Minneord over Håkon Bleken: -Men størst av alt er gruppen

«Min far ønsket at jeg skulle bli arkitekt, men det hadde jeg som er så upraktisk aldri greid, og derfor avbrøt jeg arkitektstudiene.»

Håkon Bleken snudde i døra på hovedbygget i 1949 og ble aldri arkitekt. Det verken han eller NTH visste da, var i hvor stor grad han skulle komme til å sette preg på arkitektskolen han forlot, og hvordan arbeidet ved skolen og kollegene i sin tur skulle prege ham som kunstner.

Han satte sitt første synlige spor på Gløshaugen i 1955. Det nye Bergbygget ble innviet dette året og Bleken ble invitert til å utsmykke inngangspartiet. Siden den gang har den unge Håkon Blekens bergmenn ønsket generasjoner av studenter velkommen. Han restaurerte sitt eget ungdomsmaleri i 2004, og uttalte i den anledning til Universitetsavisa at han nok ikke ville malt det på samme vis nå, men at han absolutt sto inne for det. Til historien hører det med at han aldri fikk betalt for utsmykkingen.

Noen år etter besluttet NTH å doble antallet studieplasser ved arkitektutdanningen. Det utløste et behov for nye lærekrefter, og professor Arne E. Holm ved Institutt for form og farge, og den virtuose professor Arne Korsmo ved Institutt for byggekunst II startet en omfattende rekruttering av kunstnere til å bistå med undervisningen. Billedhuggerne Ramon Isern og Kristoffer Leirdal, samt malerne Gunnar S. Gundersen og Lars Tiller ble de første.

Håkon Bleken ble ansatt som vitenskapelig assistent i 1960, og kom da inn som en av byggesteinene i det som med rette kan kalles en gullalder for arkitektskolen ved NTH i etterkrigstiden. Om sitt eget møte med miljøet på Gløshaugen sa Bleken: «Jeg fikk til bilder igjen etter at jeg startet å undervise på Høyskolen. Da begynte jeg å finne meg selv, takket være en strålende mann som professor Arne E. Holm, som var vår veileder og sjef.» Forløsningen skjedde gjennom komposisjonsarbeid med kulltegning, som Arne E. Holm hadde innført som tegneteknikk for studentene, og som etter hvert ble et av Blekens viktigste kunstneriske medier.

Kunstnerne på Gløshaugen skulle både undervise i fargelære og komposisjon, men også i observasjonstegning av gjenstander, figurer og rom. Dette var viktige verktøy for å trene studentene i utviklingen av sine arkitekturprosjekter, i fasade- og romkomposisjoner, men også for å gjøre dem i stand til å presentere sitt arbeid visuelt.

Ramon Isern tok i 1961 initiativet til etableringen av kunstnerfelleskapet Gruppe 5. Utover Isern besto gruppen av de nyansatte assistentene Håkon Bleken og Roar Wold, samt amanuensis Lars Tiller og høyskolelektor Halvdan Ljøsne, alle fire tilknyttet Institutt for form og farge. Hensikten med etableringen var ifølge Bleken sammensatt: For det første ønsket de å etablere et utstillingsfellesskap, men gruppen skulle også arbeide fram pedagogiske metoder for gjensidig kritikk, som både kunne forbedre dem som lærere og som kunstnere.

Bleken har med stolthet skildret den pedagogiske tradisjonen han var med på å etablere sammen med Gruppe 5, og professor Holm. Heller enn å diktere form og tvinge gjennom uendelige repetisjoner, skulle lærerne lokke studentene fram til en selvstendig skapende utforskning. Bleken sa selv om dette. «På NTH korrigerte vi ut ifra at hver enkelt student har en egen personlighet som det gjelder å få bekreftet, manifestert, få frem. Vi korrigerte hele tiden ut ifra at «sånn og sånn kan du gjøre, men du kan også gjøre sånn. Du må velge selv».» Denne pedagogiske arven lever fortsatt ved arkitektskolen, 65 år etter at den ble skapt av kunstnerne.

Som undervisere i form for arkitektstudenter ble trening på abstrakte komposisjoner et virkemiddel både for Gruppe 5s kunstneriske produksjon, og for undervisningen. Gjennom deres fellesutstillinger opplevde både Håkon Bleken og hans kolleger sitt nasjonale gjennombrudd. I 1965 ble hans første maleri innkjøpt av Nasjonalgalleriet. I løpet av det neste tiåret etablerte Gruppe 5 seg som noen av de mest toneangivende kunstnerne i landet, og grunnla en egen skoleretning innenfor malerkunsten. Framveksten av en så innflytelsesrik kunstnergruppe tilknyttet en arkitektskole er fortsatt enestående i nasjonal sammenheng. Bleken beskrev selv årene ved NTH som «mine lykkeligste år som kunstner».

Håkon Bleken klarte aldri å løsrive seg fra figurasjonen. Han arbeidet i perioder tilnærmet abstrakt, men ifølge ham selv tvang det seg fram et ønske om gjenkjennelighet i motivene hans. Mens kollegene arbeidet med geometriske flater ble disse formene i Blekens verk til hans kjente vindusscener - en motivkrets som han arbeidet med helt til det siste.

Mange av Blekens verk henter også motiver fra arbeidet ved arkitektskolen. Kulltegningene «Hemmeligheten» fra 1969 som eies av Riksgalleriet, og «Dommerne» fra 1970 som eies av Norsk kulturråd, bygger på fotografier Bleken selv tok av studenter på arkitektavdelingens modelleringssal.

Håkon Bleken fikk etter kort tid opprykk til amanuensis og fra 1966 førsteamanuensis ved Institutt for form og farge. I 1970 fikk han et kraftig sykdomstilbakefall grunnet en hodeskade fra studietiden, og måtte oppgi både undervisning og maling. I 1971 mottok han Statens 3-årige arbeidsstipend, noe som muliggjorde permisjon fra undervisning for kunstnerisk konsentrasjon. Sykdommen gjorde det umulig for ham å arbeide på store formater, og denne perioden ble preget av et intenst arbeid med kulltegninger.

Selv om Håkon Bleken fratrådte sin stilling ved NTH i 1973 for å konsentrere seg om egen praksis, har han stadig latt seg lokke tilbake for å undervise i tegneteknikker med kull og kritt. Dette ga han alltid uttrykk for at han satte pris på, og har konsekvent nektet å ta seg betalt for undervisningen. Hans eneste og gjentakende forutsetning var at: «jeg kommer ikke før 10, og drar når jeg ikke har mer jeg skulle ha sagt.»

Både kunstnere og arkitekter er selvstendige skapende mennesker. Mens arkitektene er trent på å gi opp mye av sin autonomi gjennom teamarbeid, jobber kunstnere oftere alene. På Gløshaugen forsøkte kunstnere som Håkon Bleken å arbeide som arkitektene, og skapte en kunstnerisk og pedagogisk utvikling som vi aldri før eller siden har sett i Norge. Arven lever videre ved NTNUs arkitektutdanning gjennom den pedagogiske metoden som kunstnerne utviklet gjennom noen unike tiår.

Som den siste representant for en gruppe titaner i vår arkitektskoles historie holdt Håkon Bleken en kunnskap levende som vi har kunnet smykke oss med gjennom hans eksempel. Nå er båndet kuttet. Tilbake står et takknemlig fagfellesskap forankret i en arv og en tradisjon som vi foreldreløst må bære videre.