Kjønn i fiskeriene – Hva kan forskning og utdanning bidra med?

Problemstillinger knyttet til kvinnelige fiskere, kvinner i fiskeindustrien, fiskeoppdrett, fiskeriorganisasjoner og fiskerisamfunn har vært et tema i både norsk og internasjonal forskning siden 1970- og 1980-tallet. Med jevne mellomrom har også media minnet oss om noen av de kjønnsrelaterte problemer som næringen og fiskerisamfunnene står overfor.

Høsten 2021 sto unge kvinnelige fiskere fram i pressen og varslet om at de ikke blir respektert, men utsatt for seksuell trakassering av mannlige kollegaer. Som forskere og lærere har vi stor respekt for at de unge kvinnene forteller sine historier i full offentlighet. Det som slår oss, er at kvinner i fiskerienes fangstledd fremdeles opplever dette og at slikt fortsatt skjer i likestillingslandet Norge.

Mye tyder på at vi står overfor et strukturelt og et kulturelt problem i fiskerienes fangstledd hvor kvinnelige fiskere fremdeles utgjør et stort mindretall. I 2019 var det bare 329 heltids- og 69 og deltidsregistrerte kvinner og 9102 heltids- og 1548 deltidsregistrerte menn som fisker i Norge. At så få kvinner fisker og at noen til og med blir sjikanert, er et bevis på at fortidige kjønnsoppfatninger rår og at næringa, departementer og forskningsrelevante institusjoner, har stagnert i arbeidet for å forbedre kjønnsbalansen i fiskeriene – et felt som er svært viktig i den norske økonomi.

Kvinne- og kjønnsbasert forskning i fiskeriene

På 1980- og 90-tallet ble det utført forskning i den kyst- og havgående flåten, i foredlingsindustrien og i fiskeri-institusjoner og -organisasjoner. På denne tiden ble det i forskningen lansert begreper som det skjulte fiske, fiskerikvinner, bakkemannskap. Slike begreper handlet i stor grad om kvinnene som på land understøttet mannens aktivitet i fiskerbåten og på havet. Kjønnsforskjeller og kjønnsmakt ble studert på fiskebåter, i fabrikker og i utdanningsinstitusjoner. Fra slutten av 1980-tallet og utover ble det utviklet et eget forskningsprogram som ga muligheter til videre forskning på kvinner og menn i fiske, fiskeindustri, oppdrett, i utdanningsinstitusjoner og i fiskerisamfunn.

Siden forskning hele tiden må oppdateres, trenger vi som samfunn å vite mer om kvinner i dagens fiskerinæring og fiskerisamfunn. Vi trenger nye data om kvinners arbeidsforhold på fiskebrukene og i fabrikkene som fremdeles eksisterer, og vi trenger faktakunnskap om kvinners eierforhold til båter og kvoter i de ulike fiskeri- og flåtegrupper. Vi trenger også mer kunnskap om kvinner og menn i fiskeriorganisasjonene og i den fiskeripolitiske planleggingen - ikke minst i lys av det grønne politiske maktskiftet med hensyn til miljø- og omstillingsprosesser.

Det behøves intervju og samtaler med kvinner og menn om endringer i næringa, med en kartlegging av arbeidslivet relatert til familielivet. Det må videre forskes på pensum og undervisningen i grunnskolen, i den videregående og høyere utdanning. Vi må rette forskerblikket på hvordan fiskerinæringa presenteres i forhold til jenter og gutter, spesielt i fiskeristrøk med henblikk på framtidig rekruttering. Utdanningstilbud i den videregående og høyere utdanning må analyseres med henblikk på kjønnsrollehåndteringen i undervisningsmetoder og pensum. I skolegården er den seksuelle trakasseringen i mange tilfeller «skjult», som et forhold skolens lærere ofte ikke ser og som i tillegg er et forsømt forskningsfelt.

Oppmerksomhet må også vies til hvordan barnehager, fritidsordninger og skoler kan tilpasses fiskernes og fiskerhusholdenes arbeidshverdag på en tilfredsstillende måte, da vi vet at åpningstidene her er en utfordring for å jobbe som fisker.

I moderniseringen av fiskerinæringa må utdanning og forskning også omhandle danning i kjønnsidentitet og -relasjoner. Dette er holdningsskapende arbeid som krever forståelse av likeverd mellom kjønnene og hvor likestilling også bør inkludere begrepet likeverd. Forskning på et bredt felt blir viktig dokumentasjon for å avdekke hersketeknikker som kan benyttes for dominans og maktundertrykking, både åpent og skjult gjennom nedvurdering og ekskludering på ulike sektorer og samfunnsnivå.

