Og begrunnelsen for OSC er?

Havsentret skal fortøyes 100 meter over havet og kan derfor ikke få nærkontakt med objektet sitt. Men ettersom Norge er i Osebergtradisjon, regner Borten-Moe med at beliggenheten er forsvarlig gjennomtenkt. Han kaster bare inn noen færre pengeskyfler i ildsluket for å vise forståelse.

Men informasjonen, også om Oseberg og OSC, når fram til ham og til oss først etter at saken er skrapt og nymalt gjennom flere sjikt av interessenter og andre eksperter. Derfor har nok Borten-Moe lagt igjen ved kaien den sunne fornuften som han hadde ved starten av den siste statsrådstiden sin:

Osebergskipet var neppe «verdensledende» på åpent hav; bare en god båt til lystseilas for fiffen i Viken; omtrent som storgardsfiffens kostbare hesteutstyr til kirken i innlandet mye senere. Båten er bevart av det tette leirlaget som de etterlevende hadde råd til å legge over, før graven ble sluttmalt.

Vi kjenner kanskje hundretalls storskip fra Oseberg-perioden bare i Norden. Men de aller fleste var arbeidsredskap, og ikke skryteobjekt for Gud. Enda mange, mange flere arbeidsbåter slutter vi oss til: Hvordan ble de fine knollene av senonflint fraktet fra Danmark til Norge for 8000 år siden? Egenvekten er omtrent 2,5 kg/dm3, så de flyter ikke.

Nåtida

Derfor har vi kanskje ikke noen ledertrøye i skipsfart å kle oss i, slik vi muligens tenkte da skipsmodelltanken ble innviet på Tyholt akkurat til starten av siste verdenskrig. Etter krigen kom i alle fall hydrofoilene og katamaranene til oss utenfra: Fløy man på vingene med Sleipner eller Vingtor mellom Bergen og Stavanger, glemmer man aldri kjenslen av å suse forbi odder og hus i minst firedobbel fart; dersom det da ikke plutselig ble oppdaget tømmerstokker forut. Nå er det katamaranene som suser langs Norskekysten og binder folk sammen. Nyttigere samfunnsredskap har vi knapt importert.

Forestillingenes nødvendighet

Man må ha klare forestillinger om hva et anlegg skal brukes til før man bygger det. Ellers kan man ikke vite verken plassering eller utforming: Dersom havframtida f.eks. ligger i gode konstruksjoner for energi og skipsfart i monsterbølgene på åpent hav eller i temperaturgrensene i havvatnet, kan ikke Tyholt være stedet. Heller ikke dersom utvinning av energi og mineraler fra havbunnen blir en hovedsak.

Skal Tyholt ha en flåte av forskningsfartøy; eller kanskje mange kyststasjoner for å observere slikt? Det blir dyrt det! Skal også folkene på Tyholt flytte ned til havet da?

Framtida

For ikke å snakke om uendeligheten av år-millionenes biohistoriske og geologiske mysterier som ligger foran oss; på, i og under havvatnet. Etterslektene våre vil trolig leve mye mer for og av slike kunnskapsutfordringer enn vi gjør: Fri og freidig leting etter kunnskap kan bli vår største ressurs, ikke minst i havet, og akkurat langs Europas lengste, mest krokete og skiftende kyst.

Slikt er vel nettopp noe for stor-universitetet akkurat ved denne kysten? Kunnskapslokkelsene bare reiser seg opp av havet når vi står forut og skuer mot horisonten.

Men vi får skynde oss dersom vi skal rekke mens den lekende og tenkende slekten vår finnes.