Nytteløse selvfølgeligheter

For lenge siden ble det forsøkt å få til en diskusjon om campusprosjektet. Men allerede den gangen var det nok for sent å endre noe, selv om endringsviljen ved NTNU hadde vært der. Ettersom jeg stilte spørsmål uten å få svar i tidligere innlegg, avslutter jeg likevel med noen setninger:

1) Fordi NTNU er landets største universitet, burde vi ha en særlig plikt til å spørre etter universitetets samfunnsoppgave. At fordelingen av arbeidsoppgaver i Norge har gått av hengslene, er lett å se: Et universitetet et stykke nord i landet tenkte nylig å starte utdannelse av lærere for utdanning av tungtransportsjåfører. -Visst er det vanskelig og ansvarsfullt å styre 40 eller 60 tonn, selv på 4-felts veg. Men har ikke universitetet andre typer utfordringer med like stort ansvar?

2) Det er selvsagt at man starter med innholdet og ikke med emballasjen når man skal få fram verktøy for å løse en oppgave. Hvorfor startet NTNU med emballasjen, altså bygningsmassen? I starten hadde man riktignok tverrvitenskap som mål, men uten gjennomtenkning av hva som skulle ligge i begrepet. Da kan man selvfølgelig heller ikke nå fram.

3) Både Norge og andre land har rik erfaring for at samboerskap er et ubrukelig redskap for å nå faglige mål. Det er ikke engang nødvendig, og slett ikke tilstrekkelig. Men et falskt mål tjener gjerne til å fange oppmerksomheten og lede den på avveie.

4) Ny-statsråden startet friskt, men endte opp med å foreslå for Stortinget å spare penger; ikke med krav om et bedre gjennomtenkt mål samtidig.

5) Hvordan man nå kan snu skuta, eller i alle fall endre kurs, vet ikke jeg: Det er styggelig enkelt, men svært krevende fordi gjennomtenkningen og de konkrete problemene må komme først. Først deretter kan man utforme verktøyet som skal løse disse problemene. Slik gjorde man med Skipsmodelltanken og Vannkraftlaboratoriet ved NTH for lenge siden. Har NTNU glemt det?