Forsknings- og høyere undervisningsinstitusjoners ansvar

Interessen for fiskerikvinne- og kjønnsforskning synes i dag å være minimal. En av grunnene kan være at strategiplanleggingen ved universitetene, i Norges forskningsråd og fiskeriorganisasjonene sjelden finner plass til å videreutvikle dette forskningsfeltet. Nyere forskning om kjønnsrelaterte temaer er det derfor lite av, og rapportene er ofte skrevet på engelsk for å nå et internasjonalt forskerpublikum – slik vi blir oppfordret til i dagens akademia. På denne måten er kjønnsperspektivet i fiskeriene forskningstemaer som ikke alltid når fram til utøverne i fiskerinæringas ulike ledd. Kjønnsrelatert fiskeriforskning blir dermed et forskningsfelt som er lite vektlagt når ny politikk utformes, vedtas og blir realisert.

Omstillingsprosesser i ei mangfoldig næring slik fiskerinæringa er, innebærer også et ledelsesansvar. I endringen av en mannsdominert kultur, vil søkelyset på arbeidsoppgaver og arbeidsfordeling kunne avdekke dagens lederskap og verdiforståelse. Dette i tillegg til de strukturelle barrierer som hindrer unge kvinner og menn en likeverdig posisjon i næringa. For å rekruttere kvinner inn til verdige arbeidsforhold i en mannsdominert næring, kreves også endringer i kjønnsrollemønsteret og i forståelsen og oppfatninger av kjønn.

Det må dessuten forskes på maktforhold og betydningen av at det fortsatt er relativt få kvinner i fangstleddet, ingen kvinner med i Norges fiskarlags landsstyre, og bare en kvinne med i styrene i Norges kystfiskarlag og Bivdu – sistnevnte er en organisasjon som ivaretar sjøsamiske interesser. Det må forskes på hvordan de ulike departementene gjennom utredninger som NOUer og Stortingsmeldinger samt andre offentlige og private institusjoner legger forholdene til rette for kvinner eller overser slike forhold.

I det omstillingsarbeidet som kreves for å oppdatere fiskerinæringa til dagens etiske kjønns- og arbeidskrav, vil et bredt forskningsprogram kunne bidra til å avdekke status i en sammensatt næring, samtidig som kunnskap og bevissthet om sosialt- og kulturelt kjønn økes.

For å styrke dagens likestilling og likeverd må en legge en plan for hvordan en skal rekruttere kvinner inn i næringa, i organisasjonsarbeid og på ledernivå. Erfaringene fra andre organisasjoner som f.eks. forsvaret/militæret og politiet, tilsier at det ikke er nok med en kvinne i besluttende organer, men at det bør være flere kvinner med i styrer og utvalg dersom kvinnerepresentasjonen skal få utslag i en endret politisk retning.

Nærings- og fiskeridepartementets rapport fra 2021 – «Bedre likestilling i fiskeriene» - utformet av forskningsinstituttet NOFIMA, skisserer mulige veier som bør leses og drøftes på ulike nivå i næringa. Her påpekes tiltak som kan være nyttige arbeidsverktøy for å forbedre en akterutseilt kjønnsdebatt, med større fokus på fiskeri som fag i undervisningen, bedre lærlingordninger og vektlegging av det holdningsskapende arbeidet i problematiseringen av kjønnsforståelsen. Andre tiltak som foreslås i rapporten er støtte til nettverk for kvinnelige fiskere. Vi savner imidlertid større fokus på eierskap til båter, kvoter og konsesjoner, som står sentralt i dagens fiskeripolitikk. Det bør også legges mer vekt på kjønnperspektivet, dersom næringa ønsker å satse på en strategiplanlegging som har likestilling og kjønnsbalanse som mål.

Avslutning

Forskningsbasert kunnskapsinnhenting og analyse med vekt på kjønnsperspektiver, er viktig når en vil tilrettelegge for framtidas bærekraftige fiskerier og samfunn. Kjønnstrakassering og mobbing på arbeidsplassen må forebygges og håndteres som et ledelsesansvar, både på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. I tillegg må det gis bedre muligheter for kvinner i næringen slik at det blir en bedre kjønnsbalanse i fangstleddet med tilhørende organisasjoner. Det er derfor viktig at det fra departementshold og fra leder- og styrenivå i organisasjonene signaliseres holdninger og strategier med påtrykk av hvilken arbeidskultur som er akseptabel i fiskebåten, i fiskeindustrien og i sjømat- og havbruksnæringa, med målkrav om at:

1. Kvinner må få innpass og bli respektert som en likeverdig part i besluttende organer, både som toppledere og i styrer slik at kvinner får innflytelse og deres synspunkter kommer med i dagens fiskeripolitikk.

