Et budsjett for mer byråkratisering

I tillegg biter regjeringa seg selv i halen når det gjelder Plan S. Her har regjeringa forsøkt å ta et oppgjør med en industri for forskningspublisering som har liten eller ingen risiko, små utgifter (forskere gjør all jobben gratis) og store inntekter.

De evner derimot overhodet ikke å ta et oppgjør med de underliggende strukturene som skaper publiseringspresset og som igjen gir de tyngste tidsskriftene stor makt, og dermed blir oppgjøret bare halvhjertet.

Publisering har alltid vært viktig i forskning, men de siste tiårene har det eksplodert, og skiftende norske regjeringer har bidratt - ikke minst gjennom å gjøre deler av tildelingen til universiteter og høgskoler avhengig av antall publiserte artikler i godkjente tidsskrifter i to ulike kategorier. (Den såkalte "forskningsindikatoren".) Denne ordningen bidrar til makten til de etablerte tunge tidsskriftene og forlagene som er rangert høyest.

Resultatet har i tillegg blitt enorme mengder publiserte artikler, men mye av forskningen er middelmådig og delt opp for å generere flest mulig ulike artikler og dermed mest mulig poeng. Å holde oversikt over publisert forskning i fagfeltet ditt blir stadig mer krevende. På enkelte felt er det for lengst umulig. Flere toneangivende forskere har tatt til orde for å publisere mindre og bedre, heller enn mer. Insentivordningene undergraver en slik strategi fullstendig.

Og ingen regjering har intensivert denne insentivbaserte målstyringen som den sittende. De såkalte "avbyråkratiseringskuttene" på 0,5-0,8% årlig har blitt fulgt av nye oppgaver og byråkratiserende pålegg. Statsbudsjettets økte satsing på søknadsskriving heller enn forskning gjennom kanalisering av forskningsmidler via Horisont Europa, er nær en garanti for at vi får mindre forskning og mer byråkrati. Regjeringens ABE-kutt tar heller ingen hensyn til at muligheten for å effektivisere med bruk av ny teknologi varierer enormt mellom ulike sektorer. (Utdanning og helse er f.eks. aktiviteter hvor mellommenneskelig kontakt er helt nødvendig på en helt annen måte enn innen industriell produksjon.)

Dette gjør at en stadig større andel av finansieringen i sektoren blir basert på målstyringsindikatorer og på søknadsbaserte potter. Samtidig går det stadig mer midler til direktorater utenfor institusjonene.

Disse kuttene spiser hvert år av den grunnleggende basisfinansieringen som gjør det mulig for fagmiljø å planlegge utdannings- og forskningsaktivitet langsiktig ut fra sine faglige vurderinger uten å for hvert skritt måtte se etter om det også bidrar med noget i pungen.

Samtidig som basis også i årets statsbudsjett krympes med 0,5% øker kunnskapsdepartementet den resultatbaserte tildelingen med 188,7 millioner. Det øker presset på å publisere, og helst i de etablerte elitetidsskriftene som tvilholder på sin svært gunstige økonomimodell - tvert imot intensjonene bl.a. med Plan S.

Alt dette er gjennomgående byråkratiserende og gjør at vi får mindre forskning og utdanning, og mer byråkrati for pengene.

Regjeringen virker forblindet i en tro på at mennesker bare yter i møte med økonomiske belønningsmodeller (tvert imot relevant forskning, kan man legge til), og ender dermed i sin Plan S-strategi med å aktivt motarbeide sine egne mål. Om man fortsetter slik ligger det an til en krasjlanding for arbeidet for mer åpen forskning.

Vil man lykkes bør man heller dempe insentivene, støtte opp om etablering av nye OA-tidsskrifter fra aktører uten økonomiske mål med aktiviteten og styrke basisfinansieringen som lar forskningsmiljø fokusere på kvaliteten i det brede forskningsarbeidet heller enn på enkle tellbare indikatorer.

Årets statsbudsjett tar oss nok et skritt i feil retning.

Ronny Kjelsberg

NTL NTNU