- Flaks er det viktigste for å lykkes som forsker

Tirsdag ble de hedret av Kong Harald. Onsdag kom de til Trondheim for å ha festmiddag. Torsdag morgen har de blitt jagd opp fra senga for å snakke med Universitetsavisa. Sånn er livet når man vinner den prestisjetunge Kavliprisen.

Det er seks av åtte vinnere som har kommet til Trondheim. Manglende er to astrofysikere, men samtlige vinnere i nevrovitenskap og nanovitenskap har tatt turen til Realfagsbygget på Gløshaugen.

Har revolusjonert nanovitenskap for å spore sykdommer

Amerikanerne Armand Paul Alivisatos, Chad A. Mirkin og Robert S. Langer fikk prisen i nanovitenskap for å revolusjonere feltet nanomedisin. De har ikke fått den for å jobbe sammen, men det er fortsatt nærhet mellom arbeidene.

- Arbeidet til disse to? Det har jeg aldri hørt om, sier Mirkin, før alle tre bryter ut i latter. 

- Beklager, jeg kunne ikke motstå, sier han, før Langer legger til at det trygt kan sies at de har vært godt kjent med hverandres arbeider oppigjennom.

- Det er tre ulike forskningsområder som er relatert gjennom at det er nye måter å studere og å spore sykdommer. Samtidig så har vi valgt ulike veier, som riktignok kan sies å være svært komplementære, slår Mirkin fast mer alvorlig.

- Alle hadde noe vi virkelig trodde på

Blant annet var Langer ved MIT den første som brukte nanomaterialer for å sørge for at medisiner spres jevnt i kroppen. Alivisatos, som har tilhørighet til University of Chicago har brukt nanokrystaller for å blant annet merke og spore individuelle celler. Mirkin ved Northwestern har utviklet en type nanopartikler som har forbedret nøyaktigheten til bildediagnostikk. 

Selv om det er nano, er det ikke småting. 

Alivisatos sier det som forener samtlige vinnere av Kavliprisen er en tenkemåte som ledet dem dit de er.

- Fra de diskusjonene vi har hatt denne uka, så er det klart for meg at alle hadde en slags visjon av noe man virkelig trodde på. Noe som kom fra opplevelser tidligere i livet. Så det er noe som blir en slags individuell driv. Men så hadde man også veldig sterk støtte fra våre institusjoner, så det var viktig å bygge gode lag, forteller han.

- Norge har en vitenskapelig idealisme

Det gjelder da også for forskerne som vant prisen for nevrovitenskap. Nancy Kanwisher beviste at en bestemt del av neocortex i hjernen behandler gjenkjenning av ansikter. Hun fant også ut at det er litt ulikt hvor dette ligger for ulike folk, så hun utviklet en måte å finne deler av hjernen som er spesialisert på ulike ting.

Winrich Freiwald og Doris Tsao videreutviklet Kenwishers arbeid. De studerte aper, makaker for å være nøyaktig, og kartla hvordan ulike deler av hjernen bidrar til ansiktsgjenkjenningen. De fant også spesifikke nevroner som brukes i disse prosessene.

Forskerne forteller at de setter veldig pris på å være i Norge og opplever at det er en litt spesiell stemning.

- Det er en vitenskapelig idealisme som er utrolig spesiell. Det er noe jeg opplevde veldig mye mindre i USA. For eksempel når du ser på Kavliuka, hvor mye ressurser de har lagt i det. Det føles ikke som en feiring av oss som prisvinnere, men av vitenskapelige idealer. Du ser hvor til stede unge folk, elever på videregående er under feiringen og i seremoniene, jeg synes det er noe veldig vakkert, forteller Tsao.

- Flaks er det viktigste for å lykkes

Selv om Tsao ikke føler at det er først og fremst de som feirer, er det klart de er verdt en liten feiring. Kavliprisen settes ofte i sammenheng med Nobelprisen, bortsett fra at Kavli er fokusert på banebrytende forskning. Det kan være et forspill til å få den enda mer kjente Nobel. 

Nancy Kenwisher sier det er mye som hjelper med å lykkes på toppnivå, men hun synes en kvalitet ofte er undervurdert.