2. Kvinner må få større eierandel i båter, kvoter og konsesjoner. I dag eier menn 96 prosent, noe som vitner om at det ikke er lett for kvinner å komme inn i og få en karriere i næringa.

3. I skriftlige arbeidsavtaler og kontrakter må partene underskrive på at trakassering ikke skal tolereres og skal meldes fra om med henvisning til adresse (varselknapp).

4. Fiskeriforskningen med særlig vekt på kvinne- og kjønnsforskning må forsterkes gjennom forskningsmidler slik at kunnskapsgrunnlaget dokumenteres og i så måte styrkes.

Dette er viktige og mangefasetterte politiske og organisatoriske tiltak som bør følges opp bl.a. gjennom et større forskningsprogram for å oppdatere status og dermed profilere holdningsendring og muligheter i fiskerinæringa, som også må avspeiles i praksis gjennom konkret fiskeripolitikk.

Avslutningsvis er det grunn til å minne om at fiskerinæringa sammen med havbruksnæringa, økonomisk sett, er den nest viktigste næringa i nasjonal sammenheng i Norge. Etter høstens rødgrønne maktskifte med satsing på fornybar energi og mer miljøvennlig ressursbruk, vil fiskeriene bli enda viktigere når oljebrønnene engang skal stenges. Det er derfor viktig at næringa er i front når det gjelder miljøhensyn, utdanningskvalifikasjoner og likestillingshensyn, ikke minst med hensyn til synet på kjønn og rekruttering av både gutter og jenter til det som vil bli landets viktigste eksportnæring. For likestillingsarbeidet i fiskerinæringa er det ikke nok med en million i støtte. Her kreves flere millioner til et større forskningsprogram som et samarbeidsløft mellom ulike sektorer i næringa.

Kilder:

Fiskermanntallet. 2019. https://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Tall-og-analyse/Fiskere-fartoey-og-tillatelser/Fiskermanntallet, Bergen: Fiskeridirektoratet (lest den 3.1.2022).

Gerrard, Siri. 1983. I Bjørn Hersoug (red): Kan fiskerinæringa styres? Oslo: Novus forlag.

Gerrard, Siri & Danika Kleiber (2019): Women fishers in Norway: few, but significant. Maritime Studies (2019) 18:259–274.https://doi.org/10.1007/s40152-019-00151-4.

Grønbech, Dagrun (2008): Kystkvinners liv og virke. Fra naturalhushold til enetilværelse. Dr. gradsavhandling, Universitetet i Tromsø.

Henriksen, Edgar og Thomas Nyrud. 2021. Bedre likestilling i fiskeriene: momenter til bedre likestilling i fiskerienes fangstledd. Rapport 15/21. Tromsø: NOFIMA.

Husmo, Marit 1993. Drømmen om å bli fiskekjøper. Rapport nr. 8. Tromsø: NFH/Fiskeriforskning. Tromsø: Universitetet i Tromsø.

Husmo, Marit og Eva Munk-Madsen. 1994. «Kjønn som kvalifikasjon i fiskeindustrien». I: Svein Jentoft og Oddmund Otterstad: Leve kysten. Oslo: Ad Notam/Gyldendal.

Ingebrigtsen, Emma J. (2021): «Come to mama. Æ vil ha fesken min, den må bare skynde sæ å komme.» En studie av kvinners møte med kystfisket. Masteroppgave i sosiologi. NTNU. Trondheim.

Jentoft, Svein (red.) (1989): Mor til rors: organisering av dagligliv og yrkesaktivitet i fiskerifamilier. Norges Fiskerihøgskole. Tromsø.

Meisfjord, Arna. 2021. Ein viktig institusjon. Høgare utdanningsinstitusjonar lokalisert i distrikta har ein særleg viktig funksjon i å styrke busettingsmønsteret. Nationen 18.6.2021.

Munk Madsen, Eva. 1990. Mitt skib er lastet med køn. Masteroppgave i fiskerivitenskap, Tromsø: Norges Fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø.

Munk-Madsen, Eva. 1996. Fiskerkøn. Afhandling til dr.graden i fiskerividenskap. Tromsø: Norges fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø.

Pettersen, Liv Toril. 1994. «Hovedsaken er at kjerringa er i arbeid. Husholdsstrategier i fiskerikrisen». I: Svein Jentoft og Oddmund Otterstad: Leve kysten. Oslo: Ad Notam/Gyldendal.

Strand, Hillevi. 1999. Den globale oppdrettsnæring: muligheter for kvinner? I Siri Gerrard og Randi Balsvik: Globale kyster: liv i endring - kjønn i spenning. Tromsø: Kvinnforsks skriftserie, Universitetet i Tromsø.