.
• Personer med helseutfordringer eller funksjonsnedsettelser.

Resultatet kan bli mer hjemmekontor, høyere sykefravær, lavere produktivitet og redusert evne til å rekruttere og beholde kompetanse. Ansattrepresentanter i NTNU-styret advarer allerede om risiko for "hjerneflukt" dersom parkeringssituasjonen forverres (Khrono, 2025).

Når universitetets viktigste oppgave er å tiltrekke og beholde dyktige forskere og undervisere, virker det mot sin hensikt å innføre tiltak som svekker NTNUs konkurranseevne.

Miljøargumentet trenger nyansering

NTNU hevder at færre parkeringsplasser vil redusere biltrafikk og utslipp. Det høres godt ut – men tåler argumentet nærmere granskning?

Her blandes miljøgevinst og trafikkutfordringer. Det gir liten klimaeffekt å la elbiler stå ubrukt hjemme. Mange ansatte har allerede bidratt til lavere utslipp ved å bytte til elbil, og en generell parkeringsreduksjon fanger ikke opp dette.

Flere spør også hva som egentlig motiverer tiltaket. Er det miljø, eller handler det om å spare penger og frigjøre areal til nye bygg? Det oppleves som at det grønne argumentet brukes til å legitimere en beslutning som i praksis flytter byrden over på ansatte med små barn, lavere lønn eller lange reiseveier.

Når vi samtidig vet at NTNUs forskere må fly mye i jobbsammenheng, fremstår det som en prioriteringsfeil å kutte parkeringsplasser med marginal klimaeffekt, i stedet for å adressere de store utslippskildene.

Bærekraft krever reelle alternativer

Dersom målet virkelig er bærekraftig transport, bør NTNU heller satse på:

• Bedre ladeinfrastruktur og elbilparkering.
• Økt satsing på kollektivtransport og samkjøring.
• Forbedret sykkelveinett med helårstilrettelegging.

Mange ansatte må uansett bruke bil. En rigid parkeringspolitikk skyver bare kostnadene over på individet – uten å løse trafikk- eller klimautfordringer.

Symbolpolitikk eller reell transportstrategi?

Vi stiller spørsmål ved om dette i realiteten handler om klima – eller om det er symbolpolitikk, som et resultat av Trondheim kommunes nullvekstmål i biltrafikken.

Trondheim har ikke samme trafikkutfordringer som storbyer som Oslo eller London. Likevel ser det ut til at NTNU presses til å kutte i ansattes mobilitet uten å tilby fungerende alternativer.

Dersom målet er utslippskutt, bør innsatsen heller rettes mot:

• Flyreiser – som utgjør en stor andel av universitetets utslipp.
• Kollektivdekningen for ansatte utenfor bykjernen.
• Manglende infrastruktur for gange og sykling – særlig vinterstid.

Når klimaeffekten er liten og konsekvensene for ansatte store, fremstår motivasjonen som først og fremst økonomisk. Å bygge nye bygg på bekostning av parkeringsareal sparer kanskje penger, men skyver regningen over på ansatte med krevende logistikker.

NTNUs ansatte ser også ut til å bli en brikke i kommunens transportpolitikk – uten reelle løsninger for dem som rammes hardest. Trondheim kommune bør være medansvarlig, for det siste byen ønsker er vel en hjerneflukt til andre norske byer eller ut av landet (Adressa, 2023). I det store bildet vil det være paradoksalt om potensielle NTNU-ansatte som kanskje kan finne opp revolusjonerende nye teknologier til gagn for miljøet tvinges vekk før de kommer i gang, på grunn av en ensidig parkeringspolitikk.

En bedre vei fremover

Dagens parkeringspolitikk er for ensidig. Den tar ikke høyde for flersidigheten i et moderne arbeidsliv, med ansatte som har ulike behov, livssituasjoner, bosted, helsetilstand og logistiske utfordringer.

Å løse et komplekst problem med ett enkelt grep – å fjerne parkeringsplasser – skaper ikke bærekraft, men ubalanse.

Dersom ikke Norges fremste tekniske universitet evner å utvikle helhetlige løsninger for et mangfoldig arbeidsliv – hvem skal da gjøre det?

NTNU bør derfor satse på et spekter av løsninger som ivaretar både miljøhensyn og ansattes behov:

• Bygg et parkeringshus i flere etasjer for å utnytte arealet bedre og opprettholde nødvendig kapasitet på en plassbesparende måte - som også kan brukes til å imøtekomme nye statlige krav om tilfluktsrom for krisesituasjoner.
• Tilrettelegg bedre for syklister, inkludert overbygde sykkelparkeringer, flere stativer, og helårstilpassede sykkelruter med vintervedlikehold. 
• Samarbeid med AtB om subsidierte kollektivbilletter for ansatte, etter modell av ordningen "HjemJobbHjem", for å gjøre kollektivtransport mer attraktivt. 
• Legg til rette for barnehageplasser på campus, slik at foreldre slipper å kjøre mellom flere steder i en allerede presset hverdag. 
• Flere reserverte plasser for ansatte med spesielle behov, som helseutfordringer eller omsorgsoppgaver. 

· Innfør en fleksibel parkeringsordning hvor ansatte kan reservere plass ved behov, slik at tilgjengeligheten kan styres på en rettferdig og effektiv måte. 

Et moderne universitet trenger inkluderende løsninger

Dagens ensidige parkeringspolitikk rammer ikke bare enkeltpersoner, men svekker NTNUs ambisjon om å være en inkluderende og attraktiv arbeidsplass.

Hvorfor velge en strategi som gjør det vanskeligere for mange ansatte å kombinere arbeid og familieliv?

Hvorfor innføres tiltak som svekker universitetets evne til å rekruttere og beholde de beste hodene?

Parkeringsplasser er ikke en luksus – de er en forutsetning for at hverdagen skal fungere for ansatte i ulike livssituasjoner.

Hvis NTNU virkelig ønsker å kutte utslipp og ta samfunnsansvar, bør det skje gjennom målrettede tiltak og ikke symbolpolitikk som rammer skjevt.

Vi oppfordrer NTNU til å:

• Revurdere parkeringspolitikken.
• Gjennomføre en grundig konsekvensanalyse.
• Gå i reell dialog med både ansatte og kommunen.

Trondheim kaller seg Teknologihovedstaden. Da må byen også legge til rette for at kunnskapsarbeidere får hverdagen til å gå opp.

La oss sikre at NTNU forblir en attraktiv arbeidsplass – for alle, ikke bare de som bor i gangavstand til campus. 

Alle forfatterne er som følger:

• Børge Rokseth, førsteamanuensis ved Institutt for teknisk kybernetikk
• Morten Breivik, førsteamanuensis ved Institutt for teknisk kybernetikk
• Dag Håkon Haneberg, førsteamanuensis ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse
• Annette Stahl, professor ved Institutt for teknisk kybernetikk
• Anders Fougner, førsteamanuensis ved Institutt for teknisk kybernetikk
• Edmund Brekke, professor ved Institutt for teknisk kybernetikk
• Adil Rasheed, professor ved Institutt for teknisk kybernetikk
• Thomas Brandt, professor ved Institutt for historiske og klassiske studier
• Morten Pedersen, førsteamanuensis ved Institutt for teknisk kybernetikk
• Anastasios Lekkas, førsteamanuensis ved Institutt for teknisk kybernetikk
• Damiano Varagnolo, professor ved Institutt for teknisk kybernetikk
• Thor I. Fossen, professor ved Institutt for teknisk kybernetikk