- Flaks er egentlig det viktigste for å lykkes som forsker og å få en pris som det her. Ja, du må jobbe hardt og være smart, men det er det veldig mange folk som er smarte og jobber hardt. Jeg føler meg veldig heldig, fordi det var dette som bare lå der og ventet på å bli oppdaget. Så hadde jeg flaks og var den første som skumpet borti denne oppdagelsen, forteller Kenwisher.

Først når ting ikke går som planlagt at du er på riktig spor

Smatidig legger Freiwald til at han ikke tror det er det unge forskere bør fokusere på.

- Når du begynner å bli litt eldre begynner du å tenke på hvordan ting kunne endt opp annerledes. Men når du er på starten av karrieren så gjelder det å ikke tenke for mye på alt det der. Det viktigste er å finne ditt eget problem å løse, så følge det dit det tar deg Da er det gode odds for at du lykkes med noe, selv om det kanskje ikke er akkurat det du så for deg, sier han og legger til:

- Faktisk i vitenskapen så er det ofte sånn at du først skjønner at du er på sporet av noe når ting ikke blir helt som ventet, sier han.

- Med stor innsats har jeg gått fra elendig til adekvat

Flere av prisvinnerne sier de lett kunne endt opp å gjøre noe helt annet enn forskning. Nancy Kanwisher prøvde seg på en helt annen karriere.

- Jeg droppet ut av grad school tre ganger og prøvde å bli journalist, men jeg skriver ikke godt nok, sier hun og legger til: 

- Med stor innsats har jeg gått fra elendig til adekvat. Det er viktig å skrive godt som akademiker også. Vitenskap er først og fremst noe du gjør i fellesskap med andre. Ikke bare i din egen lab. Om andre forskere andre steder i verden ikke forstår hva du skriver, forstår de ikke funnene dine. Så kommunikasjon er noe vi må være gode på, slår Kenwisher fast.

Kunne ikke gjøre en forskjell i oljeindustrien

To av de tre vinnerne i nanofeltet holdt på å ende opp i oljeindustrien. 

- Alle de andre kjemi-ingeniørene gikk rett inn i oljeindustrien, så da tenkte jeg at det får vel jeg også gjøre, men jeg var ikke så veldig entusiastisk, forteller Robert Langer.

Helt uavhengig av hverandre på ulike tidspunkt var det etter et intervju hos selskapet Exxons kontorer i Baton Rouge at både han og Chad Mirkin bestemte seg at det ikke var veien for dem.

- Jeg innså at jeg kunne bruke resten av livet mitt på å øke avkastningen av noen enkelte petrokjemikalier med 0,1 prosent. Det virket ikke så veldig spennende for meg. Jeg tror alle vi som har fått denne prisen ønsket å bidra med noe som gjør en forskjell i verden og jeg tror ikke det hadde gjort den forskjellen, slår Langer fast.

Mirkin nikker.

- Det eneste jeg likte var at de hadde en svær crawfish boil. Maten i Louisiana var veldig god, slår han fast. 

Fotball-VM i forskergruppa

Isteden endte de opp med å lede sine respektive forskergrupper og har gjennom det fått til å gjøre den forskjellen som de ønsket. Men ikke alt er fryd og gammen. 

I likhet med en rekke toppforskergrupper er de svært internasjonalt preget. De tror et av de største problemene for vitenskapen framover vil være at det blir stadig vanskeligere for folk å bevege seg over landegrenser.

- I min gruppe har vi 15 land representert. Det beste med amerikansk vitenskap har alltid vært at vi kan tiltrekke oss talent fra hele verden. Om du er god nok så kan du komme uansett. Jeg håper det idealet ikke er noe vi vil bevege oss for langt vekk fra, sier Mirikin.

Armand Alivisatos legger til at forskning først og fremst må være en global innsats.

- Det var et fotball-VM på 90-tallet, jeg husker ikke helt hvilket, men vår forskningsgruppe hadde sju av åtte land i kvartfinalen representert. Ingen fikk gjort noe arbeid, men det var en utrolig stemning. Forskningen er litt som et sånt mesterskap, du har alle disse landene som deltar og ja, det er den konkurransen, men først og fremst så har du så mange som føler på en stolthet ved å delta, slår Alivisatos fast.