Fanden vet hva bærekraft betyr

Jeg leste Ann Kristin Tvetens innlegg om bærekraft i Universitetsavisa 4. mars med stor interesse. Interessen skyldes at jeg har merket meg at dette begrepet er på vei inn som en integrert del av mange forskningsprosjekter og utdanningsprogrammer, og trolig også i administrative prosesser. Jeg har i tillegg registrert en tendens til at abstracts til vitenskapelige konferanser rett som det er må svare ut et punkt om «sustainability». Ofte består dette i en retorisk mer enn en substansiell tilpasning av abstractet. Jeg er kronisk forvirret når det gjelder hva bærekraft egentlig er.

FNs bærekraftmål består nemlig av intet mindre enn 17 mål og 169 (!) delmål. Ingen av hovedmålene er så vidt jeg kan se kontroversielle på noe vis: Man vil utrydde fattigdom, utrydde sult, fremme god helse, livskvalitet og god utdanning, likestilling mellom kjønnene, gi tilgang på rent vann, gode sanitærforhold og ren energi, stoppe klimaendringene og redusere den sosiale ulikheten. For å nevne noe.

Målene er definert gjennom en prosess hvor alle verdens land, og nesten ti millioner mennesker, har kommet med innspill. De har altså en demokratisk forankring, og da er det heller ingen overraskelse at de er mangfoldige. Men samtidig står bærekraftmålene dermed alltid i fare for å tolkes etter hver aktørs forgodtbefinnende, eller i samsvar med hver aktørs egne interesser.

Det er slående hvordan begrepet, etter hvert som dets popularitet øker, gradvis omformes til en uomgjengelig, men likevel diffus målestokk som alle prosjekter på en eller annen måte må forholde seg til. Tveten nevner at mangfoldet i perspektiver på bærekraft kan være en styrke: Begrepet skal implementeres i alle studieprogram, men «hvilket perspektiv innenfor bærekraft skal vi egentlig undervise»?

Med utgangspunkt i dette spørsmålet har man i Ålesund utfordret studentene til å bruke bærekraftperspektivet i innleveringsoppgaver. Det viser seg at «det var nesten like mange tolkninger av bærekraftbegrepet som det var innleverte studentoppgaver».

Dette er kanskje ikke så rart, med tanke på at bærekraftmålene som nevnt består i 169 delmål. Men for det første illustrerer dette hvor problematisk det uvegerlig er å håndtere begrepet i forsknings- og undervisningssammenheng. Begrepsanalyse og begrepsavklaring er en helt sentral del av forskningen, men slike analyser må ha som mål å komme fram til en omforent forståelse av begrepet, hvis ikke er det uten verdi som vitenskapelig redskap.

For det andre illustrerer dette hvordan bærekraftmålene i neste omgang skaper en egen industri av planer, strategier og dokumenter, en industri som kan selge ideer om hvordan målene kan operasjonaliseres lokalt. Det er ikke i seg selv negativt – hvem vil ikke opptre bærekraftig i minst én forstand? – men jeg får samtidig en snikende fornemmelse av at dette viktige feltet er i ferd med å bli kolonisert av smarte PR-folk og omdømmestrateger.

Denne tendensen har vi allerede sett: NMBU har hyret inn et konsulentselskap for å håndtere bærekraftutfordringen. Eller mer presist: Målet er at konsulentselskapet skal pusse på bærekraftprofilen. Det viktigste er ikke å opptre bærekraftig, men å få det til å se ut som de opptrer bærekraftig.

Det er frustrerende at UH-sektoren så lett blir offer for slike stemningsbølger, basert på fyndord tenkt ut på seminarer arrangert av dyre konsulenter. Det gjelder enten det handler om innovasjon, nyskaping, «relevans» eller bærekraft. Universitetene bør representere en kritisk impuls overfor denne logikken. Betydningen av det man snakker om blir så uklar at begrepene kan brukes til hva som helst, og det ender med at man til slutt kan krysse av en boks: Bærekraft er inkludert i dette prosjektet, skjønt fanden vet hva det betyr.