Ytring
Arbeidsmiljøundersøkelsen: Hva er poenget?
Hva er poenget med å svare på en arbeidsmiljøundersøkelse som ikke er i stand til å kartlegge de virkelige arbeidsmiljøutfordringene for mange vitenskapelig ansatte?
Man må dessverre konkludere med at årets arbeidsmiljøundersøkelse – som fjorårets – er dårlig egnet til å fange opp den stadig synkende graden av «Autonomi [og] selvstendighet», skriver Størker Moe.
Foto: Privat
Fristen for å svare på NTNUs arbeidsmiljøundersøkelse nærmer seg, og i begynnelsen av november skrev jeg et innlegg som forsøkte å peke på noen grunnleggende systemiske utfordringer i UH-sektoren som antakeligvis påvirker det psykososiale arbeidsmiljøet for vitenskapelig ansatte ved NTNU. Skal man dømme fra den responsen jeg har fått på det innlegget er utfordringene jeg tok opp reelle for mange av mine kolleger.
Jeg bemerket i dette innlegget at fjorårets undersøkelse fikk kritikk for å ikke ta opp situasjonen på fakultets- eller institusjonsnivå, kun på instituttnivå. Selv om enkelte enheter ved NTNU har vist seg å ha lokale utfordringer for det psykososiale arbeidsmiljøet, er det langt fra sikkert at arbeidsmiljøutfordringer ved NTNU generelt har sitt opphav på instituttnivå. Kanskje heller som regel høyere opp i systemet. Denne antakelsen styrkes av Nina Vesterbergs kritikk av NTNUs arbeidsmiljøundersøkelse i 2020. Roger Hestholm ved HVL pekte på lignende utfordringer for ARK-undersøkelsen i et innlegg i Khrono for et par uker siden:
«Kva blir vi spurde om? I hovudsak dreiar det seg om relasjonar til næraste leiar og til kollegaer, og det finst ikkje fritekstfelt som gir høve for merknadar, oppklaringar eller kritikk av undersøkinga. Etter kvart som ein kryssar av på dei mange spørsmåla, stig frustrasjonen. Blir ein sett av sin næraste leiar, har ein høve til å ta eigne initiativ, kjenner ein seg utestengd frå arbeidsfellesskapet, blir ein lytta til?
Sjølvsagt er det vel og bra å vere opptatt av det psykososiale miljøet, og spørsmåla hadde vore greie dersom vi hadde slike vanskar. Men spørsmåla, og dermed svara, er så godt som irrelevante for å undersøkje problema som blir skildra i Nifu- rapporten, eller for å kartleggje «arbeidsklimaet» i ei meir generell tyding. Eit tenkeleg utfall av prosessen er dermed at HVL får gode resultat i ARK, som deretter blir framlagd som at HVL ikkje lenger er ein «topptung, byråkratisk og tungrodd» institusjon.»
Så får man tilsendt lenke til «Arbeidsmiljøundersøkelse ved NTNU 2021». Hva spørres det om? Man blir spurt om «forholdene ved din enhet». Om «situasjonen ved din enhet». Om «din arbeidssituasjon» (min utheving). Som Roger Hestholm påpekte dreier undersøkelsen seg stort sett om relasjoner til nærmeste leder og nærmeste kolleger, og det finnes ingen fritekstfelt der man kan utdype svar. Det beste man kan gjøre er å tolke spørsmålene om «din arbeidssituasjon» til å også omfatte utfordringer man opplever på systemnivå.
Man må dessverre konkludere med at årets arbeidsmiljøundersøkelse – som fjorårets – er dårlig egnet til å fange opp den stadig synkende graden av «Autonomi [og] selvstendighet», økende «jobbkrav i den enkeltes arbeidssituasjon» og manglende jobbsikkerhet for såkalt fast ansatte forskere som vi ser i UH-sektoren. Dette er ikke lokale problemer som har sitt opphav på enhetsnivå, det er systemiske problemer i store deler av UH-sektoren. Og heller ikke årets arbeidsmiljøundersøkelse var spesielt godt egnet til å fange opp disse.
Så hva er poenget med å svare på en arbeidsmiljøundersøkelse som ikke er i stand til å kartlegge de virkelige arbeidsmiljøutfordringene for mange vitenskapelig ansatte?
